Heltelista

Blogging har forandra seg mye siden jeg begynte. Jeg var 15 år og hadde nettopp blitt dumpa av min første ordentlige kjæreste. Jeg var på Feminismefestival, og der møtte jeg to gutter og han ene av dem hadde en blogg. Men vi kalte det ikke blogg. Vi kalte det nettdagbok. Eller hjemmeside. Jeg gikk inn på hjemmesida hans og leste, leste om alt han gjorde og alle han snakka med. Leste om de han kyssa og de han var forelska i, leste om det lille stedet der han kom fra. Jeg husker ikke lenger hva bloggen hans het, men jeg husker at den lå på Diaryland, og så en dag registrerte jeg meg selv og begynte å skrive. Jeg skrev på engelsk, om hjerte og smerte, om skolen og vennene mine, om å gå på fest uten å drikke og om å gråte fordi han jeg var forelska i fortsatt var forelska i en annen enn meg. Men etter bare et par måneder, møtte jeg gutten som skulle være kjæresten min nesten helt frem til jeg fylte 18, og bloggen min handla om ham. Om oss. Om kranglene våre og kyssene våre. Jeg lagde flere blogger, hemmelige og ikke-hemmelige. Norske og engelske. Her og der. Jeg skrev på forskjellige måter og om forskjellige ting på de forskjellige sidene. Noen av dem var korte, diktlignende tekster, noen var så personlige at jeg fortsatt har forblitt anonym, noen var så hverdagslige at jeg syntes det ble kjedelig. Så startet jeg Strekhjerte i 2006, og selv om jeg fortsatt skriver litt her og der, på forskjellige måter, så er jo Strekhjerte siden min. Og blogging har blitt en greie, for lenge siden ble det en greie. Men jeg føler fortsatt at jeg driver med en slags nettdagbok. Jeg blir nok aldri den mest leste bloggen, jeg vinner nok aldri noen konkurranser, på mange måter er jeg kanskje gammeldags – jeg har ikke så mange bilder, jeg henvender meg ikke til leseren, jeg oppdaterer ikke daglig. Jeg skriver bare. Om skriving og meg selv. Om hjertet mitt, dog noe sensurert, om livet mitt – om å jobbe med bøker og folk, om å kjøre trikk om morgenen og om å gråte om høsten og å le om sommeren.

Jeg pleide å lese titusenvis av blogger, folk jeg kjente og ikke kjente. Folk jeg ble kjent med på internett og folk jeg kjente i virkeligheten og som jeg siden fant på internett. Nå er det ikke så mange av oss igjen. Noen har slutta. Blitt voksne og reserverte, eller bare lei. Noen har kanskje blitt anonyme, helt på ordentlig, kanskje leser jeg dem fortsatt, uten å vite at det er dem. Kanskje står de på heltelista mi. For det er den jeg egentlig skal vise dere nå. Lista over de som blogger og som jeg leser. Den står på sida her, i menyen min, men nå skal de få litt større plass.

De store orda

Jeg vet ikke hvem hun er, men jeg vet at hun skriver fint. Jeg vet at hun er venninna til nomade, som jeg heller ikke vet hvem er, men som også skriver satans fint. Mer om henne senere. Det er en blogg om å være ung. Det er en blogg om de store orda. Om kjærlighet og hat, om vennskap og uvennskap, om musikk og litteratur. Det er veldig fint, og veldig sårt, og veldig ekte. Det minner meg om å fylle 18 år i Birkelunden og være stormforelska i S, det minner meg om den jeg var før jeg ble den jeg er nå – det minner meg om å være ung, enda yngre enn jeg er nå. For det er forskjell på å være 25 og å være 18, 19, 20 – og det er fint å bli minnet på.

arie.

Eira bor i Bergen, men i år bodde hun i København. Der bodde jeg også, i to små måneder bodde jeg i København, og jeg var på fest med Eira, jeg var på Musiksmag med Eira, jeg skrev på boka mi ved siden av Eira som skrev brev, og så drakk vi kaffe eller øl eller brus og prata om livet, om guttene, om skriving og lesing. Hun skriver for Bokmerker, akkurat som meg, og sammen er vi dynamitt. Hun blogger ikke så ofte, men når hun gjør det er det verdt å lese.

Fothermuckers

Dette er den fineste bildebloggen jeg vet om. Det er en tumblr, mange bruker den bare som en slags lagringsplass for ting de liker – bilder, låter, videoer, sitater, noen skriver ting der. Fothermuckers samler på bilder, alltid linka til kildene sine, alltid bilder av unge mennesker på fest, hos venner, i verden. Når jeg savner vennene mine, så kikker jeg på denne. Ikke fordi det er bilder av dem der, men fordi det like gjerne kunne vært oss. Det er godt å se at vi hører hjemme et sted.

Fra Fothermuckers, men egentlig fra Raquel Fialho via Flickr (trykk på bildet, så kommer du dit)

Nesten som en tegneserie

Frøydis har jeg jo skrevet om før, men les det igjen, da. Gjør det!

Jernbanespor

John, dere. John er en fin fyr. Vi har blogga sammen i mange år. Vi møttes på enjoydiary, og fortsatte på hver vår kant, på hver vår ordentlige side. Han bor i Gamlebyen, jeg bor i Gamlebyen. Han bor ved toget, jeg bor ved fjellet. Han skriver såre, men morsomme tekster om det vi alle tenker på – å være sammen, å være alene, å drikke øl, å drikke kaffe. Hver gang han oppdaterer, tenker jeg: Mer, mer, mer! Hver gang vi tar en kaffe eller en øl, så går jeg hjemover etterpå og tenker det samme.

What if I just flip-flopped?

Krummis, den berømte Krummis – min partner in crime, min fornuftige venninne. Hun bor med en samboer, en ordentlig en, hun sykler til jobb om morgenen og foreslår at vi skal kjøpe en flaske cava klokka fem i Bergen, så da gjør vi det. Vi ser helt like ut, selv om vi er forskjellige, men selv om vi vokser hver vår vei, så vokser vi hver vår vei sammen. Noen tror fortsatt at vi er tvillinger når vi møtes og da spør de om vi er helt like, også inni, men hun er mest glad i Frankrike og jeg foretrekker Roskilde. Men cola liker vi begge to. Og cava. Og hverandre.

Det var første halvdel av heltelista. Fortsettelse følger!