Monthly Archives: juli 2011

Hold hodet kaldt og hjertet varmt

Jeg sovna til lyden av nyhetene om alt det forferdelige som skjedde i går, og våknet til nyheten om at over 80 ungdommer var døde. I går kjøpte vi øl og gikk i stillhet hjem til Krummis. Vi skulle egentlig på fest, egentlig på vors, egentlig ut å danse, men vi satt bare der, foran pc-skjermen og direktesendte nyheter og hørte på historiene om det verste som har skjedd i Norge siden andre verdenskrig. Vi gikk forbi Slottsparken som var beskyttet av væpnede militære, vi gikk forbi stengte butikker, vi gikk gjennom et Oslo Sentrum som skremte oss – telefonen min ringte i ett, og butikken jeg jobber i, som ligger noen hundre meter fra Regjeringsbygget, var ok, men stengt – alle som jobbet der var ok, men sjefen min hadde vært midt i det da eksplosjonen skjedde, og hun sto midt i det da det kom mennesker løpende mot henne, og hun sto midt i det da mennesker ropte: Løp for livet! Hadde du noen gang trodd at noen skulle bruke den frasen på ordentlig? Hadde du noen gang trodd at Oslo sentrum skulle fylles av glass som sprengte fra vinduene over deg, at det skulle regne glass over deg, at en mann skulle dra deg inn i sikkerhet på Glasmagasinet før du ringer datteren din noen minutter senere og sier at det går bra. Hadde du noen gang trodd at du skulle bruke fredagskvelden din på å sjekke Twitter, Facebook, meldinger, NRKs direktesendinger, at du skulle kjenne på hjertet ditt og kjenne at tårene rant nedover kinnene, at du skulle se venner av deg få beskjeder på Facebook om at vennene deres igjen hadde ‘svømt i sikkerhet’, at du skulle sitte helt stille og høre historier om ungdommer som svømmer for livet, ungdommer som drukner, ungdommer som blir beskutt på en øy, ungdommer som blir reddet av privatpersoner i robåter og motorbåter, som legger seg i bunnen av en båt og kjenner hjertet dundre nesten ut av kroppen, mens de hører at noen skyter på dem, mens de spør seg selv: Hva er det som skjer? Hva FAEN er det som skjer?

Pepsi Max og penicillin

ikon_festival

På Øya i fjor var jeg sjuk. Hele sommeren i fjor var jeg sjuk. Så sjuk at jeg følte jeg tilbragte mer tid på legekontorer og venterom enn ute for å nyte sommeren. Det var kanskje sant, men jeg dro på Øya allikevel. Jeg dro i fjor og jeg gikk på konsert, og i stedet for å drikke øl, så drakk jeg brus. Pepsi og penicillin var slagordet mitt, shorts, slagstøvler og ullgenser var antrekket og jeg dansa til Casiokids selv om legen mente jeg burde være hjemme. Men jeg ville ikke være hjemme, jeg ville være på musikkfest! Jeg ville danse til Casiokids, Flaming Lips og Big Boi, jeg ville synge til Local Natives og Susanne Sundfør, jeg ville grine til Ingrid Olava og Robyn, så det gjorde jeg. Og jeg døde ikke av det. Ikke nesten engang. Se på det her, da. Kan ikke dø når man er i midten av alt dette?

flaminglips

På Robyn-konserten sto jeg i midten, og litt lengre fremme sto Heidi & Caroline, og de spurte folk rundt seg om de hadde fått hjertet sitt knust. Ja, sa en jente. Da er du en av oss, sa Heidi, og så var hun en av dem, en av oss alle, en som fortjente å stå der. Og Robyn kom på scenen og alle vi jentene med vondt i hvert hjerteslag jubla, vi jubla og trikken kjørte mellom trærne nedover fra Ekeberg, vi jubla og trekkfuglene fløy fra Oslo og ut i verden over brua, brua som var full av folk som ikke hadde rukket å kjøpe billett, Robyn kom og hun dansa og vi dansa og vi jubla og jeg huska å ta tablettene mine, og å drikke nok vann, og da jeg la meg om kvelden, mye tidligere enn hvis jeg hadde vært full og ute på eventyr, så kjente jeg det fortsatt i festivalkroppen – dundringa fra bassen, feeden fra høyttalerne, stemmen til Robyn og varmen fra menneskene rundt meg. Pepsi og penicillin og festivalfest – den beste kuren.

IMG_3328

Dette innlegget ble skrevet til en konkurranse med Pepsi Max, Øyafestivalen og Side 2 og du kan lese om den på bloggen til Linnéa Myhre her! Bli med!

Så hvis jeg kunne velge hva jeg ville, så ville jeg hatt sommerferie i hele juli og august og aldri tenke på penger, aldri tenke på tida, bare ha en haug med bøker og en haug med moreller og gress mellom tærne og vektløsheten rett før jeg treffer vannet

Hver eneste sommer vil jeg det, men jeg får det ikke til. De lyse nettene med endeløse løfter om å ikke sove bort sommernatta. Kom igjen, la oss bryte oss inn på Frognerbadet etter stengetid, la oss hoppe fra 10eren mens vi holder hverandre i henda, la oss klatre i trærne, la oss kysse, la oss sykle med vinden i håret og vinflasker i kurven, la oss gå barbeint i gresset, la oss jobbe på drittjobber for å ha penger til å spise mat, la oss kjøpe moreller og dingle med beina fra en brygge – hver sommer er en endeløs rekke av planer som aldri blir noe av. Sommeren i Oslo er en rotete leilighet, en full filofax, et manus som har frist 1. august og som jeg sitter med i hvert ledige sekund, en jobb jeg ikke tjener nok penger på og en sommerforkjølelse som tar tak i meg bak disken på jobb, prikker meg på skulderen, ber meg om å gå hjem og legge meg. Så jeg gjør det. Det dunker bak panna og jeg ligger flatt i senga, ser opp i taket, ser på Six feet under, siste sesong, det dunker og jeg puster rolig, puster dypt ned i magen, ber meg selv om å bli frisk – bli frisk nå. Du skal danse hele natta og jobbe hver dag, komme deg på beina igjen økonomisk, skrive ferdig denne boka og den skal bli fin. Og sommeren er ikke over i august, jeg lover. Det går an å bade da også. Sov nå, sov til i morgen, også kan du være våken en annen dag. Ok? Ok.

Roskilde 4, 5, 6

2007:

Jeg husker heltene mine da de sang «Can’t stop», da de begynte med «Can’t stop» akkurat som Christoffer sa de kom til å gjøre, jeg husker Lars i regnbukse og -jakke, jeg husker hvor trøtt han var og hvor våken jeg var, jeg husker en rosa paraply og at det tok tre kvarter å gå til doen fordi vi måtte gå så sakte for å passe på at gjørma ikke sev inn over slagstøvelkanten, jeg husker Krummis som mister lommeboka rett ned i gjørma og blikket hun ga meg før hun prøvde å finne den igjen. Jeg husker Thomas og Krummis i teltet rett ovenfor teltet til Lars og meg, jeg husker potetgullposen som ble kasta mellom inngangene, jeg husker lyden av støvler gjennom gjørme, lyden av Bjørk over trærne og togskinnene når jeg har gitt opp og gått og lagt meg. Jeg husker å våkne til at alt jeg eier og har er vått og bare grine, jeg husker å sitte under agora-teltet og drite i at jeg får gjørme på klærne, for jeg er så sliten av å stå og gå overalt, jeg husker at det var sol siste og første dagen, at jeg gikk med converse den siste dagen, at jeg trossa leire og drit og tråkka ut av slagstøvlene og inn i de vanlige skoa, jeg husker gnagsår og lukten av gjørme, overalt, jeg husker at jeg ikke skjønte hvor jævlig alt var før jeg var hjemme igjen – og jeg husker at det aldri var et spørsmål om jeg kom til å gjøre det igjen. Selvfølgelig skulle jeg gjøre det igjen. Det kan jo tross alt aldri bli verre enn i 2007!

2007

(Foto: Helge Brekke)

2008:

Altså, 2008 ble det bok om, men boka er jo fiksjon, og virkeligheten er at jeg møtte en 18-åring som jeg sakte, men sikkert ble stormforelska i. Jeg hadde mitt første Roskilde med øl, og det var det beste hittil – ikke fordi jeg drakk øl, men fordi det var sol hver dag, fordi jeg nesten aldri gikk og la meg tidlig, fordi jeg ikke var redd, fordi vi lå i hengekøyene, fordi Lykke Li spilte, fordi Radiohead spilte, fordi jeg så L.O.C. for første gang, fordi Veto spilte, fordi Band of Horses spilte, fordi Bob Hund og Bonnie ‘Prince’ Billy spilte, fordi Cat Power spilte, fordi Robyn spilte og jeg gikk aleine, fordi vi bodde i den beste campen, Camp Black Lodge, fordi jeg sa ja da 18-åringen sa navnet mitt gjennom teltduken og lurte på om jeg ville bli med dem å drikke øl, fordi jeg sa ja da han kyssa meg, fordi jeg gikk hjem i regnet den aller siste dagen etter å ha delt en shot med Thomas under et tre, fordi noen spilte Why does it always rain on me? mens jeg gikk langs de grønne teltfirkantene og stilte meg foran 18-åringen, som fulgte en regndråpe med fingeren langs den bare leggen min og spurte om jeg frøs, fordi jeg var feig nok til å si at jeg ikke kunne se ham mer etter Roskilde, og fordi jeg var modig nok til å gjøre det allikevel da han sendte melding et par dager etter at jeg kom hjem. Roskilde 2008 var klining og en solbrun 18-åring, øl til frokost og en bekymra bestevenninne som mente jeg ikke spiste nok, men jeg hadde det fint – jeg hadde det best. Jeg har aldri hatt det så bra på Roskilde noen gang før, og da vi sto over i 2009, så gjorde det så vondt i hjertet at jeg lovet meg selv å aldri stå over. Om jeg så må dra aleine, så skal jeg aldri mer si nei. Jeg er aldri for ung, jeg er aldri for gammel – jeg vil alltid det samme.

18-åringen

«And besides you’re probably holding hands with some skinny, pretty girl who likes to talk about bands and all I wanna do is ride bikes with you and stay up late and watch cartoons, så nynner de og senere i sangen synger hun: Just because I don’t say anything it doesn’t mean that I don’t like you, og jeg sa kanskje ikke så mye til ham og jeg kommer kanskje ikke til å si så mye mer til ham, selv om jeg har lyst. I put on my hood and walked away, that doesn’t mean I don’t like you.»

Krummis og Tobias

Tobi og Krummis, cowboyhatt fra Gringo Bar, Mucho Macho-drinker og piña coladas fra en ananas med stjerneskudd, double up!

Til minne om Roskilde '07

Til minne om Roskilde 2007

Kastellet

Den beste gjengen på Kastellet i København, dagen etter at jeg drakk øl med 18-åringen for første gang. Tobi kom hjem i fire-tida til campen og så oss sitte der. Han spurte om det hadde blitt noe klining dagen etterpå, og jeg sa nei, nei nei nei, og Tobi rista på hodet og sa: Målet er åpent, SCORE!

Så jeg gjorde det.

2009 lå jeg hjemme i senga mi etter å ha fullført manuset og sendt det til trykking. Jeg droppa Roskilde, men utga en bok om det i stedet.

2010:

Roskilde-sko og Matilde

Vi bodde i Camp Null Stress 2010, eller, det vil si, vi delte med Camp Shanti Shanti, men vi var Camp Null Stress 2010. Vi hang opp helteliste på partyteltet, den inneholdt blant andre Yoda, Zac Efron, Robert DeNiro og Krummis og Tobias. Vi er en gjeng med stort hjerte og plass til mye, med andre ord. Det var varmt og jeg ble sjuk, så sjuk at jeg sovna i et fang siste natta og endte på legevakta i fire timer og siden Rikshospitalet en søndags formiddag, men det var noen uker etter Roskilde, og det var ikke farlig – jeg lever enda. Men jeg var mildt sagt redusert, og jeg hadde fått knust hjertet mitt rett før jeg tok toget inn til festivalen, så det kunne nok vært et bedre år – men jeg klager ikke,for jeg fikk se Robyn og grini på Arena, jeg fikk drukket Hoegaarden og huska mens Tobi dytta meg så beina mine nesten traff taket, jeg fikk jevnlig besøk av Christian fra cowboy-campen og vi spiste gummibjørner og lekte Ultimatum under et tilslutt knekt partytelt og den aller beste konserten og kvelden var da vi droppa Gorillaz. Det var ikke planlagt, vi skulle bare skifte til noe varmere, og mens vi satt i campen med ullgenser og skjerf, så kom Tobi gående med et ølbrett. «Det var ikke kø!» sa han, og vi tok en, bare en øl, men de var så kalde og gode, og så ble vi bare sittende, og vi fikk besøk av en kjekkas som ikke hadde bånd og som derfor var aleine på campingområdet, og han fikk lov til å sitte med oss, og drikke øl med oss, og vi hørte Gorillaz over trærne og jeg lo og vennene mine lo og vi var den beste gjengen den kvelden, den beste gjengen i hele jævla verden.

Miri og Tobias

Roskilde 2010

Casiokids-publikum

Roskilde 1, 2, 3

2004: Jeg husker telefonsamtalen vi hadde rett før vi dro, det var de tre dagene den sommeren vi ikke så hverandre, og uten at vi visste det selv, skulle de bli de eneste. Vi tok bussen til Roskilde, vi satt ikke sammen, på telefonen hadde han sagt at vi ikke kom til å henge så… Les mer…