Monthly Archives: oktober 2011

M83 – Midnight city

Jeg vet allerede nå, to måneder før året 2011 blir 2012 at M83s Midnight city er den beste låta som kommer til å komme i år. Den kom for en drøy måned eller to siden, jeg leste om den på twitter, fant den på Spotify og fra da av har jeg hørt på den minst en gang om dagen. Noen ganger flere ganger på rad. Jeg blir aldri lei. Jeg har aldri hørt noe sånt før. Bare hvordan den begynner – det er alarmlyden min nå, og ringetonen min. Jeg skrur ikke av alarmen om morgenen, jeg hopper ned fra senga og strekker på meg i mørket, strekker på meg mens lyden blir høyere og låta begynner på ordentlig. Jeg sykler til jobb med den på øret, jeg setter den på når jeg har åpna butikken, og den saksofonen der, den mot slutten, den får meg til å grine hvis jeg ikke gjør noe annet enn å høre på den, hvis alt jeg kjenner er lyd og det er den lyden jeg hører, da blir det for mye for meg. Jeg sitter ved skrivebordet hans midt på natta, han viser meg de nye høyttalerne sine og jeg finner frem videoen på youtube, ser den for første gang, og når saksofonen kommer og sola går ned og de står der, de står der og ser utover verden, så begynner jeg å grine og jeg føler meg dum, så jeg later som ingenting. Videoen minner meg om John Ajvide Lindqvists bøker, La den rette komme inn og Menneskehavn, bøker som setter seg i hjertet, som handler om ungdommer og barn og monstre i mørket, som handler om alt man kan føle selv om man ikke enda er voksen.

Dette var bare for å gi dere videoen, og for å si til Hanne som kommenterte for lenge siden og spurte etter et innlegg om bøker: Det kommer. Jeg lover.

Baby, er du ensom?

Det er mars i fjor, jeg sykler i Kbh, jeg sykler i regnet, jeg hører på L.O.C. og Selvmord, jeg bor i Julius Bloms Gate, jeg sender melding til S og sier at jeg bor der nå, at vi kan ta en øl hvis han vil, vi tar ikke en øl. Jeg tar ikke en øl med noen de første to ukene. Jeg legger meg klokken åtte. Jeg står opp klokken åtte, jeg ser på West Wing og spiser Frosties, jeg skriver, jeg skriver på en roman som ser helt annerledes ut nå 1 1/2 år senere. Jeg sitter på Tjili Pop og drikker hylleblomst, jeg sitter ved bordet mitt ved vinduet, hver dag sitter jeg der, jeg sykler, selv om jeg bor like ved. Jeg har en lilla sykkel som piper når jeg bremser. Jeg har hjertesorg og en kveld får jeg melding av Krummis om at han er på vei, at han har tatt bussen, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, så jeg går ut, jeg hiver på meg jakke og sko og går ut, sykler i regnet, jeg drar på en fest med Andreas der jeg drikker jägermeister og rister på hodet. Først vil jeg ikke si hva det sto i meldingen, men så sier jeg det, og han rister på hodet, han rister på hodet sammen med meg og gir meg en jägershot til og så går han bak bardisken der de har pc’en som styrer musikken på festen, han klikker av sangen som går, og setter på en ny. Det er Medina, sier han, hun du liker så godt. Hør på denne. Så står jeg der, alene på gulvet på festen mellom tusen mennesker jeg ikke kjenner, fyren som knuste hjertet mitt to uker tidlligere er på vei med bussen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis han kommer, og Medina synger: Jeg håper du er ensom.

Jeg sykler hjem i regnet igjen, etter å ha tatt en øl med noen helt andre, etter å ha gjemt meg ute, langt unna huset der jeg bor, og jeg sykler hjem i to-tiden og jeg vet ikke hva jeg forventer meg, skal han sitte der? Utenfor huset mitt i regnet? Selvfølgelig gjør han ikke det.

Selvfølgelig gjorde han ikke det.
Han hoppa av i Göteborg.
Han snudde.
Og jeg la meg alene i senga mi i Kbh, jeg syklet på en sykkel som peip når jeg bremsa og jeg leste bøker alene på Underwood om kvelden, bartenderen helte oppi akkurat litt for mye vin hver gang og blunka til meg, jeg smilte så godt jeg kunne med det knuste hjertet mitt. Det gikk bra med meg, jeg kom meg på beina igjen, jeg klarte meg. Men hver gang jeg hører den sangen, så tenker jeg på ham og sykkelen min i Kbh. Jeg tenker på gatene jeg sykla langs og boka jeg skriver på når jeg er der, boka som er nesten ferdig nå, men nesten river ingen mann av hesten. Jeg tenker på han som fikk meg til å le når jeg aller helst bare ville gråte, og jeg tenker på vennene jeg har. Vennene som ringer meg klokka to om natta for å passe på meg. Vennene som setter på en låt på en fest som bare er til meg. Vennene som skjenker jäger i et glass og gir meg en klem. Vennene som passer på at det blir bra igjen.

For det gjør det.
Hver gang.

Vi kaller oss H-Town, du har sikkert sett oss på byen i Oslo eller København, du har sett oss ved bordene våre, sett oss når vi reiser oss, sett oss når vi er sammen, sett hvor forskjellige vi er og hvor glade vi er i hverandre

Det slår meg når jeg sykler til jobb, det er kaldt og jeg hører på denne, høyt i ørene mine, jeg suser gjennom høstlufta i Oslo, nedover bakkene, bortover sykkelveiene, og jeg hører på den låta og det slår meg at jeg ikke ser ut som en jente som hører på sånt. Eller gjør jeg det? Kan man se på folk hva de hører på i hodetelefonene sine?

Syns det på meg at jeg vokste opp på Haugen på Furuset, at jeg har de vennene jeg kjente da jeg var 6 fortsatt, at jeg går ut på steder i byen der de har dørvakter med dress og jenter som har så korte kjoler at det ser ut som at de har glemt å ta på seg skjørtene sine, bartendere som mikser Baccardi Razz og Captain og cola til oss, jenter som griner på do, gutter som har knept opp skjorta, en vennegjeng i hjørnet som reiser seg når de spiller Bon Jovi, eller Timbaland, eller David Guetta, en vennegjeng som tramper over bordene når noen spiller låta vår, som går over bordene for å nå frem til dansegulvet, en vennegjeng som synger høyt i kor, en vennegjeng som tar vare på hverandre, en vennegjeng som ler sammen, som går ut på en søndag, som går ut på en fredag, som går ut på en torsdag, en vennegjeng som lever forskjellige liv, en jobber i bank, en jobber i filmbransjen, en jobber i bokhandel, en jobber som vakt i et sikkerthetsselskap, vi er spredt utover hele Oslo, utover hele verden, men noen ganger samles vi igjen, vi samles og vi skåler og vi danser, vi danser som ingen andre gjør, og når jeg sykler til jobben om morgenen, og hører på musikken min, så tenker jeg på dem.

Og i det siste har jeg sykla til jobb og hørt på musikken min, og en gang i mellom har jeg begynt å gråte, for snart flytter en av oss fra landet. Snart flytter en av oss til USA for kjærligheten, og selv om vi heier på henne alle sammen, så kommer vi til å savne henne så fælt. Hvordan skal det gå med oss uten deg? spør jeg henne når vi er ute sammen. Det har blitt mye grining på fest i det siste, mye klemming og tørking av tårer, mye sentimentalitet, men også mye glede, mye hopping, mye grinding og mye latter. Du er limet, sa jeg til henne en kveld. Jeg er ikke limet, sa hun, jeg er bare den eneste som tar initiativ til å gjøre noe med denne gjengen av latsabber, lo hun.

Så jeg sykler til jobb om morgenen og jeg hører på David Guetta og Sia som synger om å være titanium, og det er det jeg må være fremover, når hun reiser. Jeg må være sterk som stål, og hard som stein, og mjuk som en pudding og det viktigste av alt – jeg må være limet. Jeg må ta initiativet til å samle denne gjengen av latsabber til flere fester på utestedene våre. Jeg er fra Haugen på Furuset og jeg har de samme vennene som jeg en gang vokste opp sammen med. De samme vennene som holdt meg i hånda i barnehagen, de samme vennene som tørka tårene mine når jeg falt og slo meg, de samme vennene jeg lekte Nødt eller sannhet med, de samme vennene som har kjent meg for alltid. Vi lever hver våre liv, men noen ganger samles vi, og det må vi aldri slutte med. Om det er i København, om det er i Amsterdam, L.A., Berlin eller Oslo, vi skal alltid reise oss når noen spiller låtene våre, vi skal alltid elske hverandre, vi skal alltid holde sammen.

Veronica Maggio, Rockefeller 6. oktober, 22:00

Vi er på Maggio-konsert, eller nei, først er jeg på jobb. Så er jeg på People’s og spiser en sjukt god avocado-sandwich. Så er vi på Tilt. På Tilt spiller jeg et spill som er ødelagt, så jeg taper i 1942 fordi jeg ikke ser jagerflyene som skyter på meg. Så kommer det en fyr bort til bordet vårt og spør hvor man går for å danse i denne byen. På en torsdag? spør jeg. Ja, sier han. The villa? sier jeg. Nei, de var visst stengt. Vi vet ikke hvor de skal gå for å klubbe på en torsdag, men vi vet at de har gode drinker på Internationalen, så vi tar med oss fyren og broren hans dit. De spanderer på meg og Nina og vi ler og snakker om karaoke, reising, NYC og Oslo, og så reiser vi oss og går på Veronica Maggio-konsert. Jeg ønsker meg Finns det en så finns det flera, jeg ønsker meg alltid den låta, det er låta mi, selv om Nina alltid tenker på meg når hun hører Mitt hjärta blöder (jag är för full, du är för ung), og selv om jeg alltid tenker på han fyren når jeg hører Satan i gatan, så er det Finns det en så finns det flera som er låta mi. Alltid. Hun har ikke spilt den for meg før, ikke i KBH, ikke på Øya, og jeg sier det til Nina og Camilla før vi går inn. Det er den jeg vil høre. Vi danser og klapper i hendene, det er fullt og varmt, vi synger til hverandre og til Veronica, og hun går av scenen og kommer på igjen, og etter å ha spilt en gammel sang som glir over i en elektronisk sound, så kommer laserne på scenen og jeg hører beaten bak henne, jeg er ferdig med ølenn min, så jeg slipper glasset i bakken og løfter hendene til hodet, og så begynner låta på ordentlig, den låta jeg har sykla til i sommer, i høst, den låta som forteller meg at alt skal gå bra, at det skal gå over, at jeg skal klare meg. Den låta som er discolys og dørvakter, blondt hår og tynne armer, den låta som er til alle oss, alle oss som går hjem alene, enten frivillig eller grinende, og beaten får Veronica til å hoppe, den får meg til å grine, og jeg gjemmer hodet i hendene mine og Camilla tar rundt meg og sier at jeg er den søteste, jeg griner og ler samtidig, og Veronica synger: jag vet nestan inget om dig, du vet nestan inget om mig, finns det en så finns det flera! Finns det en så finns det flera! Finns det en så finns det flera! Finns det en så finns det flera! Finnes det en som får deg til å le, så finnes det flere. Finnes det en som kysser som en gud, så finnes det flere. Finnes det en som forstår deg, så finnes det flere. Finnes det en som får deg til å føle deg hjemme, så finnes det flere. Finnes det en som danser med deg så du mister pusten, så finnes det flere. Finnes det en som lager kaffe til deg om morgenen, så finnes det flere. Finnes det en som får hjertet ditt til å slå så hardt at du tror han kan høre det, så finnes det flere. Finnes det en som holder deg i nakken når han kysser deg, så finnes det flere. Hvis du mister dem, er det bare å prøve på nytt.

Heltelista, pt. 2

Her kommer del 2 av heltelista, og her er Heltelista, pt. 1

Da kjører vi bare i gang, gjør vi ikke?

Kval & Actionfilm

Kval & Actionfilm
Kval & Actionfilm

(Bildet er fra bloggen deres, og linka dit hvis du klikker på det)

Disse to jentene her, Heidi Furre og Caroline Weseth, Kval & Actionfilm, en av de fineste bloggene som finnes der ute, to av de beste jentene som finner på faenskap på landets dansegulv. De har kategorier som Faenskap, Veckans Babe, Festival, Gutar, Kjærleiken, Livet, Vennskap og Vin – alt et ungt liv skal inneholde og mer, med andre ord. Jeg møtte dem på Roskilde i 2010, heldigvis, og da ropte jeg på dem, Kval og Actionfilm! ropte jeg, og det var begynnelsen på et vakkert vennskap. Les denne bloggen, livet ditt vil bli bedre av det. Det er ikke en påstand, det er et faktum.

Alt du vet er feil

Linniiie, eller Linnéa som hun egentlig heter, er hele Norges sinnablogger. Hun er morsom og tøff, frekk og smart. Jeg kjenner henne ikke, så jeg vet ikke noe mer enn det som står i bloggen, men det som står der er personlig og morsomt, trist og fint – her, f.eks. forteller hun om forskjellige steder hun har vært. Jeg ler høyt.

hjartesmil

Mariell er en blogger dere sikkert kjenner fra før, men hun fortjener en plass her allikevel. Mariell er en sabla tøff dame som gjør det hun vil, hun har starta et magasin fordi det var drømmen hennes, hun har flytta til London for seg selv og kjærligheten, hun er glad i makroner og ting som på svensk ville blitt kalt ‘mysigt’. Dere kan godt kalle det en rosablogg, men her er det mer å hente enn bare tyllskjørt og rød leppestift. Jeg er fan!

den som lar feet gresse

Fra tyllskjørt og rød leppestift til nomade, venninna til destoreorda, de to unge jentene jeg allerede har snakka litt om. Det som slo meg først med denne bloggen, som jeg ikke egentlig husker hvordan jeg fant, var den brutale ærligheten og sårheten, og ikke minst de vakre tekstene. De slår og de slår hardt, det handler om å være ung, om å vokse opp, om å ha det vondt, om å ha det bra. Og jeg kjenner meg sånn igjen. Hvis jeg hadde hatt denne bloggen å lese da jeg selv var 19 og hjerteknust, så ville jeg kanskje skjønt tidligere at det kom til å gå bra, at det finnes flere av oss. At vi er noen bra noen.

saker du måste komma ihåg

Difference har slutta å blogge, men det anbefales å bare starte från början, og lese alt. Lese alt om litteratur og skriving, alt om japaneren og kjærligheten, alt om alt det du må huske på, alt du måste komma ihåg om hvordan det er å være ung, hvordan det var å jobbe bak kassa på ICA, hvordan det var å grine på bussen og drikke seg drita på fest. En bra dame, en bra blogg.

aprikos – om grå dagar og lyserosa skyar

Sigrid er en venninne av både Mariell og Heidi & Caroline, og jeg møtte henne gjennom dem, og så fant jeg bloggen hennes etterpå og den er jeg blitt så glad i. Bare se på dette, når hun skriver innlegg som det, så må jeg grine litt, rett og slett. Nå har hun flytta til Tromsø for kjærleiken, men heldigvis finnes hun fortsatt på internett.

Blogging, altså, folkens – for en fantastisk oppfinnelse. Det koster å legge så mye av sjela si ut på internett for alle til å se, men det er verdt det, er det ikke? Jeg hadde ikke hatt noen av disse folka i livet mitt hadde det ikke vært for internett. Jeg sier blogg your heart out, det skal jeg i hvert fall fortsette med. Full av faenskap og hjerter som banker i takt med Robyn på dansegulvet.

Hvis du har noen favorittblogger du tror jeg vil like, så må du gjerne tipse om dem – det blir aldri for mange blogger!

Heltelista

Blogging har forandra seg mye siden jeg begynte. Jeg var 15 år og hadde nettopp blitt dumpa av min første ordentlige kjæreste. Jeg var på Feminismefestival, og der møtte jeg to gutter og han ene av dem hadde en blogg. Men vi kalte det ikke blogg. Vi kalte det nettdagbok. Eller hjemmeside. Jeg gikk inn… Les mer…