Monthly Archives: februar 2012

Det er fest lørdag den 25., lyst til å komme, eller?

Nå skjer det, det går ned, det er på lørdag det blir fest – Heidi og Caroline, mine yndlingsdj’er, partystarters, gulliga tjejs, tøffinger, you name it, de er det – spiller opp til dans på No. 53 i gamlebyen. Jeg begynner tidlig, for det stenger tidlig, så nå er det bare å knyte Converse-skoa, stramme støvlettene, sette opp håret eller slå det ut og så er det ut og teste dansebeina, dobbel fistpumping i været, gledesgrininga og hjertebankinga fra halv ti til ett på dansegølvet i gamlebyen. nu kör vi! <3 [caption id="attachment_424" align="alignnone" width="640" caption="Dansestøl!"][/caption]

Hvis du liker for eksempel sånn her musikk, så ser jeg ingen grunn til at du ikke skal bli med og danse fletta av deg. Det blir the time of your life, nesten som da jeg var i L.A. Dette er det beste Oslo har å by på, bortsett fra mai og juni-måned og Øya-festivalen og å bade på Bygdøy eller Stemmern. Det er ganske så jævla bra, spør du meg.

(ny sjanse på Mono 16. mars også, hvis du har andre planer på lørdag – det forrige Mono-dansestøl var det beste i mitt liv. Jeg ser ingen grunn til å gå på Mono lenger nå, uten at Heidi og Caro er der og spiller skiver for meg, og jeg pleide å elske Mono.)

Is that in California?

is that in California?

Jeg drikker kaffe. Jeg står opp, jeg drikker kaffe, jeg går på jobb, jeg drikker kaffe, jeg er ferdig på jobb, jeg setter meg ved skrivebordet på bakrommet, bak meg henger Drive-plakaten på veggen, på pulten min har jeg kaffe og snus, på pc’en har jeg et manus som snart er 200 sider langt igjen, enda det jeg egentlig skal gjøre er å stryke. Men for alt jeg stryker, så må jeg skrive inn noe nytt, samle trådene, snøre det sammen. Denne teksten som skal følge nå, den strøk jeg for lenge siden. Så lenge siden at den ikke lenger ligner noe på det som er igjen i boka. Men jeg liker den, så dere skal få den av meg.

«Langtidshukommelsen vår rommer våre personlige minner. Den kalles også episodisk hukommelse, og tar vare på alt det hjernen vår mener er verdt å gjemme, eller skal jeg kanskje si lagre, som på en harddisk. Så egentlig er det i hjernen vår det skjer, minnene lagres i hjernen, ikke i magen eller i hjertet, selv om vi innbiller oss at det er der det gjør vondt. Så når jeg ligger våken i senga mi og husker ham, selv om jeg bare vil sovne og aldri mer tenke på ham igjen, så er det hjernen min som en gang bestemte seg for at han her er verdt å ta vare på, denne fyren skal bo i minnene dine, i din episodiske hukommelse, og du skal huske at han banka på døra di, at han satt inntil deg på taket, at dere delte en sigarett og hørte på favorittskiva di, hjernen din skal huske hvordan han luktet, hvordan skjeggstubbene hans kjentes mot kinnet ditt, hvordan hånda hans klemte din, hjernen din har bestemt seg for at det er plass til blant annet hele diskografien til kent, bibliografien til Johan Harstad, oppskriften på pannekaker, gangetabellen, reglene i Boksen går, Paradis, TP og Bezzerwizzer, utallige filmreplikker, og ham. Ham, ham, ham. Jeg lurer på hvor lang tid det tar å glemme et menneske. Om det finnes noe statistikk på det. Jeg vet at en venninne av meg klarte å lære seg det periodiske system i løpet av en kjedelig sommeruke med memo-teknikk, men finnes det en metode for det omvendte? Hvis man kan overtale hjernen sin til å lagre info om grunnstoffer og hvilke forkortelser de har, samt deres plass i det periodiske system, kan man overtale den til å sakte, men sikkert slette minnene om den gangen vi satt i senga mi og så Mannen som elsket Yngve, eller den gangen det var fest i kollektivet og vi feira bursdagen til Einar med ballonger over hele kjøkkenet? Kan jeg, hvis jeg konsentrerer meg hardt nok, slutte å se for meg ansiktet hans og hvordan han så ut når han sov ved siden av meg hver gang jeg legger hodet mitt på puta og lukker øynene om kvelden? Kan man lære seg å glemme alt det hjernen vil huske? I “Max 500” synger Joakim Berg om Mary Shelley som syr en sikksakksøm over alt som vinteren har gjemt og alt som hjertet har glemt. Men hjernen husker alt. Det er det som er problemet. Hjertet bare er der, midt i kroppen, banker og banker mens jeg prøver å ikke tenke på ham.»

Jeg drikker kaffe og skriver, og når jeg kommer hjem om kvelden, ser jeg på Californication. Krummis kaller meg Hank Moody, det har hun gjort siden jeg kom hjem fra LA. Om natta når jeg ikke får sove, så tenker jeg på ham, ikke Hank Moody, men han som ligner, jeg har tullete jentefantasier om at hvis jeg ser ham igjen, så skal han kysse meg som Ryan Gosling kysser Rachel McAdams, og selv om en del av meg føler meg helt dust når jeg tenker på det, så er det som om den andre delen av meg high fiver verden for det også. Ikke vær flau, never apologize, never explain. Happy last year on earth, sto det på en vegg i West Hollywood. Berre gjer da! står det på kjøkkenskapet til Heidi & Caroline. High five deg sjæl og dra ut på eventyr. Jeg sitter her med kaffen min, snusen min og manuset mitt – kommer snart.

To uker i sola

LA er som lyden av freewayen utenfor vinduet hans, verandaen vår om morgenen når jeg kom hjem eller da vi alle våknet av sola, susinga i hodet på flyet, sigarettrøyken i klærne våre etter den siste kvelden, å sovne på sofaen mens vi ser på film på late dager, vektløsheten i The tower of terror i Disneyland, å gå på gata og få komplimenter for håret mitt eller dressjakka mi eller ansiktet mitt av vilt fremmede mennesker, Range Roveren hans med de gigantiske høyttalerne, blåmerkene på kroppene våre, alles kropper, å sitte om morgenen med en nytrukket kopp med kaffe og studere albuene, knærne, spørre hvor det kommer fra og le når vi viser frem de verste, husker at vi falt da vi dansa eller at vi klatra rundt som gærninger, bassenget i bakgården, å ligge på rygg og se opp på den svarte nattehimmelen, lukke øynene og høre at han kommer uti etter meg, å gråte på et utested dagen før vi drar hjem, jukeboxen på Powerhouse, DJen på The Belmont, fyren i baren på Rainbow Room, alle menneskene overalt, palmene, taxisjåførene, dollarsedlene som knitrer mellom fingrene, Hoegaarden på tapp hos Barneys, solnedgangen over Santa Monica, appelsintrærne i bakgårdene deres, jenta på stedet fra sangen, å finne navnet deres på imdb, Mango Juice fra Ralphs, Pina Koolada med vitaminboost fra smoothie-stedet, Happy Hour på Luna Park, bartenderjenta med en blomst i håret, hunden i baksetet, sola i øynene, solbrillene på nesa, solkremen på badet, dressjakka over skuldrene, å kjøpe postkort jeg ikke rakk å skrive, alle kyssene jeg fortsatt kjenner i magen, alle latterkrampene vi hadde både på de sene kveldene og de kleine morgenene, skrittene våre over stjernene i Hollywood, over asfalten i Miracle Mile, fortauene i Melrose, å tryne i en trapp og ha et skrubbsår over hele armen som bevis – jeg var der, det skjedde, alt er på ordentlig, alt er sant, alt er akkurat som på film.