«Selvfølgelig kom vi – du hadde jo bursdag!»

Jeg skal møte Nina på Kastrup, jeg har visst at hun skulle komme siden jeg dro hit, hun bestilte flybilletter, og Alec skulle egentlig være med, men han måtte jobbe, så det ble bare oss to, oss to i Køben, og det skulle bli fint. Jeg ser henne og klemmer henne, vi blir stående lenge, litt for lenge, hun vil ikke slippe meg, og jeg rekker å lure på hvor mye hun egentlig har savnet meg, før vi blir overfalt og jeg skriker og begynner å grine når jeg ser hvem det er. Der står de, to av guttene våre, Nilen og Simen overfaller meg på Kastrup og jeg begynner å grine fordi jeg er så glad for at de kom, vi drar på hotellrommet og drikker rom & cola, vi spiller Ludo og ler, vi danser i sengene, vi går til In, vi står i kø, vi kommer inn, vi danser til de stenger hip hop-etasjen, da går vi videre, vi går til Irish Rover hvor bartenderne hater oss, vi går videre til Hoppes, der bartenderen Stephan elsker oss, vi lager dansegulv og får ham til å spille alle låtene våre, vi danser til de stenger klokka fem, og da finner vi en sofa i Strædet, vi har latterkrampe og det er blå himmel, vi spiser nattmat og tar taxi hjem, vi sover til vi våkner av at den neste overraskelsen fra Oslo, Linn M, kommer inn døra og så begynner vi på nytt.

Vi er den harde kjernen i Køben, vi spiller Ludo og spiser pizza, vi ordner håret og danser til musikken vår på rommet. Noen timer senere står vi på det seige gulvet, musikken dundrer i brystet vårt, i beina våre, i hodene våre, de spiller Medinas nyeste og vi roper teksten, folk står overalt, inntil gjerdene, de ser på de som danser, de ser på oss, jeg møter blikket til han som står aleine der oppe, tør ikke danse, bare smiler, han skåler til meg, og jeg synger til ham, it’s like an addiction, and I just can’t break free of the madness, han smiler og nikker, vi danser, vi hopper, i midten er det en platting folk kan stå på, et gelender rundt dem, som folk står på, henger seg fast i, heiser seg ned fra, en fyr kommer ned bak oss, henger opp ned, og Nina roper at jeg må gi ham spiderman-kysset, men jeg bare ler og synger til ham, han tar tak i meg og jeg danser bort fra ham, vi får rom & cola av en gutt, en annen lar oss gå foran ham i barkø, vi bestiller sambucca og noen ganger står vi bare og ser på hverandre før vi begynner å le, og klemmer hverandre, hardt, vi hopper, vi hopper i åtte timer, vi danser til vi har vondt i beina, vi går hjem, langs Søerne i København, byen jeg skal bo i litt til, uten dem, byen der jeg sykler om natta, byen der jeg ikke har dansa en eneste gang før jeg fikk overraskelsesbesøk fra Oslo.

Vi går hjem langs Søerne og setter oss på en benk i sola, det var mørkt på utestedet, mørkt med strobelys, mørkt med lyskastere, mørkt hele natta, og så, klokka halv åtte er vi sultne og vil gå for å spise, og vi kommer ut i frisk luft, ut i en sommermorgen, vi går langs brosteinene og ser opp på den blå himmelen, det er meg og min eldste gjeng, vi har dansa i andre etasje helt til de stengte, og da gikk vi ned i det vi kaller syreetasjen, der de spiller techno, vi liker ikke techno, vi kan ikke danse til techno, vi danser til r’n’b og hip hop, det er det vi kan, men vi er så glade og de spiller Medina og hun kan vi godt like, de spiller remixer av Rihanna og Chris Brown og Bruno Mars, og vi danser selv om vi ikke danser som de andre gjør, det er et annet språk som gjelder her, en annen måte å bevege beina på, en annen måte å bevege kroppen på, men vi danser som vi kan, og det går bra, de spiller Medina og jeg kjenner det i hjertet, som jeg kjenner Robyn i hjertet, og når vi går hjemover, synger jeg på Veronica Maggio langs Søerne, Nina vil bade, men Nilen og jeg sier Nei! i kor, vi passer på hverandre, vi ler, vi tar følge hjem, vi sover ved siden av hverandre på hotellrommet, tre mennesker i to små senger satt inntil hverandre, vi står opp og ser fotballkamp, spiser burger og spiller Ludo, vi er den beste gjengen og jeg elsker dem.

Nå sitter jeg i senga mi på rommet mitt i gata mi, med vinduet åpent, og jeg er sliten og glad, jeg har vondt i beina og litt vondt i hjertet for at de har dratt hjem igjen, men snart er jeg tilbake i Oslo. Snart er jeg tilbake, til hverdagen og jobben og leiligheten min og sommeren. Det kommer til å bli bra det også. Først skal jeg bare skrive ferdig boka mi. Jeg blir kanskje ikke helt ferdig her nede, men det viktigste blir ferdig – etterarbeidet klarer jeg å gjøre etter å ha jobbet åtte timer i bokhandelen, det må jeg klare. Det skal nok gå. Jeg kommer snart hjem, og da skal vi danse hele natta, alle sammen – danse oss gjennom sommeren, feire at vi fins og at vi er glade i hverandre, og det blir så bra, det må bli bra.

3 kommentarer til ««Selvfølgelig kom vi – du hadde jo bursdag!»»

  1. så fantastisk herlig! Både teksten og opplevelsen. Du er en flinkis.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.