…to take a chance on a love that burns hot enough to last

«hvorfor gjør alle de bra jentene jeg kjenner akkurat det samme? hvorfor gjør vi, feministisk skolerte og smarte og kunnskapsrike og morsomme og flotte fine fantastiske jenter, de samme feila som da vi var femten og vi mista jomfrudommen til den første gutten som sa noe fint om kroppen vår. hvorfor er vi fortsatt sånn? hvorfor blir vi med han som har vært kjip hele kvelden hjem? hvorfor aksepterer vi å bli ignorert hele kvelden, hvorfor aksepter vi å bare være interessante tre av fire uker i en måned, hvorfor aksepterer vi at ekskjærestene våre er drittsekker, hvorfor aksepterer vi gutter som ville kline med oss når det er mørkt, men ikke holde oss i hånden når det er lyst? » – nomade

Jeg går på byen med Fuck you-fjeset på, eller – det er feil. Jeg går først på byen fordi bestekompisen min overtaler meg, jeg vil egentlig bare hjem. Hjem til hva? Hjem til Gilmore Girls på DVD og en rotete leilighet jeg ikke orker å rydde. Livet er der også, sier jeg og trekker på skuldrene. Det er ikke et godt nok liv, sier han og spanderer Brooklyn Lager på meg og vi snakker om å ha dårlig selvtillit. Vi snakker om at hjertet mitt er knust, stoltheten min krølla og at jeg har gitt opp litt. Det kommer til å gå bra, sier jeg, og husker noe Heidi sa til meg tidligere i år. At det ikke går så bra når man må si det til seg selv hele tida. «Det går bra, det her, det går bra,» sier jeg og driver med en blanding av å riste på hodet og å nikke, og jeg trekker pusten og skjønner at det går jo ikke så bra, men det kommer til å gå bra. En gang snart.

Jeg slutta med one night stands i sommer. Det er den beste beslutninga jeg har tatt. Så jeg tar på meg Fuck you-fjeset når jeg går på byen, og jeg går ikke ut for å sjekke eller bli sjekka opp, jeg går ut for å ta en øl med bestekompisen min, jeg går ut for å le med jentene jeg kjenner, jeg går ut for å danse til drittmusikken min med de eldste vennene jeg har, og i køen til utestedet ser dørvakta på t-skjorta mi, Veronica Maggios låt Mitt hjärta blöder står med store, hvite bokstaver på brystet mitt, og han smiler når han ser på leget mitt og peker med en finger på skjorta: Gjør det det? Hva da? spør jeg. Blöder hjärtat? Han gir meg tilbake leget. Ã…h, eh, ja, sier jeg og smiler. Du får finne noen som kan fikse det, da, sier han og hekter av sperrebåndet, ber oss om å ha en god kveld. Vi går inn og jeg får verdens lengste klem av Nilen, jeg får øl av Maiken og ender opp med å danse med en fyr som hele tiden vil snurre meg rundt. Nei, jeg får det ikke til, sier jeg og han sier jo, jo, jo, en, to, TRE, og jeg snurrer og ler, ler og snurrer og når de spiller låta mi, I wanna dance with somebody, så synger jeg alt jeg kan og tenker at det kommer til å gå bra. For jeg venter jo på en fyr som er verdt det. En som er bra. En som overrasker meg. En som danser med meg til Whitney og får meg til å glemme at stoltheten min var krølla og hjertet mitt var knust. Og jeg har ikke noe hastverk. Så noen kvelder velger jeg den rotete leiligheten min og Gilmore Girls på DVD. Andre kvelder lar jeg meg overtale til en Brooklyn Lager på Mono eller en dansekveld på Tempest.

Det kommer til å gå bra.
Jeg kommer til å rydde leiligheten.
Jeg kommer til å klare meg fint.

I do nothing but think of you

Det går en film på kino nå, og den skal du gå og se. Du skal ta med deg en du er glad i, eller bare deg sjæl og en pose godteri, kanskje en julebrus, og så skal du sette deg i setet og være klar for å bli forelska i Ryan Gosling, Carey Mulligan og Nicholas Vinding Refn, dansken som har regissert den.

Du skal grine under festscenen, når Desire synger I don’t eat, I don’t sleep, I do nothing but think of you, og de zoomer inn på ansiktet til Carey Mulligan, på øynene hennes som er de tristeste øynene du har sett på film noengang, og du skal sitte i kinosalen og være forelska i Ryan Gosling, så forelska som du bare kan huske å ha vært på ungdomsskolen, da du hadde Patrick Swayze og Espen Lind på veggen, og du lurer på om det er greit som 25-åring å ha Ryan Gosling på veggen, du stikker på Mono etter filmen, det var ikke planlagt, du var sliten og du ville hjem, men du merker det når du går opp fra t-banen at det kribler i deg, at du må ut, ta en øl, snakke med noen, og ganske riktig, i bakgården på Mono finner du noen du kjenner, og du snakker om filmen, snakker om bilene, om lysene i L.A., om neonlysene og hendene til Ryan Gosling, om voldscenene og musikken som brukes i filmen, og noen du ikke kjenner sitter ved siden av og hører på deg og spør hvilken film du snakker om, og du sier Drive. Se den, sier du, og han sier at han har lasta den ned, men du roper Nei! Du må se den på kino! Den er så stor, du trenger lyden, størrelsen, inntrykkene, du må sitte helt stille i et mørkt rom og få vondt inni deg av hvor bra det er, hvor fælt det er, hvordan musikken omringer deg og trykker deg bakover i setet mens Ryan Gosling kjører gjennom gatene i L.A. og puster tungt.

Number five, with a bullet, sier du på fest når folk spør deg om det er den beste filmen du har sett, siden du prater så mye om den. Men her jeg står nå, så tror jeg at jeg kan legge denne filmen på samme plassering som Reprise. Så bra er den.

Se den.
Bare gjør det.