Monthly Archives: mai 2011

«Jeg kan gå ut av denne parken»

Jeg hører på gammel musikk og leser ting jeg skrev om i 2009, jeg jobber med den nye boka mi, flikker i den, tar en pause, drikker litt vann, reiser meg og strekker på meg, ser ut på København og tenker at jeg snart skal reise herfra. Og så leser jeg kanskje litt om den jeg en gang var, som ligner den jeg er i dag, men ikke allikevel. Det blir lettere å innrømme alt med avstand i tid, sa jeg til Eira en morgen vi snakket sammen. Jeg liker å snakke med Eira, hun er en bra en, jeg forteller henne ting jeg er redd for, ting jeg tenker på, og hun sier ting som gjør at jeg forstår dem på en annen måte. Hun har hjulpet meg mye med den nye boka, med skrivinga mi, og det kjennes godt. Men ja, jeg sa at det var mye lettere å innrømme alt som gjorde vondt en gang, med en gang det har gått et halvt år eller et helt år, eller tusen, så er det ikke så farlig lenger å si, til hele verden, eller de som leser meg på internett, eller til gutten!, for eksempel, at hei, jeg var skikkelig forelska i en gutt, og han ringte aldri – det går bedre med tiden.

Da jeg jobba med Øya i 2009, skrev jeg først en hel singel som ikke ble noe av. Det var tekster som ligna de i Roskilde, tekster som var små fragmenter, små minner og oppdiktede hendelser fra Øyafestivalen, men de ble droppa, de ble droppa, for Øya skulle ikke være som Roskilde, den skulle ha en annen form, en annen måte å fortelle noe på, den skulle være annerledes og det ble den. Jeg var på skolebesøk i år og snakka med ungdommer som har lest boka mi, og et av de fineste spørsmålene jeg fikk var om Jonas fra Roskilde var en ordentlig person. Da ble jeg helt mjuk om hjertet. Jeg sa at jeg ikke visste om jeg ville svare på det, for kanskje det ville ødelegge for dem, men de sa nei, de ville vite det. Jonas er en blanding av mange ordentlige folk, alle som har betydd noe, alle jeg har savna, alle jeg savner. Jeg kunne fortalt dere at Jonas egentlig heter X og at jeg elsket ham da jeg var 19, sa jeg, men jeg vil at Jonas skal være deres egen, at når dere leser om Jonas og jenta, så skal dere tenke på deres egen X.

En av tekstene som ble strøket, allerede før jeg fant ut at Øya ville være helt annerledes, er denne her, som jeg tenkte jeg skulle dele med dere i dag. Den handlet veldig om Jonas, og så skjønte jeg at Jonas måtte få være med i Øya, for der han ikke finnes som noe annet enn savn i Roskilde, så må han dukke opp i Øya, og så får det gå som det går. Og det gikk som det gikk.

Jeg kan gå ut av denne parken, og du kan for en gangs skyld slutte å gjøre vondt bare ved at du ikke er her. Jeg kan stå på alle stedene der du pleide å stå ved siden av meg, ved siden av oss, og jeg kan snu meg uten å forvente at du skal være der. Jeg kan skåle i øl og spise pannekaker med sukker og du kan være alle andre steder enn akkurat her, akkurat her i vannkanten i Middelalderparken der du en gang satt og så på meg, der du engang var rett utenfor når alle konsertene var ferdige, klar til å følge meg til bussen, eller noen ganger helt hjem, du kan være i en annen by, i et annet land, og vi kan alle sammen fortsette med det vi gjør her hjemme, alle de kjedelige, eller egentlig bare vanlige tingene vi gjør alle sammen, som er grunnen til at du forsvinner fra oss, vi kan drikke oss altfor fulle denne siste festivalkvelden i sommer og når det kanskje begynner å regne når klokka er elleve og vi beveger oss ut i lørdagsnatta, så skal vi rope og begynne å løpe, og vi kan gi opp like ved Ladegården og heller la vannet renne ned i nakkene våre, la oss selv bli søkkvåte, og siden jeg bor like ved festivalen nå, så kan jeg be alle sammen med meg hjem, jeg har ullsokker til alle, og vi kan lage kakao for første gang på flere måneder, jeg kan gå til skapet over vasken og finne frem kakaoposene, og de kan sitte rundt omkring i den bittelille stua mi, Therese i lenestolen, Stian og Sandra i sofaen, og jeg kan koke opp vann i flere omganger og vi kan snakke om festivalen som er over, sommeren som er over, og du trenger ikke å være her lenger, det går bra med oss nå, det går bra med meg nå.

Vi savner deg så fælt, men noen ganger må man bare gå, selv om man elsker noen høyere enn himmelen. Noen ganger er ikke lille Oslo stort nok, menneskene her er ikke spennende nok, festivalene er ikke hva de engang var, bandene rører deg ikke på samme måte, sangene betyr ikke like mye, og verden roper på deg, roper navnet ditt høyt, høyere enn jeg hvisker det om natta når du ikke er her hos oss, og vi forstår det. Vi forstår det når vi løper hjem i regnet og henger klærne våre til tørk i min lille leilighet i Gamlebyen, som du aldri engang har besøkt, vi forstår det når vi forteller de samme gamle historiene og er fornøyde med det, vi forstår det når vi sovner foran tv’en og jeg setter meg i vinduskarmen min, finner frem en gammel snusboks som ble igjen her etter en fest, den er tom, men jeg liker å åpne lokket på den, åpne den og lukke den igjen, lyden minner meg om deg, og jeg veier boksen i hånda, den veier nesten ingenting, og jeg går og kaster den, brer et pledd over Therese i lenestolen og går inn i senga mi og legger meg. Jeg skal gå og legge meg mange netter til, og tilslutt skal jeg slutte å savne deg og slutte å tenke på deg og slutte å være sint på deg og slutte å være altfor glad i deg og slutte å ønske at du skal komme tilbake

og slutte å skrive om deg.

100 meter i luftlinje, 3 år i tid

Eira sover på sofaen, vi lager pannekaker til frokost, jeg spiser dem med Nugatti, hun spiser dem med sukker. Jeg forteller henne at jeg føler jeg har mista noe, jeg sitter noen ganger, i skrivepausene mine, og leser gjennom gamle strekhjerte-innlegg, jeg leser om å se på Reprise, om å sykle i København, jeg leser om å elske L og S og ikke tørre å si det til dem, jeg leser om en jente med hjertet utapå kroppen, en som ligner på meg, en jente som var så forsiktig at hun ødela for seg selv, og i 2008 skjedde det vel en endring – det var der det skjedde. På et besøk i København, og jeg ser på kartet, jeg står i en bakgård og jeg klarer ikke å slutte å se på den, det er noe kjent med den, sier jeg, til meg selv, jeg ser ut på bakgården og jeg lukker øynene og husker at jeg sto der, midt på natta, han var på nattevakt, jeg hadde sett Lolita, den med Jeremy Irons, og jeg så ut på alle vinduene, alle menneskene jeg ikke kjente, og tre dager senere skulle jeg sove med ryggen til den jeg elsket, min store kjærlighet, om du vil kalle det det, og jeg forteller Eira at når hun er 22 og den hun elsker sier til henne at han er glad i henne og at han ikke vet når de vil ses igjen: Snu deg! Ikke vær sint, ikke ligg med ryggen til, uansett hva han har gjort, uansett hvor vondt du har i hjertet, snu deg. Ok? Da vil alt bli annerledes. Kanskje. Jeg ser på kartet, og bakgården som ser så kjent ut er bakgården ved siden av. I luftlinje er det kanskje 100 meter fra det vinduet der jeg står og kikker, til det vinduet der jeg sto, 22 år og usikker, 22 år og en helt annen enn den jeg er nå. 3 år har det gått, og jeg har kanskje mista noe, evnen til å gi alt jeg har, evnen til å fortelle alt og ikke skjule noe. Men behovet for å holde ting hemmelig vokser med årene, kanskje er det feighet snarere enn å være smart – jeg vet ikke. Kanskje er det en blanding. Jeg ser på kartet igjen, på trærne i bakgården, på leiligheten der jeg satt på kjøkkenbenken mens han smurte skiver til meg. Jeg var en annen dengang da. Savner jeg henne? Ã… være så redd? Altså, ikke at jeg aldri er redd nå, jeg er redd for alt – jeg er redd for å gi ut den boka jeg skriver, jeg er redd for å reise herfra igjen, jeg er redd for å sende meldinger og så ikke få svar, jeg er redd for å sykle på grønt i et kryss, selv om bilene står stille, jeg er redd for å fly hjem 1. juni, det er mye jeg er redd for – men så mye mindre enn da jeg satt på kjøkkenbenken i den gata, i den bakgården. Jeg vet ikke hvorfor den festa seg sånn, jeg så bare på den den første natta, før alt gikk skeis, da jeg var alene i leiligheten og jeg ikke visste at om bare tre dager skulle jeg drikke min første øl og alt skulle være over, og alt skulle ha begynt.

Nesten som en tegneserie

Jeg bor i København, og en av de beste tingene ved København, er en jente med kort hår og et nydelig smil. Hun heter Frøydis og vi har kjent hverandre siden vi var 18 år og akkurat hadde begynt på Blindern. Vi ble kjent fordi vi ikke kjente noen andre, men selv om det høres ut som en dårlig måte å bli kjent på, så ble vi venner på ordentlig – vi gikk turer med slagstøvler i vanndammene, vi prata om bøker og folk, gutter og jenter, vi spiste soft-is den siste dagen i semesteret, og så flyttet hun inn på det ledige rommet i leiligheten jeg bodde i på Skullerud, der hun hang opp romanidéer i en snor i taket, lagde te og banket forsiktig på døra mi for å spørre om jeg også ville ha. Hun sto opp tidlig for å jogge, og trøsta meg da jeg lå på gulvet og trodde jeg skulle dø av eksamensangst og alle guttene som ikke ville ha meg. Frøydis er en av de fineste jeg kjenner, en av de tøffeste tjejsa, en av de dyktigste og vakreste og beste folka, en sånn en jeg bare vet vil få til noe, eller, ikke noe; masse.

Hun bor i København, spiser havregrøt og potetsuppe, jobber på H&M og Arnold Busck, tegner blindtegninger når vi drikker øl, lager middag med meg, klapper meg på håret, klemmer meg og får meg til å ønske at København kunne flytte til Oslo, eller at Oslo og København kunne bli naboer – eller hei, hva om Oslo og København parrer seg og blir til én by med det beste fra begge? Det beste fra København er mye, men mye av det er Frøydis.

Hun har laget en blogg der hun poster tegninger og tegneserier, og selv om hun mener at det bare er tull om folk hun kjenner, så er det noe av det beste jeg vet å lese. For hei – tenk hvis Jack Kerouac hadde skrevet On the road, og sagt: Nei, dette er bare tull, for det handler jo bare om meg og vennene mine og livet – og så ikke turt å vise den til noen. Da ville verden vært helt annerledes. Så her er bloggen Nesten som en tegneserie – en blogg om Frøydis, eller en som ligner, livet, rare og fine folk, fugler og universet. En blogg med tegneserier tegnet etter kvelder der vi har drukket øl eller tidlige morgener ved skrivebordet. Håper det blir flere tusen sånne i løpet av 2011 – og resten av våre liv.

Oslo, 31. august

Det er sluppet klipp fra den kommende filmen til Joachim Trier, mannen som lagde favorittfilmen min, den vakreste filmen jeg vet om, filmen jeg ser om og om igjen, filmen jeg skal se hjemme hos meg selv, torsdag 2. juni, mens jeg sikkert griner, som jeg alltid gjør, griner og smiler, kjenner meg igjen, sier replikkene inni meg, kjenner det i hjertet hver gang Kari sier: Jeg skulle ønske vi bare kunne møtes på nytt igjen, jeg, liksom, glemme alt. Er det en ting jeg må huske hver gang jeg reiser bort, så er det å ta med meg den filmen, for jeg savner den når jeg ikke kan se den når jeg vil.

Jeg har skrevet om den en gang før, og kommer nok til å skrive om den igjen og igjen, men nå skal jeg bare vise dere denne siden der dere kan se noen klipp fra Oslo, 31. august som kommer snart. Den handler om Anders (Anders Danielsen Lie) som har gitt opp. Rett og slett. Gitt opp. Jeg ser klippene igjen og igjen og jeg kjenner dem i magen. Jeg begynner å grine på det ene klippet, når han sitter bakpå sykkelen, etter en sånn kveld man skal huske, en sånn kveld der man har møtt noen fine, og man sitter bakpå sykkelen og kjenner på dem, kjenner på kroppen deres mens verden suser forbi, og Anders har gitt opp. Jeg vil reise meg og rope Nei! Jeg vil si til ham, som han sier til henne, at du kommer til å ha tusen sånne kvelder inni mellom alle de jævlige. Tusenvis!

Jeg gruer meg til å se filmen, samtidig som jeg nesten ikke kan vente. Det er noe med hvordan Trier gjør ting, hvordan han også her filmer på den måten som grep meg sånn i Reprise, at de snakker, mens det skjer noe annet på skjermen, som om det de snakker om ikke egentlig skjer, eller at det ikke egentlig skjer der og da. Sikkert et kjent og oppbrukt grep, men for meg treffer det hver jævla gang. Hver eneste gang. Ikke gi opp. Tusen kvelder. Ok?

Untitled3

Untitled

Untitled2

(Alle bildene er fra klipp 3 på siden det er linket til ovenfor)

«Selvfølgelig kom vi – du hadde jo bursdag!»

Jeg skal møte Nina på Kastrup, jeg har visst at hun skulle komme siden jeg dro hit, hun bestilte flybilletter, og Alec skulle egentlig være med, men han måtte jobbe, så det ble bare oss to, oss to i Køben, og det skulle bli fint. Jeg ser henne og klemmer henne, vi blir stående lenge, litt for lenge, hun vil ikke slippe meg, og jeg rekker å lure på hvor mye hun egentlig har savnet meg, før vi blir overfalt og jeg skriker og begynner å grine når jeg ser hvem det er. Der står de, to av guttene våre, Nilen og Simen overfaller meg på Kastrup og jeg begynner å grine fordi jeg er så glad for at de kom, vi drar på hotellrommet og drikker rom & cola, vi spiller Ludo og ler, vi danser i sengene, vi går til In, vi står i kø, vi kommer inn, vi danser til de stenger hip hop-etasjen, da går vi videre, vi går til Irish Rover hvor bartenderne hater oss, vi går videre til Hoppes, der bartenderen Stephan elsker oss, vi lager dansegulv og får ham til å spille alle låtene våre, vi danser til de stenger klokka fem, og da finner vi en sofa i Strædet, vi har latterkrampe og det er blå himmel, vi spiser nattmat og tar taxi hjem, vi sover til vi våkner av at den neste overraskelsen fra Oslo, Linn M, kommer inn døra og så begynner vi på nytt.

Vi er den harde kjernen i Køben, vi spiller Ludo og spiser pizza, vi ordner håret og danser til musikken vår på rommet. Noen timer senere står vi på det seige gulvet, musikken dundrer i brystet vårt, i beina våre, i hodene våre, de spiller Medinas nyeste og vi roper teksten, folk står overalt, inntil gjerdene, de ser på de som danser, de ser på oss, jeg møter blikket til han som står aleine der oppe, tør ikke danse, bare smiler, han skåler til meg, og jeg synger til ham, it’s like an addiction, and I just can’t break free of the madness, han smiler og nikker, vi danser, vi hopper, i midten er det en platting folk kan stå på, et gelender rundt dem, som folk står på, henger seg fast i, heiser seg ned fra, en fyr kommer ned bak oss, henger opp ned, og Nina roper at jeg må gi ham spiderman-kysset, men jeg bare ler og synger til ham, han tar tak i meg og jeg danser bort fra ham, vi får rom & cola av en gutt, en annen lar oss gå foran ham i barkø, vi bestiller sambucca og noen ganger står vi bare og ser på hverandre før vi begynner å le, og klemmer hverandre, hardt, vi hopper, vi hopper i åtte timer, vi danser til vi har vondt i beina, vi går hjem, langs Søerne i København, byen jeg skal bo i litt til, uten dem, byen der jeg sykler om natta, byen der jeg ikke har dansa en eneste gang før jeg fikk overraskelsesbesøk fra Oslo.

Vi går hjem langs Søerne og setter oss på en benk i sola, det var mørkt på utestedet, mørkt med strobelys, mørkt med lyskastere, mørkt hele natta, og så, klokka halv åtte er vi sultne og vil gå for å spise, og vi kommer ut i frisk luft, ut i en sommermorgen, vi går langs brosteinene og ser opp på den blå himmelen, det er meg og min eldste gjeng, vi har dansa i andre etasje helt til de stengte, og da gikk vi ned i det vi kaller syreetasjen, der de spiller techno, vi liker ikke techno, vi kan ikke danse til techno, vi danser til r’n’b og hip hop, det er det vi kan, men vi er så glade og de spiller Medina og hun kan vi godt like, de spiller remixer av Rihanna og Chris Brown og Bruno Mars, og vi danser selv om vi ikke danser som de andre gjør, det er et annet språk som gjelder her, en annen måte å bevege beina på, en annen måte å bevege kroppen på, men vi danser som vi kan, og det går bra, de spiller Medina og jeg kjenner det i hjertet, som jeg kjenner Robyn i hjertet, og når vi går hjemover, synger jeg på Veronica Maggio langs Søerne, Nina vil bade, men Nilen og jeg sier Nei! i kor, vi passer på hverandre, vi ler, vi tar følge hjem, vi sover ved siden av hverandre på hotellrommet, tre mennesker i to små senger satt inntil hverandre, vi står opp og ser fotballkamp, spiser burger og spiller Ludo, vi er den beste gjengen og jeg elsker dem.

Nå sitter jeg i senga mi på rommet mitt i gata mi, med vinduet åpent, og jeg er sliten og glad, jeg har vondt i beina og litt vondt i hjertet for at de har dratt hjem igjen, men snart er jeg tilbake i Oslo. Snart er jeg tilbake, til hverdagen og jobben og leiligheten min og sommeren. Det kommer til å bli bra det også. Først skal jeg bare skrive ferdig boka mi. Jeg blir kanskje ikke helt ferdig her nede, men det viktigste blir ferdig – etterarbeidet klarer jeg å gjøre etter å ha jobbet åtte timer i bokhandelen, det må jeg klare. Det skal nok gå. Jeg kommer snart hjem, og da skal vi danse hele natta, alle sammen – danse oss gjennom sommeren, feire at vi fins og at vi er glade i hverandre, og det blir så bra, det må bli bra.

Veronica Maggio, Lille Vega, kl 20:00

Jeg klarer ikke å slutte enda, klarer ikke å slutte å høre på skiva, rundt og rundt, igjen og igjen, klarer ikke å slutte å snakke om henne, fortelle folk hvor bra hun er. Og vi sykler til konserten, suser nedover bakken fra Fredriksberg, forbi elefantene, over brosteinen så det klirrer i tennene, jeg sykler… Les mer…

Veronica Maggio

«Den kommande skivan är någon sorts sammanfattning av ett par ganska så underliga år. En magisk utekväll, en rastlös hemmakväll, en havererad kärleksaffär, en förlorad vän, en fest, en stad, en kväll för 30 år sedan och ännu mera kärlek som gått snett”, fortæller Veronica om det nye album, som har fået titlen Satan i… Les mer…