Det er blitt høst på ordentlig, og jeg våkner om morgenen og nynner på julesanger. Jeg er for tidlig ute, men jeg gleder meg allerede til jul. Alltid dette ønsket om at i år skal det gå bra. Men før jula kommer, før jeg står i november og allerede er drittlei, så kommer høsten, og høsten har allerede vært vanskelig. Jeg har grini og sendt mailer, jeg har lagt meg før ti nesten hver dag, jeg har blitt for full og kasta opp, jeg har grini igjen, jeg har sett på Sex and the city og Twin Peaks, jeg har skrevet selv om alt jeg vil er å gi opp, og jeg har hatt venner som har spurt hvordan det går, venner som ringer, venner som sender meg sanger på Spotify, venner som sier at jeg ikke må gi opp nå, at det kommer til å gå bra, venner som hører på meg når jeg klager og sier: Linn, dette kommer til å gå brillefint, det vedder jeg bibliotekarutdannelsen min på.
September har også vært Beiruts nye album på Spotify, The Rip Tide, å sykle i regnet med en hånd på styret og en hånd på hetta for at den ikke skal blåse av, å danse til låta vår på fest på Furuset, å drikke kakao om morgenen og grine til Sex and the city mens jeg spiser frokost. Snart reiser Nina til USA og avskjedsmiddagen vår blir kanskje sånn her:
Kval og Actionfilm har fylt 5 år og sånn begynte det en gang:
«Den blei oppretta ein søndags formiddag for fem år sidan, eg hugsar Joachim hadde overnatta hos meg, sjølv om me egentlig ikkje kjente kvarandre så godt. Me hadde vore på fest lenger opp i gata mi, og Joachim var berre ein fyr i klassen som fekk bli med til meg etterpå, me låg andføttes i 90-senga mi og visste ingenting om kor gode venner me skulle bli. Me drakk saft til frokost, heime i leiligheten til meg og Caroline, me hadde akkurat flytta ilag for første gong og visste heller ingenting om at me i framtida kom til å skrive kvarandre som næraste pårørande på skjemaet på legevakten.»
Nomade skriver om vennene dine
«hvor mange venner har vi egentlig? jeg veit ikke hvem du som leser dette er, men tenk på det? når alt er kjipt og du er aleine og du trenger å snakke med noen og man blar gjennom kontaktlista på mobilen, hvor mange er det du faktisk kan ringe? hvor mange er det som faktisk forstår, som veit hva du trenger? hvor mange er det som veit når du trenger å skrike, når du trenger å prate, når du trenger å gråte, når du trenger å le, når du trenger sjokolade, når du trenger at noen stryker deg på håret, når du trenger å snakke om noe helt annet, når du trenger å bli drita og bli tatt fra mobilen og når du bare trenger å være aleine? hvor mange er det som veit hva de skal si til deg, som veit hvorfor noenting gjør ekstra vondt for deg? som veit hva som handler om kjærlighet og hva som handler om respekt?»
September, ikke bli så kald helt enda. Jeg trenger litt tid.
jeg er heldig – jeg har ganske mange slike venner nå. har fått det det siste året. og når de ikke vet hva de skal gjøre bare er de der, eller så ytrer jeg et ønske. når jeg klarer det og det er fantastisk. å kunne gjøre det. å
kunne gi, og få.
i dag i terapien gikk vi gjennom et skjema, og der spurte de om hvordan jeg reagerte på sånne og slike hendelser i situasjoner med de jeg var i aller nærest relasjon med. og så spurte jeg om de mente venner, men de mente kjærester. og alle kjærestene mine har jeg vært sykt nært innpå, men de har aldri vært en konstant, selv når de skulle være det og var det, det har alltid vært midlertidig, og de vennene jeg har nå er så konstante at det føles som en selvfølge å si at de er de næreste relasjonene. det er konstantene som knyttes tettest mot brystet, som tar størst del i alt, som blir med på alt, som lærer deg å kjenne, som du lærer å kjenne. jeg synes det er interessant at rutinespørsmålene i terapien tar et annet utgangspunkt.
hei! jeg har lurt på hva jeg skulle skrive de siste dagene, men kommer ikke på noe mer enn takk og en lyd tilnærmet gkfjdlcfvhgofeijdc 🙂