To korte videoer på en lang høstdag

Jeg skrev dette på bokmerker.org i går, og jeg tenkte å gi dere det lille ekstra her. Først, som det sto:

Det er ikke lenger til å stikke under en stol at høsten er kommet. Utsikten min er ikke grønn, den er brun og oransj, det er blitt for kaldt å ha vinduene åpne når jeg sover, og det er mørkt når vekkerklokka ringer om morgenen. Alt jeg vil er å rømme, gjøre som han i filmen The Go-getter, stjele en bil og slenge bagen min inn i baksetet, ha M. Ward som soundtrack og bli oppringt av han eller hun som eier bilen, høre på stemmen hans eller hennes mens jeg kjører. Det nest beste er å høre på disse videoene på youtube, der vokalisten i Richmond Fontaine (som jeg også anbefaler å høre på fremover), Willy Vlautin, leser fra bøkene sine. Det er to veldig korte videoer, men om du er litt som meg, så setter du dem bare på igjen og igjen, hører på bakgrunnsmusikken, hører på stemmen hans, får lyst til å lese bøkene, lyst til å vite hva som skjer.

–

Jeg husker jeg hørte på Richmond Fontaine da jeg skrev de første tekstene til Øya. De som ikke ble med. Jeg lå i en hengekøye, den siste sommeruka, de andre plukka sopp, jeg drakk Budweiser på flaske og skrev noen tekster jeg ikke ble fornøyd med, men jeg lagret dem i mappa, vifta vekk noen mygg, tenkte på M som hadde tipsa meg om bandet, om boktraileren. Han var kjekk og morsom, han fikk meg til å le. Et par dager senere kom T til torpet og vi sto opp først om morgenen, spilte kubb. Dagbladet ringte meg og intervjuet meg, og jeg klarte ikke å skrive singelen som egentlig skulle komme ut før boka, men som endte opp med å bli sistekapittelet nå som pocketen er ute.

Jeg har ikke stemme etter å ha drukket meg selv under bordet torsdagen som var. I stedet for å gå på fest, har jeg bakt kanelboller i helga. Vært alene. Lest avisen. Ikke støvsugd. Snakka med katten. Tatt telefonen og ikke klart å si hei, bare måttet lagt på og sendt en melding. Jeg bor i ullgenseren min igjen, og lurer på hvorfor jeg blir sånn hver høst. Jeg tenker på boka mi, som jeg burde skrive på, men som jeg veksler mellom å ville kaste i søpla og jobbe med døgnet rundt.

Når jeg hører på disse boktrailerne, på musikken i bakgrunnen og stemmen til Vlautin, så ser jeg en jente som går langs landeveien i USA, og jeg får lyst til å skrive historien hennes, men jeg vil at den skal ta sted her hjemme. Jeg vil skrive om å snakke med fremmede, og i min bok skal det gå bra til slutt. Jeg vil skrive om alle de nye menneskene man skal bli kjent med, om alle de gamle man skal finne igjen. Jeg vil skrive tekster som høres ut som gitaren du hører bak Vlautin. Og uansett hvor mye jeg vil dette, så klarer jeg bare å låse døra, ta på meg ullgenseren og spise kanelboller jeg har bakt alene. Det eneste jeg skriver på pc’en, er dette.