Monthly Archives: april 2011

Hva hjelper på triste hjerter?

så er du i Edinburgh
så er du ved reisas ende
så har du ikke møtt noen
så går du opp og ned gatene i byen
så hører du på Thomas Dybdahls «stay home»
og det begynner å regne
og det begynner å regne hardt
og alle søker ly, men ikke du
du går heller i regnet
du går i regnet ned The Royal Mile
du synger i regnet
du ser et stort brudefølge i et trangt portrom
og kjenner hvordan duet du har skrevet i liksom regner av deg
du vil ikke være du lenger
du ser ingen vits
du er jo ikke en annen
du er ikke det!
du er deg
jeg er meg
jeg er i første person igjen
og synger etter Thomas Dybdahl:
stay home with me
never look back
– Nils-Øivind Haagensen

Jeg møter Eira, vi setter oss på brua med en sixpack, en sånn ting man gjør om våren i København, en sånn ting man gjør når man bor her, ikke når man er turist, så jeg møter Eira, og hun slenger boka til meg, boka jeg pleier å ha med meg overalt når jeg reiser, boka jeg har lest ti tusen ganger (ok, fem, men det er ganske mange), boka hun har gjenlest for første gang, men sikkert ikke siste, og hun slenger den over til meg, jeg husker ikke om det var på baren der jeg satt alene med en øl at hun gjorde det, eller om det er i gresset, der vi sitter før vi flytter oss til solsteika på broa, men hun slenger den over til meg og jeg tar imot og sier ja, jeg sier ja! for det er den som hjelper, det er bare den som hjelper, Møt meg, møt meg, møt meg

Robyn og jeg, Kim Karlsen og jeg

Robyn og jeg, vi åpner vinduet i Nørrebrogade 102, hører på bussene, syklene, bilene, menneskene, ser at trærne er på vei til å bli grønne på Assistens, jeg knekker opp nakken og håndleddene til starten på låta hennes, når trommemaskina setter i gang kjenner jeg at jeg er klar, jeg setter meg ved skrivebordet mitt for første gang på tre hele dager, jeg ble slått ut av en infeksjon, alt dette kroppen vår må gjennom, alt som kan gå galt når man aner fred og ingen fare, jeg har ligget rett ut og sett på Six feet under, tvunget i meg vann og et par knekkebrød, gått ned noen kilo, sett på pc’en og forbannet meg selv for å ikke orke å skrive, det var denne uka jeg skulle fullføre sjette kapittel, allerede første uka skulle jeg fullføre sjette kapittel, jeg har ikke dårlig tid, det er ikke det, jeg bare hadde lovet meg selv å klare det. Som jeg har sagt de siste månedene – det er ingen mulighet å feile. Robyn og jeg, vi åpner vinduet i Nørrebrogade 102 og vi sitter med det åpent, for det er ikke kaldt, jeg har tatt med meg linser for at jeg skal kunne gå med solbriller her, jeg åpner dokumentet og to timer senere nærmer jeg meg slutten på sjette kapittel, jeg drikker bokscola og tenker på det min litterære helt Kim Karlsen sa om lykke: Lykke er når smerten opphører. Man tenker ikke over det når man er frisk, hvor lett alt er når kroppen er på lag med deg. Men hvis man har vært syk, så kjenner man det, helt vanlige ting kroppen gjør, som å være sulten, å stå opp, å ikke dø – det er helt fantastiske ting, sånn egentlig. Robyn og jeg danser med knyttnevene ut fra kroppen, dunk, dunk, dunk, dunk, og bussene dundrer forbi utenfor vinduet, og sykkelen min står i bakgården og kan ikke vente til jeg sitter på den igjen, tar den med meg ut på tur, i vårsola, og om noen timer skal jeg sette punktum for kapittel 6 en hel dag før fristen jeg hadde satt for meg selv. Ã… feile er ingen mulighet.

Nå skal jeg danse aleine på rommet mitt litt.

Verdt å se x 3

Et av filmvårens beste øyeblikk er fra Jeg reiser alene når de er på akvariet, og Herdis dumper Jarle, om det kan kalles dumping når de bare har hatt et seksuelt forhold. Jarle går fort bort til Lotte og løfter henne opp, mens The Pixies’ «Where is my mind» kjøres opp i bakgrunnen, pingvinene og fiskene blir der de blir, og det samme gjør Herdis og de jævla klakk-klakk-skoa hennes og den jævla sveisen og den jævla røde leppestiften, og Jarle Klepp går fort bortover den våte brosteinen i Bergen med datteren sin hengende over skuldra og hjertet sitt i halsen, faen, faen, faen.

Oldboys kom i 2009, og det gjorde soundtracket til filmen også, laget av Tina Dickow, min danske heltinne med langt, blondt hår og en stor gitar i fanget. Det heter The road to Gävle og handler om Vagn og John, en busslast med pensjonister, om to begravelser, ensomhet, kjærlighet og tre bensinstasjoner som blir ranet. Det er en av de fineste filmene jeg har sett, samtidig som det er en av de morsomste og mest ekte historiene jeg har fått være med på. Alt det absurde og utrolige som skjer Vagn når han blir gjenglemt på en bensinstasjon er akkurat vilt nok til at jeg tenker at det kunne skjedd deg eller meg, for virkeligheten er egentlig alltid mer uvirkelig enn fiksjonen. Noen ganger er det for utrolig til at man vil være med på at det er sant.

Jeg er en sucker for romantiske komedier, jeg er hu som sitter og griner når Ashton kjefter på Natalie for at hun ringer og sier at hun savner ham når hun har gått fra ham, du kan ikke bare ringe og si at du savner meg, det er ikke lov, faen ass, og jeg er hu som sitter og griner når de kysser, all denne kyssinga, hjertet som banker nesten gjennom kroppen, dundrende mot brystbeina, jeg er hu som ler høyest i salen når vennene kommer med råd, som de alltid gjør, de beste vennene – så, Linn, du dro på en mongoreise til en helt annen by fordi du likte en fyr, og så svarte han aldri på meldinga di – det går bra. Så, Linn, du ble sammen med han fyren igjen, han som gikk fra deg, hva er det nå, fire ganger? – det går bra. Så, Linn, du har lyst til å kysse han, ja – det går bra. I’m going to call every girl on my phone until someone agrees to have sex with me. – That is a terrible and self-destructive plan, and we are behind you a hundred percent. Ja, ikke sant? Venner, ass.

Verdt å se x 3, jeg lover.