Hva’ så, Roskilde?

Jeg åpner verandadøra, det er det første jeg gjør når jeg kommer hjem. Jeg åpner verandadøra, kanskje går jeg og legger meg med en gang – jeg legger meg i loftsenga, kanskje med en bok, kanskje med en film, kanskje bare med meg selv, mens jeg kikker opp i taket og snakker med stankelbeinene som har forvillet seg inn til meg. De er borte når jeg våkner. Jeg har pakka sekken, dyttet bøkene ned mellom t-skjorter og ullsokker, mellom ullgenseren og shortsen, snørt sammen sekken over soveposen, tredd gummistøvlene og pleddet inn foran i remmene. Halv åtte i morgen tidlig går bussen som skal ta med meg først til København og øl i en bokhandel, så til jordet der vi skal bo i en drøy uke, Tobi og jeg, Miri og jeg, Krummis og jeg, jeg og gjengen min. FFT – Full Før Tolv, iskald Tuborg til frokost, late campdager med en bok i fanget, eventyr til Roskilde by, mojitobussen, Coffin Camp 23.59 på C41, å danse i regnet eller å våkne til det om morgenen, å le i sola eller sovne i den midt på dagen. Jeg skal danse og hoppe og være hes og være full og være edru og være glad og være trist og være levende og være mørbanka og være modig og være ung og være fin og være sliten og være forelska i L.O.C., 19.30 på søndag, på Orange. Ses der.

Jeg håper det blir en uke full av eventyr og at jeg har tusen historier å fortelle dere når jeg kommer hjem. Jeg håper jeg holder meg tørr, jeg håper jeg holder humøret oppe, jeg håper jeg griner og ler og roper og hvisker, jeg håper det blir et eventyr.

Vi ses når jeg er tilbake.
Pass på dere selv.
Gjør noe dere tror dere ikke tør.