Den tristeste dagen i 2011

Biggen

Tirsdag klokken halv elleve lå Biggen på undersøkelsesbordet hos dyrlegen og var så sliten at han sovna for alltid. Jeg sto ved siden av ham og gråt og gråt og gråt, jeg trodde det var hjertet mitt som var ødelagt og ikke hans lille kattehjerte. Han pusta så fort, og så pusta han nesten ikke lenger, og da fikk jeg en klem av dyrlegen og så gikk jeg ut på venterommet uten den fineste katten i armene.

Jeg betalte regningen mens jeg gråt, og jeg gikk til t-banen mens jeg gråt, og T ringte og spurte hvordan det hadde gått. Ikke så bra, svarte jeg, mens jeg prøvde å ikke gråte. Hvordan går det med Biggen? spurte han. Biggen er død, svarte jeg, og så begynte jeg å gråte igjen, midt ute i snøen, og jeg gråt og gråt og gråt og Biggen lå på bordet hos dyrlegen og fantes på en måte ikke mer, og himmelen var blå og lys, snøen var hvit og frossen under føttene mine, det går mot lysere tider, og Biggen som skulle ut igjen til våren skal ingenting mer. Jeg gråt hele veien til jobb, og da jeg kom på jobb, hadde jeg prøvd å skjerpe meg, jeg tørka tårene og gikk inn i butikken, møtte Petter som spurte om det hadde gått bra med katten, og da knakk jeg sammen igjen, og jeg gråt mens han klemte meg, jeg gråt mens kundene stilte seg i kø, jeg gråt og gråt og gråt og klarte ikke så slutte, så jeg satte meg på kontoret og bestilte bøker mens jeg gråt og drakk kakao. Petter så til meg inni mellom, hørte på historien min om hvordan Biggen ble syk mandag kveld, hvordan jeg tok ham med til dyrlegen så fort de åpnet, hvordan jeg kom inn med en sliten katt mellom armene og da de sa at det ikke var akutt, og at det kosta 350 kroner i tillegg, så sa jeg at han ikke spiste, og for en vanlig katt er det kanskje ikke så farlig, men for Biggen, min tjukke, matglade venn så var det det samme som at han var døden nær, og jeg fikk dessverre rett.

I en og en halv time tok de prøver og røntgenbilder og lyttet på det lille hjertet hans, og da dyrlegen kom inn etter de siste prøvene og Biggen lå utslitt på undersøkelsesbordet begynte jeg å gråte før hun var ferdig med setningen, og jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt mens hun sa at prognosene hans var dårlige, og at det var bedre for ham å få slippe nå, og jeg satte meg ned på huk, så ansiktet mitt var inntil ansiktet hans og han var så sliten, så liten og utslitt og jeg skrev navnet mitt på dødsattesten hans gjennom en tåke av tårer, og hun satte narkosesprøyta og gikk ut av rommet, og jeg trodde jeg skulle bli til en pøl av tårer, forsvinne, oppløses, og jeg tok halsbåndet hans og tvilholdt på det, og nå ligger det i kåpelomma mi og jeg holder meg fast i det mens jeg går rundt i byen, til og fra jobb, til og fra vennene mine, og jeg vil ikke være en sånn som dreper stemninga med å snakke om at katten min er død, men Biggen var en sånn katt som alle visste hvem var, som selv de som hater katter har prata med en gang eller ti, lagt hånda si på den tjukke pelsen hans, kjent det lille hodet hans dunke borti seg, ledd av et eller annet han har gjort mens de har sett på, og en etter en forteller jeg dem det. Biggen er død og det er det tristeste som finnes for meg nå.

For fem og et halvt år siden dro jeg til kattehuset for å adoptere en katt. Jeg hadde katt fra jeg var liten til jeg ble 14 år. Han het Markus fordi han hadde en M i panna, han elsket meg over alt på jord, og da jeg for eksempel skulle på sommerferie, la han seg i bagen min så jeg ikke fikk pakka. Han lå alltid i senga mi om natta, helt inntil meg under dyna, og han satt ute i bringebærbuskene våre om sommeren. Jeg lovte meg selv da han døde at med en gang jeg flytta for meg selv skulle jeg få en ny katt, som var like bra som Markus.

Da jeg fylte 19 flytta jeg for meg selv, og en liten måned etterpå sto jeg på kattehuset med et tomt bur i hånda, og så meg om etter en ny kattekompis. Jeg hilste på mange fine, små katter, og de var fine, men jeg var usikker. Hvordan vet man hvilken katt som skal bli den beste katten? Og så, ute i stua, på bordet, satt Biggen og spiste rullekake. Hvem er det? spurte jeg. Det er Bigneck, sa de og jeg gikk bort til ham, satte meg i en stol like ved og klappa ham en gang. Han spiste og så opp på meg, før han fortsatte å spise rullekaka. Da han var ferdig sleika han seg om munnen, og gikk og satte seg i fanget mitt. Han malte ikke, men han tråkka på lårene mine, og dunka hodet sitt opp mot haka mi. Jeg fikk tårer i øynene og så på mamma og sa: Dette er katten min.

Han ble med meg hjem og gjemte seg under senga, innerst i hjørnet, mamma satte frem matskåler og ordnet kattedoen og jeg lå på gulvet og snakka til Biggen. Jeg fortalte ham ting, sa at han ikke skulle være redd, at jeg skulle passe på ham og at han skulle få masse mat og kos, og han kom frem fra langt under senga og dunka hodet sitt hardt inn mot mitt. Han skjønner at du er den nye mammaen hans, sa mamma, og jeg smilte.

Biggen bodde hos meg i fem og et halvt år, han malte hver gang han hørte stemmen min, han vekte meg hver morgen fordi han var sulten, han lå inntil meg under dyna hver eneste natt, han var aldri sur da jeg hadde vært på ferie, som noen katter blir, han løp meg i møte og malte så det dirra i hele kattekroppen hans, han la seg midt i avisen min om jeg prøvde å lese den på senga, han prøvde å stjele maten min fordi han ikke likte å være på kattediett (Biggens forbudte favoritter: ostepop, smultringer, paprikapotetgull, kvikk lunsj og fiskepudding i hvit saus – for de som gisper og tenker kattemishandling nå: han fikk ikke menneskemat, han spiste en nøye oppmålt kopp av dyrlegekattemat hver dag, men om vi ikke passa på kasta han seg over maten vår. Snu deg for å sjekke hvem som sendte sms, og maten er vekk og et stykk svært fornøyd Biggen satt ved siden av deg og murra), han kunne ikke mjaue ordentlig, så hver gang han prøvde begynte jeg å le, han satt utenfor blokka og venta på meg da jeg kom hjem fra jobb, og løp inn sammen med meg, venta utenfor heisen så vi skulle dra opp sammen, han la seg i senga mi med gjørmete poter, klorte meg til blods da jeg bar ham med meg ned hver gang brannalarmen gikk, fordi han ikke likte lyden, han elsket meg selv om noen mener at katter bare vil ha mat og husly og ikke kunne brydd seg mindre om mennesker – han elsket meg og var katten min, og jeg elsket ham så høyt at jeg tror jeg skal forgå av kattehjertesorg. Heldigvis har jeg gode venner med gode klemmer, gode stemmer som ringer for å høre om det går bra, og selv om det kjennes uendelig tungt å ikke bli vekket hver morgen av en sulten, malende katt, så går dette bra.

Han bodde hos meg i fem og et halvt år, etter å ha vært en hjemløs slåsskjempe. Kjære Biggen – du var faen meg best.

Biggen

22 kommentarer til «Den tristeste dagen i 2011»

  1. Ã…, dette gjorde meg skikkelig trist. Jeg har ikke hatt katt på 14 år, men jeg begynte likevel å gråte etter første avsnitt. Samtidig fikk dette meg til å smile – du skriver så fint om Biggen og jeg merker at jeg at jeg ble glad i ham bare av å lese innlegget.

  2. Og jeg griner og griner og griner, for jeg vet så godt hvordan det er. Katten min døde i desember, og jeg klarte ikke la være å gråte, og det er som du sier, for noen er det «bare katten som er død», men det er ikke bare, det er jo ens beste venn, det er jo en som du har elsket, og som har elsket deg, og plutselig blir alt så tomt, og på natta hører man fortsatt lyden av poter som skraper, eller noen som maler eller mjauer. Men det går bra, det er sant som du sier, det gjør så vondt, så vondt, men med nok klemmer og tiden til hjelp, så går det bra.

    Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe som ville gjøre deg glad, men internettklemmer og forståelse er det eneste jeg kan gi.

    Og det var utrolig pent skrevet, jeg ble veldig glad av å få bli litt mer kjent med Biggen, lese om hva han likte å spise, og om da du fikk han. 🙂

  3. Biggen elsket alle, og alle elsket han. Fy faen, for en katt han var!

  4. Herregud, jeg sitter her og griner. Katten min er 9 år, og jeg vet jo at han en dag må dø.. Og jeg kommer til å føle som deg. Fy faen 🙁

  5. Ã…h, nei, tristtristtrist!
    Jeg er fryktelig lei meg på dine vegne… Han virker som en fantastisk katt, helt nydelig. Og jeg tror hundre prosent på at han elsket deg. Kondolerer så mye, hjerte til deg <3

  6. vet du, jeg måtte knise litt inni meg av «kattehjertesorg», det var et morsomt ord i en forferdelig trist tekst.

    jeg har hatt det mange ganger. aldri over mine egne katter, for mamma liker ikke katter, hun sier hun får frysninger av dem etter at hun så ei nybakt kattemor spise sin dødfødte katteunge.

    men vi hadde en undulat i mange år. han ga meg allergi og astmaanfall, men han var så søt, så søt. så ble han elleve år, eller kanskje tolv, nesten tretten, ganske gammel i alle fall, og jeg kom hjem fra singapore og litt over en uke senere sto vi på dyreklinikken og pappa gikk ut av rommet og jeg sto igjen og holdt ham i hendene mens han døde, og det er det verste jeg har opplevd, eller høyt på lista, jeg grein og grein og dyrlegen så på meg med et sånt medlidende blikk og det blei bare verre, og jada, han hadde hatt et godt liv og et godt hjem, men fan så glad jeg var i den fuglen og fan så jævlig tungt det var å bære ut eska med han i (for jeg kunne ikke se for meg at han skulle sendes en annen plass enn hjem til oss), jeg måtte gi den fra meg med en gang jeg så pappa, jeg klarte ikke holde den en gang.

    og folk som ikke klarer å ta dyresorg på alvor, kan ikke ha et hjerte.

    eller de har det, men kanskje ikke innlevelsesevne. jeg vet ikke. jeg hadde sikkert reagert helt likt. det vil si; det var jo det jeg gjorde.

    dro på nyttårsfest senere på kvelden. var ikke the life of the party. «undulaten min døde i dag» «men godt nytt år».

    livet. noen ganger er det en jævlig trist affære.

  7. Jeg måtte allikevel smile da du skrev om hvordan han var. Det minte meg om Storepus, og spesielt den jula da hun snek seg til å spise opp ganske anseelige mengder ribbefett. De neste to dagene lå hun ganske så stille og var opptatt med å fordøye. Katter er fantastiske skapninger; de skulle bare levd litt lenger.

    Klem til deg.

  8. uff, dette var skikkelig trist å lese, linn.

    men eg har eit jägermeister-klistremerke eg fann ein dag som du skal få av meg.

  9. Fikk en vond klump i halsen av å lese dette. Jeg føler med deg.
    Har ikke katt selv, men jeg er veldig glad i hundene til tanta mi, og jeg kan forestille meg hvordan jeg ville reagert hvis noen av de døde.

  10. Sov søtt, søteste Biggen!
    Om Korse bare har det halvparten så godt med sin nye mamma, vil hun være den lykkeligste katten i verden. Savner henne masse, jeg og!

    <3

  11. min triste dag kommer snart, soothi er veldig syk. katter burde leve for alltid!! veldig fint skrevet, ble rørt! 🙂

  12. Huff, dette var fælt å lese, sitter her med rennende øyne. Jeg mistet selv min katt for et år siden, og det var grusomt. Det verste var egentlig at det hele var en tåke for meg, jeg nektet å innse hva som kom til å skje og føler at jeg ikke fikk tatt ordentlig farvel med pusen min. Selv om ting aldri blir det samme igjen, blir det bedre, jeg lover.

  13. biggen var heldig som fekk ha ein så bra eigar; han må ha vore ein lukkeleg katt.

    like god å ha som vond å miste.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.