Hva’ så, Roskilde?

Jeg åpner verandadøra, det er det første jeg gjør når jeg kommer hjem. Jeg åpner verandadøra, kanskje går jeg og legger meg med en gang – jeg legger meg i loftsenga, kanskje med en bok, kanskje med en film, kanskje bare med meg selv, mens jeg kikker opp i taket og snakker med stankelbeinene som har forvillet seg inn til meg. De er borte når jeg våkner. Jeg har pakka sekken, dyttet bøkene ned mellom t-skjorter og ullsokker, mellom ullgenseren og shortsen, snørt sammen sekken over soveposen, tredd gummistøvlene og pleddet inn foran i remmene. Halv åtte i morgen tidlig går bussen som skal ta med meg først til København og øl i en bokhandel, så til jordet der vi skal bo i en drøy uke, Tobi og jeg, Miri og jeg, Krummis og jeg, jeg og gjengen min. FFT – Full Før Tolv, iskald Tuborg til frokost, late campdager med en bok i fanget, eventyr til Roskilde by, mojitobussen, Coffin Camp 23.59 på C41, å danse i regnet eller å våkne til det om morgenen, å le i sola eller sovne i den midt på dagen. Jeg skal danse og hoppe og være hes og være full og være edru og være glad og være trist og være levende og være mørbanka og være modig og være ung og være fin og være sliten og være forelska i L.O.C., 19.30 på søndag, på Orange. Ses der.

Jeg håper det blir en uke full av eventyr og at jeg har tusen historier å fortelle dere når jeg kommer hjem. Jeg håper jeg holder meg tørr, jeg håper jeg holder humøret oppe, jeg håper jeg griner og ler og roper og hvisker, jeg håper det blir et eventyr.

Vi ses når jeg er tilbake.
Pass på dere selv.
Gjør noe dere tror dere ikke tør.

As if a good thing ever can make up for all the pain

Han gir meg tittelen på min nye bok og jeg setter fra meg ølglasset han satte foran meg tidligere, vi skulle ta en kaffe, vi skal alltid bare ta en kaffe, og fem timer senere sitter vi på Olaf Ryes plass og ser på skaterne, menneskene med hunder i bånd, kjærestepar og fylliker, vi sitter på en benk med pizza fra Villa Paradiso i mellom oss og han har gitt meg tittelen på min nye bok, jeg har spurt om han har blitt tynnere, han har sagt kanskje litt, han viser meg utkast til meldinger han tenker å sende meg, men ikke gjør, jeg forteller ham om å sykle hjem fra nachspiel klokka åtte om morgenen. Oslo behandler meg bra, sier jeg. Aldri før har Oslo behandla meg så bra som dette.

«Theirs was a love story and like any other good story it left blood on the floor and wreakage in its waste,» står det på veggen nede på det ene toalettet.

Jeg hører på Veronica Maggio igjen og igjen og igjen

og det tar aldri slutt. Jeg står på jobb, pakker opp bøker, rydder dem på plass, finner den riktige plassen i hylla, stryker over dem, har savna dem, har savna stedet der jeg jobber, der jeg tjener pengene som jeg bruker på å spise mat, drikke øl, betale husleia. Jeg sykler til og fra jobb, i regnet, i sola, Veronica og jeg, jeg går på slippfester, møter Heidi & Caroline og Sigrid, drikker øl, havner utpå, lover å ikke tryne på sykkelen når jeg sykler hjem, i regnet, lyden av hjulene mot vanndammene, å sykle uten hender den siste strekninga i kirkegården, Veronica og jeg, Selvmord og jeg, Razika og jeg. Den siste kvelden min i Kbh gråt jeg på Harbo bar, tørka tårene og sa faen, Eira klemte meg og vi hørte på Veronica Maggio, skålte med flaskene, jeg lå søvnløs i den varme leiligheten, jeg sovna og våkna til Aldri av Razika på repeat inne i hodet, A lasta den ned og overførte den til mp3-spilleren min og jeg gikk ut i verden med alle tingene mine i en stor koffert bak meg, og så var jeg tilbake igjen i Oslo, tilbake igjen mellom bokhyllene, tilbake igjen på Mono, Revolver, Robinet, Fuglen, Internationalen, tilbake igjen i Gamlebyen, i åttende etasje, på kjøkkenet med kaffen jeg lager alene, tilbake igjen foran pc’en, og jeg skåler med Heidi & Caroline og forteller dem hvor redd jeg er for denne boka, og de sier at det er bra jeg er redd, for da betyr det noe. Så drikker vi tusen øl og sier til hverandre at vi er de beste damene i byen. Heidi, Caroline, Veronica og jeg.

April og mai 2011

Så, Strømsborg, to måneder i Køben, sier du?

Har du hatt utsikt til Assistens kirkegård og de store trærne?
Har du sust gjennom byen på sykkel og lært å sykle uten hender?
Har du spist verdens beste falafel midt på natta?
Har du gått fra kjæresten din?
Har du lest Møt meg, møt meg, møt meg for femte gang?
Har du vært på Veronica Maggio-konsert?
Har du sittet i vinduet på Musiksmag med en flaske Lambrusco og sett på dealerne i Jægersborggade?
Har du dansa til åtte om morgenen?
Har du sykla hjem om natta mens du har sunget førsteverset på «Home» igjen og igjen uten å kunne noe mer?
Har du sett masse på tv-serier?
Har du hatt matforgiftning en hel uke?
Har du hatt innbrudd og mista pc’en din?
Har du bada?
Har du blitt forelska?
Har du hatt besøk fra Oslo?
Har du ligget i Assistens en hel dag og feira at du var ferdig med førsteutkastet?
Har du sett ekorn, tusen fugler og nesten ingen katter?
Har du klappa en katt på fest da noen endelig fant en i en bakgård?
Har du klina masse?
Har du grini aleine på bar?
Har du dansa til Robyn på rommet ditt?
Har du skrevet brev?
Har du blitt kjent med verdens feteste person?
Har du vært grinelykkelig av å høre den siste låta til Medina på dansegulvet?
Har du savna Oslo?
Har du sittet på Harbo bar og lest?
Har du stått opp hver dag for å skrive?
Har du spist verdens beste frokoster?
Har du lært deg å lage kaffe?
Har du vært i Tivoli?
Har du vært på date?
Har du hatt latterkrampe på kjøkkenet midt på natta med to bra tjejs?
Har du syklet ut til vindmøllene og spist epler?
Har du spist sjukt mye god vegetarmat?
Har du funnet ut at det er i Oslo du hører hjemme?
Har du fått hjertet ditt knust?
Har du sagt alt du skal si, og gjort alt du skal gjøre?
Kommer du til å overleve?
Går det bra med deg?

Ja. Tusen ganger ja.