Monthly Archives: september 2011

Ting er kjipe nok som de er

Det regner, jeg blir våtere av å løpe fra trikken og inn på bussen, og et stopp senere løpe fra bussen og til inngangsdøra på jobb enn jeg ble av å sykle hele veien til og fra jobb i regnet. Himmelen åpner seg, og når vekkerklokka mi ringer om morgenen er det mørkt. Jeg nekter å tro at jeg må stå opp når det fortsatt er mørkt, men det må jeg altså. Så jeg skrur på lyset, går med lukkede øyne inn på badet, står under det rennende vannet, pakker veska, går ut døra, står på trikken, svaier i svingene, svaier med alle de andre trøtte menneskene, jeg svaier med en bok i hånda og høsten i brystet.

Uten navn

Men 2011 har fortsatt noen overraskelser på lur før det snør ned, før vi lengter mot sommeren og sola igjen. Jeg lager meg kakao, jeg lager meg en spilleliste. Florence + the machine har kommet med en ny låt som får hjertet mitt til å banke, M83 har kommet med en ny låt som slår med en gang, den introen, den introen!, herregud, herrejemini, hør på det, hør på den, vi skal danse til natta er over og vi må skru på lyset igjen, vi skal sitte på trikken med lukkede øyne og høretelefonene på, byen skal rulle under føttene våre, våte høstblader og den låta i ørene. Det er en liste om å være tøff og om å gi opp, en liste om å savne noen og om å slutte å savne dem. Det er en liste med nikkelåter, danselåter og grinelåter, akkurat som en kveld på byen med de beste vennene dine. Det er noen nye favoritter og noen gamle favoritter som aldri slipper taket. Det er høsten min, og jeg håper den blir enda lengre, og enda finere. Things are bad enough as they are.

Og den Torgny-låta har verdens fineste video:

Torgny – «Big Day» from TORGNY on Vimeo.

Kom med musikktips, så blir lista lengre, så tar den aldri slutt, selv om høsten gjør det.

En sommer i ti låter, tre filmer, en forelskelse og alle mine gode venner

Medina – Addiction

Sommeren min startet tidlig, i april i København syklet jeg uten strømpebukser, uten hender på styret, nedover gatene, langs bilene og fortauene, på vei til stranda, på vei til en fotballkamp på storskjerm, på vei til enda en kveld med han jeg fikk lov til å kysse på frem til juni, jeg var forelska og glad, lett i kroppen og lettkledd, jeg dansa til åtte om morgenen da jeg hadde besøk fra Oslo, strobelyset og sykkelhjulene som gikk rundt og rundt, sola som vekte meg om morgenen og fikk meg til å myse når jeg lå i Assistens og leste bøker.

Edward Sharpe and the magnetic zeroes – Home

København var byen min i to måneder, og jeg spiste falafel om natta, skrev hver dag mellom ni og fem, sang første verset på Home når vi sykla hjem fra byen, hørte på den før jeg sovna om kvelden, hørte på den mens jeg skrev, la den til i spillelista til boka mi, helt på slutten, for det er sånn jeg vil at boka mi skal kjennes, som starten på denne låta, plystringa og følelsen jeg får i magen når jeg hører den, den minner meg om utsikten gjennom vinduet mitt i Nørrebrogade, om å le av vitsene hans, om å klemme Eira og å sitte i vinduet og se ut på alle menneskene jeg ikke kjenner, med en bok mellom hendene og panna mot ruta om kvelden etter at det hadde blitt mørkt.

Veronica Maggio – Satan i gatan

Jeg satte på skiva hennes etter å ha kjøpt den på platesjappa i gata jeg bodde i, og den slo med en gang, med første strofe, første låt, første trommeslag, den slo og jeg har ikke reist meg igjen enda. Du kan gråte midt på gatan, men jag glömmer aldrig bort vad du gjort, du får passa dig som satan, för jag glömmer aldrig bort var du bor, synger Veronica, og hun synger om forelskelse, og uvennskap, og hjemmefester og kjærlighet, hun synger om å være fullest på festen, om å kjenne det i hjertet, og jeg fikk en ny venn i Veronica i sommer, jeg fikk en ny heltinne og jeg husker fortsatt konserten hennes og at jeg sykla derfra om kvelden og sang høyt på Sju sorger og jeg visste ikke at det var den og ikke Jag kommer som skulle bli soundtracket mitt på ordentlig i sommer.

Rubik – Laws of gravity

Alec kom ikke i bursdagen min i år, men han snakka med meg på internett, nesten hver dag, og han sendte meg Rubik-låta og jeg dansa på rommet mitt i København, drakk kaffe på vei fra kjøkkenet og tilbake igjen til skrivebordet, skrudde opp og snurra rundt og rundt, opp og ned, og et par måneder senere står jeg på toppen av et stupebrett på Sørlandet med Alec og Andreas, og for at jeg skal tørre å hoppe, så ber jeg ham sette på en låt jeg liker, og han setter på denne, men jeg tør ikke å hoppe den dagen allikevel, jeg hoppa dagen etterpå, men jeg hørte låta i hodet mitt da jeg gjorde det.

Razika – Aldri (Souldrop remix)

Rett før jeg reiste hjem fra København, så måtte jeg jo spørre denne fyren jeg var blitt håpløst, hodestups, dirrende forelska i om han kanskje også likte meg godt nok til å se meg igjen noen gang, og han sa ikke bare nei, han sa mye annet, men alt betydde nei, jeg la meg sjæl på bordet og han sa nei, jeg ga ham alt jeg hadde, og han sa nei, jeg var bare en tjej som likte en fyr, og han sa nei, og jeg satt på Harbo med Eira og hørte på Finns det en så finns det flera av Maggio og Aldri av Razika, og jeg fikk ikke sove den siste natta, for jeg hørte stemmene deres i hodet igjen og igjen, eg er nødt til å forstå at mellom oss e det slutt, tar jakken min og går – finner meg en annen gutt! Jeg reiste meg igjen ganske kjapt etterpå, børsta det av meg, rista på hodet, rista ham ut av det, det var fint, det var jævlig fint, vi to, vi to, vi to, vi var en demo – fins det en, så fins det flere.

Kaizers Orchestra – Diamant til kull

Jeg dro hjem til Oslo, og var der i to sekunder, før jeg dro på Roskilde, og jeg husker et av de mange nachspielene der vi spilte denne låta her, og jeg hadde ikke hørt den før, det er lenge siden jeg var fan av Kaizers, jeg mista dem en stund, men nå er de tilbake igjen, og alle mener de har blitt mainstream, men jeg liker tydeligvis mainstream best, så jeg mener at Kaizers har laga de to beste låtene i sin karriere i Hjerteknuser og Diamant til kull, og jeg er alene på konserten deres på Roskilde, og jeg er aleine på konserten deres på Øya, og jeg står bakerst, med en øl, og når de første strofene fra Diamant til kull når meg bakerst i Middelalderparken, så gir jeg faen i at alle rundt meg står rolig og nikker, jeg hopper med alt jeg har, skvulper ølen ut av glasset og synger høyt, det går som det går og det som skjer det skjer, og jeg er lykkelig mens Kaizers smeller i ørene mine.

Bon Iver – Towers

Den beste låta på Bon Ivers siste album heter Towers, og den er best fordi den er trist, men glad samtidig, den er best fordi jeg hører på den når jeg sykler og jeg blir alltid tjukk i halsen og på gråten først, men så, på 1:47, så smiler jeg og nikker med hodet, håret i vinden og Conversene på pedalen, sola i øya og regnet i nakken.

Maria Solheim – Hvor er gud når solen slukner

22. juli og jeg sitter hele kvelden med en øl i hånda og Krummis ved siden av meg, vi sier litt, så sier vi ingenting, jeg sover på sofaen hennes og griner foran tv-en når jeg kommer hjem til meg selv, jeg griner når jeg hører på nyhetene, jeg griner når jeg leser avisa, jeg griner når jeg sitter alene og spiser middag, og så tørker jeg tårene og sender melding til Andreas, Alec og Heidi og vi møtes under taket på Dattera til Hagen, vi drikker øl og klemmer hverandre lenge, og når jeg slutter å grine og er tilbake på jobb, så lager jeg en spilleliste med sanger som trøster meg, og når jeg finner Maria Solheims tolkning av denne salmen, så sier den alt jeg vil si om hva jeg følte 22. juli, enda jeg ikke engang tror på gud.

Casa Murilo – Breaking ranks

Vi reiste oss igjen, vi dro på Øya, vi dro på Internationalen dagen før Øya, vi hadde utsikt til regjeringsbygget med de knuste rutene, og vi sto under paraplyene da det begynte å regne, Casa Murilo gikk på scenen og vi lurte på om vi skulle gå et annet sted, men jeg hørte to strofer og sa: Nei, vi skal bli her, for dette er sånt jeg liker – og en time senere hadde jeg kjøpt skiva deres og sunget høyt sammen med dem, det hadde slutta å regne og vi gikk videre, men det beste som skjedde hele den kvelden var at jeg fant et nytt band som gjorde meg glad.

Gotye – Eyes wide open

Jeg våkner og det er høst, jeg har vondt i halsen og kroppen, jeg har sendt inn boka mi for niende gang og håper at vi begynner å nærme oss noe nå, at det begynner å likne på noe, noe flere kan få lov til å lese, det er kaldt å sykle til jobb, men jeg har musikk på øret og iskaffe i kjøleskapet, kakao hvis det kniper, og høstlistene har begynt å ramle inn på jobben, jeg tar med meg 10 bøker hjem i uka og rekker ikke engang å lese en, men det skal det bli en slutt på nå. Som hver høst ellers, har jeg store planer om å bli et bedre menneske. Men først måtte jeg skrive litt om sommeren min og gi dere spillelista til den, så nå har jeg gjort det.

De tre beste filmene jeg så i sommer var Super 8, en blanding av E.T., Stand by me og Cloverfield, den anbefales på det sterkeste. Hjelp, vi er i filmbransjen, som fikk meg til å ha trua igjen – trua på vennene mine og humoren vår, trua på kjærligheten og alle de fine og rare måtene vi kan møte hverandre på og trua på norsk film. Faktisk!
Og sist, men ikke minst – Oslo, 31. august, som jeg så på utekino et par uker før premieren, og som gjorde meg målløs. Jeg gråt ikke, men ikke fordi den ikke var trist. Jeg ble sint og lei meg, jeg lo og holdt pusten, jeg dro hjem og la meg og sto opp igjen mens jeg tenkte på scener fra filmer. Og i ettertid har jeg sett traileren to ganger på kino, og grini så jeg har hulka hver gang – det er en film som setter spor i deg, en film som slår hardere enn du forventer, enda jeg forventa mye, en film som gjør vondt og som jeg ikke vet når jeg kommer til å klare å se igjen, når bare traileren rister i hele meg, som bygningen som raser på slutten av den og sola som står opp over Frognerbadet rett før filmen er slutt.

Det var min sommer. Fra Medina til Gotye, fra april til august, fra København til Oslo, 31. august, fra meg til deg.

September 2011

Det er blitt høst på ordentlig, og jeg våkner om morgenen og nynner på julesanger. Jeg er for tidlig ute, men jeg gleder meg allerede til jul. Alltid dette ønsket om at i år skal det gå bra. Men før jula kommer, før jeg står i november og allerede er drittlei, så kommer høsten, og høsten har allerede vært vanskelig. Jeg har grini og sendt mailer, jeg har lagt meg før ti nesten hver dag, jeg har blitt for full og kasta opp, jeg har grini igjen, jeg har sett på Sex and the city og Twin Peaks, jeg har skrevet selv om alt jeg vil er å gi opp, og jeg har hatt venner som har spurt hvordan det går, venner som ringer, venner som sender meg sanger på Spotify, venner som sier at jeg ikke må gi opp nå, at det kommer til å gå bra, venner som hører på meg når jeg klager og sier: Linn, dette kommer til å gå brillefint, det vedder jeg bibliotekarutdannelsen min på.

September har også vært Beiruts nye album på Spotify, The Rip Tide, å sykle i regnet med en hånd på styret og en hånd på hetta for at den ikke skal blåse av, å danse til låta vår på fest på Furuset, å drikke kakao om morgenen og grine til Sex and the city mens jeg spiser frokost. Snart reiser Nina til USA og avskjedsmiddagen vår blir kanskje sånn her:

Kval og Actionfilm har fylt 5 år og sånn begynte det en gang:

«Den blei oppretta ein søndags formiddag for fem år sidan, eg hugsar Joachim hadde overnatta hos meg, sjølv om me egentlig ikkje kjente kvarandre så godt. Me hadde vore på fest lenger opp i gata mi, og Joachim var berre ein fyr i klassen som fekk bli med til meg etterpå, me låg andføttes i 90-senga mi og visste ingenting om kor gode venner me skulle bli. Me drakk saft til frokost, heime i leiligheten til meg og Caroline, me hadde akkurat flytta ilag for første gong og visste heller ingenting om at me i framtida kom til å skrive kvarandre som næraste pårørande på skjemaet på legevakten.»

Nomade skriver om vennene dine

«hvor mange venner har vi egentlig? jeg veit ikke hvem du som leser dette er, men tenk på det? når alt er kjipt og du er aleine og du trenger å snakke med noen og man blar gjennom kontaktlista på mobilen, hvor mange er det du faktisk kan ringe? hvor mange er det som faktisk forstår, som veit hva du trenger? hvor mange er det som veit når du trenger å skrike, når du trenger å prate, når du trenger å gråte, når du trenger å le, når du trenger sjokolade, når du trenger at noen stryker deg på håret, når du trenger å snakke om noe helt annet, når du trenger å bli drita og bli tatt fra mobilen og når du bare trenger å være aleine? hvor mange er det som veit hva de skal si til deg, som veit hvorfor noenting gjør ekstra vondt for deg? som veit hva som handler om kjærlighet og hva som handler om respekt?»

September, ikke bli så kald helt enda. Jeg trenger litt tid.