2 tabletter 3 ganger om dagen i 7 dager

Det er sånn her, sier Krummis, og måler opp en 20 cm med hendene sine, det er all energien du har, også hvis du bruker den opp, så er det ingenting igjen. Og jeg nikker og drikker Pepsi. Pepsi og penicillin. Den tredje kuren på en drøy måned, men denne gangen skal det funke. Jeg sier det til meg selv, jeg sier det høyt, jeg legger meg langflat i senga etter å ha gått hjem fra jobb og jeg har vondt overalt og katten maler og vil ha mat, men jeg orker ikke reise meg igjen, så han legger seg ned ved siden av meg, inntil meg, og jeg leser Soundvenue eller hører på lydbok, sier nei til de fine meldingene som tikker inn, en etter en, det er fredag og jeg burde vært ute på eventyr, jeg kunne vært ute med blomsterjentene, vi kunne løpt gatelangs og skålt med øl, snakka om de fine guttene og de dumme guttene, som oftest er det jo de samme uansett, og kanskje dansa og svingt med håret og ledd høyt så vi fikk hese stemmer. Jeg kunne reist langt vekk og besøkt noen som bor i en annen by, sovet i en fremmed seng, kanskje inntil noen som sover annerledes enn meg, så jeg blir liggende våken litt og lure på om hjertet deres og pusten deres går i samme rytme som hjertet mitt og pusten min, og om morgenen kunne vi spist annerledes frokost og gått langs andre fortau, drukket te av krus jeg ikke har sett før. Jeg kunne gått ut hvor som helst i Oslo og snakket med noen jeg kjenner eller ikke kjenner, og sent på natta kunne jeg sykla hjem, vinden i håret, noen ganger lette pedaltak, andre ganger tunge, delt opp veien hjem i etapper og sanger, nå er jeg to sanger fra hjemme, tenker jeg og tråkker på og biler kjører forbi meg, og jeg møter mennesker som skal den andre veien og sykler forbi de som skal samme vei som meg.

Men i stedet sier jeg senere, i morgen, en annen gang, jeg lover. Så sovner jeg igjen, og føler meg ubrukelig. Legen min hilser ikke på meg lenger, vi snakker som gamle kjente, er du her igjen, sier han og jeg ler og sier jah, og han taster noe på pc’en, skriver en ny resept, de tar prøver og jeg sitter ytterst på stolen, klar til å reise meg, til å falle i bakken, til å gi opp, og så sier jeg hadet bra og god helg og går ut på gata igjen, og ingen kan se at jeg er syk, at jeg går rett hjem og legger meg oppå dyna, med en katt ved siden av meg. Jeg går på jobb og tenker at det går bra, og når jeg ikke får sove om natta etterpå, så skjønner jeg at jeg bare må legge meg ned og gi opp litt, la energien samle seg opp, så den kanskje når max igjen. Da kan jeg dra på eventyr. Dra langt av sted. Eller rett borti gata. Ã…pne kalde øl og skåle for å være frisk, for å være ung, for å være glad, for å være sammen med fine folk.

I morgen, en annen gang, senere. Jeg lover.

Vi ønsker Linn Strømsborg en god festival

Jeg lever enda, jeg skriver til og med. Jeg svarer på mailene fra april, hører på høstens nye singler, leser ut bøker på sengekanten og skriver inn tittel og forfatter i den røde notatboka som ligger ved siden av senga, med en penn liggende oppå. Jeg har 56 ferdigredigerte sider på den boka som skal bli 10 kapitler lang, nå holder jeg på med tredje kapittel, og selv om jeg slutta å skrive, selv om jeg satt foran dokumentet og fingrene mine beveget seg målløst over tastaturet, sidene forble blanke og jeg var tom inni meg, så var det som om jeg slutta å være redd da deadlinen svosja forbi meg nå i starten av august, og jeg sto opp på skrivedagen min, som jeg har sovet bort i hele sommer, jeg sto opp og jeg tok en kald dusj, kledde på meg, helte juice i glasset mitt og satte meg ned ved pc’en, åpnet dokumentene jeg hadde lukket igjen fordi jeg ikke skrev noe i dem uansett, og så begynte jeg igjen. Jeg trodde jeg skulle få tid til å skrive denne uka, men så vant jeg et øyapass og høsten er på vei, noen skal reise bort, jeg har laget en haug, en liten haug, med en film og en bok og snart et brev, som jeg skal sende med en gang hun har fått en adresse å sende noe til, jeg lager en mixtape i hodet mitt til en som hadde bursdag, og på håndleddet mitt lyser det i det oransje festivalbåndet, men siden jeg egentlig bare skulle dit på lørdagen, så har jeg ikke så mange planer på de tidlige dagene. Jeg skal se Robyn, selvfølgelig skal jeg se Robyn, det står Robyn på det oransje passet mitt, sa jeg til Tobias i går etter at vi hadde kjøpt øl og sushi og var på vei til Slottsparken, for å spise opp og drikke opp og ligge på gresset og høre på en playlist fra pc’en, som jeg hadde tatt med meg for å skrive litt på etter jobb, men som ble brukt til soundtrack i stedet. Jeg skal se Robyn og stå opp tidlig, jeg skal se soloppganger, eller kanskje bare en, jeg skal danse og være glad, jeg skal bli hes og sliten, jeg skal ha pausefest i leiligheten min, når vi vil drikke billig øl og spise billig mat, Biggen skal være pausefestkatt og det skal bli som i singelen jeg skrev i fjor, bare annerledes. Og så skal trekkfuglene fly over hodene våre, som de alltid gjør på Øya, og jeg skal gå hjem alene, som jeg alltid gjør på Øya, og jeg skal lese Rust på nytt igjen og jeg skal skrive på en helt ny bok, jeg øver meg på å skrive for hånd, og det skal bli kaldere og klarere og det skal begynne å regne og så begynne å snø, og jeg skal fortelle flere historier, jeg lover det, men først skal jeg sykle til sentrum, ta bussen til Vippetangen, drikke cola med T, T og M, og vi skal danse til vi gir opp, og le til vi gråter og soverommet mitt skal snurre rundt når jeg sovner i natt og om to uker lever vi helt andre liv, tenk på det, om to uker er alt annerledes.

Gruer du deg?

Nei, jeg gleder meg. Det blir jo verst for dere.

Det kommer til å føles som om du bare har vært borte i en uke, men egentlig er det et halvt år. Tenk så mye som skjer på et halvt år. Tenk at vi er over halvveis i 2010, null stress 2010, og vi har kyssa og vi har grått og vi har dansa og vi har sloss og vi har krangla og vi har lovet oss selv å aldri gjøre det igjen, og vi har gjort det allikevel, og vi har vaska ut og vi har rydda inn og vi har spist sushi og vi har drukket øl og vi har bada og vi har vært syke og vi har streket under linjer i bøkene vi leser og siden har vi lukket dem igjen og begynt på nye.

Det kommer til å gå bra, hva?

En drøy halvtime på Paviljong Junior

Vi går til Susanne Sundfør, følger strømmen av mennesker inn ved inngangen oppe ved Paviljong Junior, det er et lite stopp før vi er inne, en propp av mennesker som alle skal på samme sted, og så sluses vi inn åpningen i de høye gjerdene, fra en full stans til kjapp gange, vi småløper, hører suset fra publikum før vi er inne, det er fullt i teltet, mennesker står tett i tett utenfor hele veien til skiltet, men vi går inn fra siden, vil inn i skyggen, inn under teltet, vi sniker oss inn, havner langt fremme på venstre side, ser røyken fra scenen, hører klappinga, kjenner at det er kjøligere her inne, kjenner det kjente tregulvet under føttene våre, under de slitne Converse-skoene, de møkkete leggene, de støvete buksene, vi lener oss til hver vår metallstang som nå holder både oss og teltet oppe, metallet er kjølig mot huden, jeg legger kinnet inntil og venter, som alle de tusen andre som står her inne venter og så kommer han ut, mannen med mikrofonen, som skal fortelle oss at de har booka Susanne Sundfør fra Norge og at hun nå kommer ut på scenen, og resten av konserten er en mølje av lyd, minnene glir inn i hverandre, jeg husker ikke om jeg begynte å gråte før eller etter at The Brothel ble spilt, enda jeg vet at den ble spilt tidlig, kanskje som tredje sang, jeg husker i hvert fall at jeg sto på tå da hun spilte den, hendene foran ansiktet, foran munnen, foran nesa, at jeg trippet mens jernstanga var det eneste som holdt meg stående, jeg så ryggen hennes, håret hennes, hørte stemmen hennes, så godt hørte jeg den at jeg fikk gåsehud, som om hun kilte meg med den, en stemme så full av sorg, så ladet av noe jeg ikke klarer å sette ord på, og hun løp fra refreng til refreng, holdt oss oppe på tå helt til det toppet seg, hver gang, med linja God has left us anyway, og jeg kjenner tårene på kinnene mine, jeg kjenner igjen følelsen av et hulk i brystet, i halsen, you cover your eyes, you cover your mouth, you cover your ears, still you follow our trail, we’ll do it all, we’ll do whatever you say, God has left us anyway og jeg lander igjen mens hjertet hamrer i brystet mitt og etter dette var alt bare gåsehud, hun nærmest begynte på 10 og ble der oppe hele resten av konserten, støy og melodi og støv og jubel og jeg møtte folks øyne i mengden, tårevåt og sentimental og jeg vet at konserten ble avsluttet med Turkish delight, selv om jeg, da jeg var på konserten, bare kunne The Brothel, for jeg husker refrenget og jeg får en trang til å støtte meg til en jernstang hver gang jeg hører låta igjen, hver gang hun synger at vi skal bli til vinter, at vi kan bli til snø og jeg som alltid har sagt at jeg ikke liker syngedamer, bortsett fra Ingrid Olava og Stina Nordenstam, og selvfølgelig Robyn, jeg har enda et unntak å føye til regelen, for Susanne Sundfør er den tøffeste, tristeste, sterkeste dama jeg har sett på en scene hittil i år.

Hei du

La oss si det sånn, at vi rømmer, du og jeg, du stjeler bilen, for jeg tør ikke, men jeg forteller deg historier, jeg ligger i baksetet og forteller deg historier, eller leser høyt for deg, eller synger – jeg kan synge for deg, alle de sangene jeg liker, og noen ganger kan du dem, så du synger med meg. Du trommer med hendene på rattet, nikker med hodet, noen ganger hører vi bare på musikk, vi bytter på å velge, og bak oss er Oslo, bak oss er Gamlebyen, bak oss er jobben, oppgavene, sommeren, ølen som koster for mye, festene som varer for lenge, vennene vi glemmer å ringe, bak oss er tv-seriene jeg ser på i stedet for å skrive, bak oss er de som ikke svarer på meldinger, de som svarer for seint, de som ikke klarer å bestemme seg, bak oss er støvet som samler seg etter bare et par dager, over alle hyllene mine, tv’en, pc’en, bordflaten, benken på kjøkkenet, speilet på badet, bak oss er sengetøyet som krøller seg under meg, men Biggen må få være med, han blir bilkatt, sover i baksetet sammen med meg, ser ut av vinduet, kommer når vi roper på ham når vi spiser på en bensinstasjon og han kan gå rundt for seg selv, og så hopper vi inn i bilen igjen, igjen og igjen, og bak oss ligger alt som gjør vondt, alt vi gruer oss til, postkassa blir full av inkassoregninger, men vi finnes ikke mer – kanskje blir vi borte i en måned, kanskje blir vi borte i et år, hvem vet – men uansett hva vi gjør, så skal vi ha med oss denne filmen. Du, jeg og The Go-getter. Ok?

Ok.

Förhoppningar och regnbågar

Jeg hører på albumet til Robyn og trasker til tannlegen i slacke bukser og en vanlig singlet, Converse-skoene mine går langs asfalten og jeg kjenner det i lufta, i magen, i håret, mens jeg puster – det nærmer seg. Jeg sjekker togtidene fra Roskilde by og inn til festivalstasjonen, er nervøs for at det blir umulig å komme seg inn, nervøsiteten drukner i det plutselige bildet av hånda mi med et festivalbånd på, å få satt det på inne i Tivoli, sammen med Andreas, å kjenne at de strammer det rundt håndleddet og fester metallbiten, biter nedpå med tang og klipper av stoffrestene, jeg lurer på hvilken farge det er, jeg lurer på om jeg endelig kommer til å klare å pakke akkurat passe i sekken, så den ikke blir så tung å bære, jeg lurer på om vi kommer til å få teltplass sammen, eller om vi må lære oss flere telt utenat, jeg lurer på om det kommer til å regne, men vet inni meg at det blir ikke verre enn 2007, selv om vi hele tida sa i 2007 at det ikke ble verre enn 2004, og det ble det jo, men det skal være sol nå, det skal være rolig og varmt, det skal være gress under føttene, ryggen, hodet, det skal være tørt å puste, det skal være iskald øl og glovarmt hjerte, det skal være løping mellom scenene, roping mellom sangene, grining når Robyn spiller With every heartbeat eller Be mine og dansing når hun spiller Dancing on my own, og jeg skal være møkkete og støvete og lykkelig, jeg kjenner det. Fy faen, som jeg kjenner det. Det er Roskildefugler på størrelse med Orange i magen min, jeg lover.

I Reprise er de i Paris, da er det sol hele tiden, men de snakker om forrige gang de var der, da det regnet og de satt på kafé en hel dag

Jeg er våken med lukkede øyne, jeg har et kutt i leppa som dunker når jeg ligger stille etter å ha gått litt for fort, jeg har kjøpt min første Eight Hour Creme og altfor mye sjokolade på taxfree-butikken, jeg prøver å pynte meg med ballerinaskjørt, men ender opp med et helt vanlig et, og Star Wars-t-skjorte, den er lilla og jeg har gule Converse-sko, Paris er bråkete, utenfor vinduet kjører det motorsykler og store biler, utsikten vår fra de bittesmå verandaene er oversiden av trærne, jeg føler at jeg bare trenger å strekke ut føttene, så kan jeg trå på dem. Rett ovenfor oss er det flere små verandaer, i går sto det en fyr med stort, krøllete hår og røyka, jeg lente meg mot gelenderet og så på ham, han strakk seg, tok dype trekk av sigaretten, klødde seg i hodet, knipset sneipen over rekka. Jeg er våken med lukkede øyne, det regner, i leppa mi har jeg et kutt som sprekker når jeg smiler. Jeg tenker på Fight Club og Edward Norton, at jeg aldri har blitt slått så hardt at jeg har blødd. Jeg kunne latet som nå, bare for moro skyld.

For making sure that I still got home safe

Jeg klipper av meg halvparten av håret og sykler hjem fra byen halv fire. Jeg har spist en hamburger alene, mens de andre var på et utested uten meg. Jeg leste avisen og sa takk da jeg fikk burgeren og en Fanta av de som jobbet der. Jeg var den eneste som var alene. Jeg hører på musikk mens jeg sykler og lurer på hva jeg skal bli når jeg blir voksen. Jeg skriver en god tekst for første gang på flere uker, kjenner det i kroppen, sitringa etter at ordene har funnet plassen sin etter hverandre i dokumentet, trua på meg selv, trua på boka, sender dem til N og kopierer dem inn i det lange dokumentet, der hele romanen, bitene av den, befinner seg. Jeg intervjuer A om å vokse opp, han forteller meg om aking utfor bratte bakker og kræsjing i vegger, jeg skribler det ned i notatboka jeg alltid har med meg, det regner på den og på meg, jeg hører på musikk og lurer på om jeg ville vært lykkelig om jeg hadde jobbet som servitrise, levd på tipsen min og skrevet bøker når jeg ikke jobba. Jeg lurer på om jeg ville vært lykkelig som bartender, jobbet om kvelden, blandet drinker og lest når det ikke var noen kunder, skrevet bøker om dagen. Jeg lurer på om jeg hadde vært lykkelig i videobutikk, sett på tv-serier om dagen, anbefalt filmer i stedet for bøker, og skrevet om kvelden. Tom Kristiansen (eller var det Egeland? Jeg blander alltid de to) sto opp to timer før, og skrev før jobb. Jeg har en dag fri i uka for å skrive, og det tristeste med denne skrivesperra/redselen/prestasjonsangsten er å vite at om jeg hadde vært to måneder i Køben i stedet for en, så hadde vi drevet med etterarbeidet nå. Det nytter ikke å angre. Det handler om å stå opp hver dag og gjøre så godt man kan. Man må jo dra hjem igjen, en gang, alle må hjem igjen. Kan ikke bare rømme til København hver gang Oslo er litt vrang. Jeg hørte på musikk da jeg sykla der også, T hadde gått fra meg og det regna. Den siste dagen var det nesten 20 grader og Miri og jeg satt og venta på bussen i t-skjorte. På fredag satt jeg på en benk i Birkelunden og drakk øl, halvparten av håret var borte og nesten ingen andre enn meg ser forskjell – but it’s OK.

(500) days of summer

Jeg er syk og ser mye på film. Jeg har ikke skrevet så mye, men jeg har strøket en del. Man må gjøre det også. Nå har jeg laget te i min nye dinosaur-kopp, som gjør at skjelettene kommer frem når det er varm te i koppen, og så blir det ordentlige dinosaurer igjen når teen er drukket opp. Jeg ser som sagt mye på film og tv, den første dagen måtte det bli tv, fordi jeg sovna hele tiden, men i går og i dag klarer jeg å være våken i litt lengre strekk.

Derfor ser jeg min nye favorittfilm.

-I named my cat after Springsteen.
-Oh, what was it’s name?
-Bruce…?

-Well, what happens if you fall in love?
-You don’t really believe that, do you?
-What, it’s love, it’s not… Santa Claus?

Jeg har sett den tre ganger på kino, og to ganger på DVD, to kvelder på rad på et hotellrom i Køben, vi drakk hvitvin og sa replikkene høyt, vi skrek til skjermen og sang høyt når de synger karaoke, vi lo høyt når det var morsomt, og satt helt stille med tårer i øynene når det var trist, og før og etter og under filmen så diskuterte vi forhold, hvordan alt er blitt nå, at man er kjærester uten å tørre å kalle det kjærester, fordi man er redd for at det skal bli ødelagt, som om det ikke kan bli ødelagt om man ikke kaller det kjærester, som om man ikke blir lei seg når den andre går om man aldri kalte det kjærester, åh, jeg kunne skrevet en hel bok om dette, men jeg tror ingen ville lest den.

This is a story of boy meets girl, but you should know upfront: This is not a lovestory

Tom Hansen faller for Summer Finn, og jeg falt for denne filmen. Jeg har sett den mens jeg var forelska, jeg har sett den etter at noen har gått fra meg, jeg har sett den etter at jeg ha gått fra noen, og uansett hvilken sinnstilstand jeg har vært i, så har filmen hjulpet på etellerannet. Jeg elsker at det er laget en romantisk komedie som handler om mennesker jeg kunne kjent. Da jeg var yngre handlet alt om high school og skoleball, Freddie Prinze Jr. gjorde en make-over på nerdejenta og så dansa de i hagen etterpå, eller Heath Ledger sang til den tøffeste jenta på skolen og kjøpte en gitar til henne – dette kunne aldri ha skjedd i virkeligheten (i hvert fall ikke med meg), men jeg slukte jo filmene for det. Men her er det to folk i 20-åra, det er ikke noe spesielt med dem, de møtes, de dater, de ler sammen, de ser på skiver i second hand-sjapper, de går på IKEA, de krangler, de går ut og drikker drinker, de diskuterer og så blir det slutt. Det kunne skjedd med oss alle. Og så kysser de – i en seng på IKEA, på kopirommet, i parken, i døråpningen, i senga hans, utenfor kinoen. All kyssinga, å, jeg blir helt myk inni meg.

She wants to keep it casual… which is why she’s in my bed right now. But that’s all right, that’s what casual people do!

And I can't give you that

-I’m not nearly drunk enough to…
-Bartender!

Jeg kunne skrevet en avhandling om denne filmen, jeg kunne sitert 99% av replikkene og syntes de var morsomme, jeg kunne hengt opp screenshots av nesten hver eneste scene på veggen min, men jeg vil heller at du skal se den selv. Jeg vet at mange bloggere blir sponsa av forskjellige firmaer, at de har konkurranser og at de får en lipgloss og beskjed om å skrive hva de syntes om den. Her er det en litt annen vri på dette. Fordi jeg har vært forelska i denne filmen siden jeg så traileren i 2009 en gang, lenge før filmen kom på kino, så pratet jeg mye om den. Og en god venn av meg jobber SF Norge, de som satte opp filmen i Norge, og da den hadde kommet, fikk jeg se den på kontoret deres. Nå som filmen har kommet på DVD, har jeg fått filmer, headsets og t-skjorter, jeg har tatt noen sjæl, og nå vil jeg gi dem videre til dere også. Headsettet er lyseblått og lyden er dritbra, t-skjortene er kule og filmen er, ja, filmen er så fin at jeg nesten får vondt i magen. Hvis du vil ha den, så kan du sende meg en mail (linn.stromsborg krøll gmail.com) merket med (500) days of summer og legge med en topp 5-liste med de romantiske filmene som du liker best. Du må gjerne legge dem igjen i kommentarfeltet også, så flere enn meg får flotte filmtips på en helt vanlig onsdag.

You start putting labels on it, that’s like the kiss of death.. It’s like, saying… I love you!

Og PS: Soundtracket er fantastisk, og du finner det på Spotify her. En film med Temper Trap, The Smiths, Regina Spector og Wolfmother på soundtracket, can’t go wrong with that.

(Jeg lover at det ikke blir mange sånne konkurranser her, men siden jeg var så heldig å få en (500) days of summer-goodiebag, så kan jeg jo ikke beholde alt sammen selv. Det må deles! Jeg lover at vi er tilbake i vanlig strekhjerte-modus neste gang jeg skriver. Hjerte og smerte og litteratur og det som verre er. Det er et løfte.)

Jeg kjenner det i føttene mine, på gata

Han sier at jeg tenker så mye på hva som skjedde i fjor, og jeg gjør kanskje det. Kanskje vil jeg alltid leve litt i fortida, fordi fortida forandrer seg etterhvert som tida går. Da S og jeg satt på gresset i København, ved operaen der jeg senere var på Selvmord-konsert, og spurte meg om jeg levde mye i fortida, så ble jeg så lei meg, så støtt, så ferska og flau, mens når han spør meg om det, og han mener nå, så blir jeg ikke noen av delene. Ja, sier jeg bare, og samtalen fortsetter uten at jeg har vondt i magen.

Jeg kan høre på en annen versjon av «Ambitions», og plutselig husker jeg at ca for et år siden nå, tok jeg toget til Trondheim for å kline med Christoff, og om jeg var hjemme, så bodde Nina og Linn litt lenger ned i gata, og jeg dro dit for å drikke en øl eller seks, og da jeg gikk hjem, enten full eller glad eller begge deler, så var vinduene i gata vår åpne, det lukta sommer selv om vi ikke engang var i mai, vi spilte Uno på gresset eller på et bord ved uteserveringa på Chateu Neuf, vi prata om boka mi, som ikke var ferdig enda, men som skulle bli det, akkurat som at jeg prater om boka mi, som ikke er ferdig, men som skal bli det, og jeg husker at hvis jeg var redd, så sendte jeg melding til Christoff og han skrev «and if somebody’s going to make it – then that somebody ought to be you»

og jeg debuterte med Roskilde og Christoff og jeg slutta å kline med hverandre, jeg slutta å høre på «Ambitions», det ble sommer, og høst, og vinter og nå vår, og våren har noe helt spesielt over seg, som om sola og den tørre asfalten lurer oss til å tro at det aldri har vært vinter, at vi aldri har gjemt oss inne i husene våre, at mennesker er ment til å sykle rundt i sola, sitte på gresset og grille, drikke vin selv om det er en ukedag, at det er meninga lyden av en by skal være latter og flasker som åpnes, og ikke biler og hutring, og jeg triller sykkelen min oppover den bratteste bakken på Bislett og skriver en melding til en som pleide å bo der, om at sykkelreperatøren fiksa sykkelen min helt gratis, at jeg nå har tre gir og mer enn nok luft i dekkene, at han er min helt,

og når jeg er redd, så vet jeg ikke helt hvem jeg skal sende melding til, men jeg vet at jeg har mange jeg kan velge mellom, og at de fleste ville svart, men at ingen ville svart med et Donkeyboy-sitat, men det er greit, for det kommer nye sitater, og det kommer nye bøker, og vinteren kommer til å komme og ta oss igjen, men da har vi glemt hvor kaldt det kan bli i Oslo, da har vi glemt at livet er noe annet enn Uno, øl, åpne vinduer, den låta du velger deg som soundtrack til hele jævla sommeren, og derfor overlever vi, hvert år.