And call your grandma on the phone, if she’s living all alone

Det er jul. Hjemme i leiligheten min er det fullt av esker, pakkepapir, til-og-fra-lapper, gavebånd, hauger med bøker jeg skal gi bort, en pose med andre gaver som jeg har tenkt til å pakke inn og ta med meg bort på Fattighuset. Det er et så trist navn, det får meg til å tenke på Emil i Lønneberget og den gangen han inviterer alle på Fattighuset hjem på middag, og når jeg går til jobb om morgenen, forbi køen utenfor Grønlandsreiret, så er det ikke nødvendigvis den samme typen fattige man ser eller tenker på, men det finnes folk som ikke spiser ribbe på julaften fordi de ikke har råd til mat, det finnes folk som ikke åpner en eneste pakke, langt mindre har gitt bort noe, det finnes folk i jula som ikke har noen å feire jul med i det hele tatt, det finnes folk som har en annen grunn til å gråte i jula, og ellers, enn at farmoren deres døde i en alder av 83 år. Jeg vet at jeg ikke har det så vondt, all verdens lidelse tatt i betraktning. Men jeg skriver dette allikevel.

Jeg tenker på farmor hver dag.
Hver eneste dag tenker jeg på henne.
Som regel er det noe fint jeg tenker på, noe vi gjorde sammen, å sitte ved kjøkkenbordet hennes og løse kryssord med henne, å lære å lage eggerøre eller hvit saus, å fortelle henne en hemmelighet – noen ganger tenker jeg på kjøkkenet hennes uten henne, som pusses opp nå – veggene og taket er borte, kjøkkenbenken revet, det er bare skjelettet igjen, og nå skal det bli nytt og fint der. Jeg tenker på armen hennes i gips den siste jula vi hadde der hjemme, jeg tenker på hvordan hun så ut i sykesenga, jeg tenker på at jeg sang Sufjan Stevens for henne, eller for meg selv, en gang hun sov – John Wayne Gacy Jr. sang jeg. I snøen på graven hennes synger jeg Tenke på en venn av Hanne Hukkelberg.

Jul i Svingen gikk på TV den første jula jeg feira uten farmor, og jeg husker at jeg står på gulvet til mamma om morgenen når julaften-episoden går på Julemorgen, og jeg begynner å gråte. «Om du titter ut av vinduet, en sen desembernatt og du føler deg litt ensom, litt alene og forlatt, skal du tenke på en venn der du sitter for deg selv, for da er du ikke ensom likevel.»

Det er mye fint med jula. Det er så utrolig mye fint med jula. Jeg spiser sjokolade til frokost, jeg leser Julemysteriet, jeg pakker inn gaver og fyller på bokbunker i butikken min, jeg smiler og spiser pepperkaker, Freias Appelsinsjokolade er i hyllene igjen, jeg skriver lister – ønskelister og gjørelister, stryker ut etter hvert som jeg kjøper inn, pakker inn, finner frem, ordner opp. Jeg lager en liste over alle julefilmene jeg vil se før den store dagen: Edward Saksehånd, Love actually, Mongoland, Hjemme alene, Polarekspressen, Die Hard, Nightmare before Christmas – og lista blir lenger og lenger, kanskje rekker jeg ikke alle. Men Mongoland rekker jeg. Og The family stone som har blitt min egen juletradisjon. Etter at farmor, min eneste juletradisjon, døde, så har jeg lett etter mine egne. Ã… jobbe på julaften har blitt en av dem. Det er noe av det fineste jeg vet. Det eneste triste er at jeg går glipp av Johannas jul, men de siste par årene så har jeg overtalt kollegaen min til å åpne alene, så jeg kan komme ti over ti, da rekker jeg det akkurat. Hele Johannas jul.

Det er TV, bøker og musikk som er jul. I fjor hørte jeg på soundtracket til Tre nøtter til Askepott mens vi jobba på julaften, i år har jeg kjøpt dvd’en, så vi kan sette den på når den begynner på NRK. Det er unntakstilstand på julaften. Det fineste jeg vet er å jobbe på julaften. Jeg pynter meg og spiser julemarsipan. Jeg pakker inn de siste gavene for noen som er stressa helt til de kommer til oss, og ønsker folk en god jul. Så går jeg, forhåpentligvis i snøen, til t-banen, og fra t-banen og til kirkegården, og der møter jeg mamma eller pappa eller begge, og så tenner vi lys.

Jeg husker å sitte på gulvet hos bestemor og bestefar og se på Donald Duck på svensk TV2, jeg husker oksen Ferdinand som liker å lukte på blommorna, jeg husker Reisen til Julestjernen oppe i stua til farmor mens hun gjorde i stand middagen, det tok hele dagen, jeg husker lyden av de små beina mine i trappa hennes, jeg husker å våkne julaften og få eggerøre til frokost, jeg husker akebakken utenfor huset hennes, mamma som tok drosje hjem om kvelden, noen ganger med meg, noen ganger uten meg, hvis jeg gråt så jeg fikk lov til å bli allikevel. Jeg husker at jeg gjemte meg i kjelleren hvis jeg krangla, jeg husker utallige latterkramper til Grevinnen og hovmesteren, farmor som bar kaffekoppen opp i andre etasje der jeg satt i en pakkehaug og venta, kan jeg åpne en nå, en før middag, bare en eller to? Jeg husker første gangen jeg hørte Sufjan Stevens’ That was the worst christmas ever, jeg husker alle gangene jeg har rømt hjem om kvelden på julaften, i stedet for å være sammen med familien min, alt bare fordi jeg savner farmor så fælt, og egentlig er jeg jo bortskjemt, så fryktelig bortskjemt. Tenk at jeg hadde en farmor som jeg var så glad i, og som var så glad i meg, at jeg tenker på henne hver eneste dag. Tenk at alle mine juleminner handler om henne helt frem til den dagen hun ikke lenger levde. Tenk at jeg hadde en oppvekst der jeg satt på stuegulvet hennes, jeg kan fortsatt kjenne hvordan gulvteppet kjentes ut, og så på TV mens hun kilte meg på ryggen eller på armen, mens hun spurte meg hvem de forskjellige var, i filmene jeg så. Mens hun lærte meg å løse kryssord og lage mat, å knyte skolissene mine og brette klær. Tenk at jeg hadde en farmor som gikk med blomstrete kjole om sommeren og tok permanent hos frisøren, som røyka en tjuepakning blodPrince om dagen, som lo og snakka som Oslolosen når hun var oppspilt, som var mjuk og god og varm og snill, og verdens tøffeste, rareste, fineste gamle dame.

Tenk at jula er en sånn rar blanding av godt og vondt, trist og fint, nært og fjernt. Litt som Gremlins, eller Jul i Svingen. Eller en annen julefilm eller serie du liker. De er alltid litt triste. Men så går alt bra tilslutt. Som i Family stone, der Sarah Jessica Parker bare var sammen med feil bror. Og så ordner det seg. Heldigvis. Hvert år.