Monthly Archives: oktober 2010

Så jeg skal ta alt jeg har og stikke

høsten 2010

Det er høst, og jeg vil rømme. Det vil jeg hvert år. Jeg sier det når jeg stirrer opp i taket mitt, fordi jeg ikke orker å skrive på skrivedagen. Jeg tar hostesafta med den røde trekanten på, og går og legger meg igjen – sier til ham at jeg vil reise bort, langt vekk, samme hvor, egentlig, så lenge det er langt unna, annerledes, så lenge det er tid til å puste, til å skrive, til å tenke. Jeg har ikke tid til å reise bort, og heller ingen penger, så plan b er følgende:

Denne spillelista er din hostesaft med rød trekant. Bruk den når du føler for det. Den er kanskje full av listepop som du får fnatt av, men om du rister av deg stresset og hører litt på meg, så skal jeg forklare. Jeg skal hjelpe deg gjennom høsten med denne lista, som den skal hjelpe meg. For ok, så har vi ikke penger til å rømme, ok, så må vi jobbe, ok, så er ikke han fyren interessert i deg, ok, så må du på jobb om morgenen selv om du vil ut og drikke øl, ok, så har du ikke tid til å skrive det brevet til hu venninna di som bor så langt vekk og som du savner – ok. Det er ok. Det eneste som hjelper, når man ikke kan rømme, av diverse grunner, som livet etc, er å danse. Du må bare danse det av deg. Vi må bare danse det av oss. Trykke på play, hoppe på sykkelen, trikken, bussen, ta beina fatt – gå raskt gjennom byen, knytte skjerfet så vi ikke fryser, møte vennene på gatehjørnet, stå i køen for å komme inn på utestedet, eller ringe på der festen er, eller rydde stuegulvet, og når den jævla låta til Enrique Iglesias blir skrudd på for fullt, så skal du først tenke ok, vi er der – faen, men så skal du reise deg og selv om han synger om å være utro, noe som er sleskt som faen, så funker det å svinge på håret i refrenget, og før du veit ordet av det, så er du en av dem som roper at du liker det, og når han har sampla Lionel Richie, så må du bare trekke på skuldrene og si at ok, ok, han er ok, du må danse deg varm, le høyt med vennene dine, rope når yndlingslåta di blir spilt, hoppe til Robyn, dunke der hjertet er med knyttneven, husk å drikke nok vann, rist på det du har, og så spiller de kanskje Memories, og selv om Miri bor i føkkings Lofoten, så skal du tenke på henne, tenke på Roskilde, tenke på Tobias og Krummis og den jævla luftmadrassen som alltid var tom for luft, uansett hvor mange ganger du lånte pumpa av han dansken som het Mark som bodde ved siden av, og Kid Cudi skal synge om alt du skal gjøre i kveld, og du skal tenke på han DJ’en på Cafe Con Bar som spilte denne låta, selv om den er for ‘kommers’ for stilen de har der, og du skal tenke på at du har reist deg midt i en samtale og gått over bordet for å rekke frem til dansegulvet for å hoppe sammen med vennene dine med hendene i været og lykken i brystet og sålene deres har klaska i dansegulvet, ølglassene er satt igjen i baren, for nå skal dere danse, og på et hotellrom i Køben satt dere og lurte på hvor dere skulle dra ut den andre dagen dere var der, og alle ville tilbake på In, det forferdelige og fantastiske utestedet der det var gratis drikke og åpent til åtte om morgenen, og dere drakk øl, men mest vann, og dere dansa dere edrue, og det gjorde ingenting, dere dansa med alle dere ikke kjente, og alle dere er glade i, og låta deres kom igjen og igjen og igjen, og dere kasta hendene i været og sang, dere var jentene fra Oslo som kom til Køben for å danse hele natta, for å gå hjemover om morgenen langs brosteinene, for å drite i cred og utestedene de kjekke mennene satt på, alt dere ville, alt dere vil, er å danse, om dere så må gjøre det aleine, før alle de andre er fulle nok til å bli med, og dere mista stemmen etter å ha skreket med Rihanna, dere hadde kanskje akkurat satt dere ned for å få igjen pusten, og beaten når dere fra miksepulten, og dere reiser dere igjen, får selskap av en dansk jente som skriker i kor med dere, mens dere hopper, og vi er de kuleste tjejene i rommet, de gladeste jentene på hele In, og kanskje kommer det en gutt og puster deg i nakken, holder deg på hoftene, smiler til deg i barkøen, kanskje ikke, og klokka skal bli to, tre, fire, fem og til slutt kanskje seks, og festen må ta slutt, på Revolver spiller de kanskje Journey, kanskje Håkan Hellström, og heldigvis går 37-bussen døgnet rundt, så du slipper å gå hele veien hjem, men om du må gå, om du bor et annet sted, så går det bra, du har skjerf, kanskje en venn, kanskje en gutt, en som lukter godt og sier morsomme ting, en som sier han bare skal følge deg hjem – og gjør nettopp det, ikke noe mer, ikke noe mindre, og det skal bli morgen, etter en lang natt, det skal bli lørdag eller søndag, eller onsdag, og Phil Collins er med på grunn av trommene, hør på dem, da, herregud, men nok om det – det skal bli morgen og kanskje orker du ikke stå opp, kanskje er du aleine, kanskje savner du noen, kanskje vil du bare sove, men ikke sov, ikke sov bort dagen, les en avis, lag en kopp te, se på regnet, ta med deg skjerfet tilbake i senga, stirr ut av vinduet, ring en venn, se en film, skriv ned i dagboka di, eller i notatblokka di, alt du gjorde i går, alt du vil gjøre igjen, glem det du ikke vil gjøre igjen, bare gjør noe, hva som helst, annet enn å sove bort høsten, vinteren, våren – men mitt tips, uansett hva, er å sette det på repeat, for det er alt som hjelper. Trykk play, gå ut, inn, dans, le, rist det ut, kom deg trygt hjem – gjenta etter behov, men husk å få nok hvile og vann. Det er i hvert fall min plan. Det er opp til deg om du vil bli med.

To korte videoer på en lang høstdag

Jeg skrev dette på bokmerker.org i går, og jeg tenkte å gi dere det lille ekstra her. Først, som det sto:

Det er ikke lenger til å stikke under en stol at høsten er kommet. Utsikten min er ikke grønn, den er brun og oransj, det er blitt for kaldt å ha vinduene åpne når jeg sover, og det er mørkt når vekkerklokka ringer om morgenen. Alt jeg vil er å rømme, gjøre som han i filmen The Go-getter, stjele en bil og slenge bagen min inn i baksetet, ha M. Ward som soundtrack og bli oppringt av han eller hun som eier bilen, høre på stemmen hans eller hennes mens jeg kjører. Det nest beste er å høre på disse videoene på youtube, der vokalisten i Richmond Fontaine (som jeg også anbefaler å høre på fremover), Willy Vlautin, leser fra bøkene sine. Det er to veldig korte videoer, men om du er litt som meg, så setter du dem bare på igjen og igjen, hører på bakgrunnsmusikken, hører på stemmen hans, får lyst til å lese bøkene, lyst til å vite hva som skjer.

Jeg husker jeg hørte på Richmond Fontaine da jeg skrev de første tekstene til Øya. De som ikke ble med. Jeg lå i en hengekøye, den siste sommeruka, de andre plukka sopp, jeg drakk Budweiser på flaske og skrev noen tekster jeg ikke ble fornøyd med, men jeg lagret dem i mappa, vifta vekk noen mygg, tenkte på M som hadde tipsa meg om bandet, om boktraileren. Han var kjekk og morsom, han fikk meg til å le. Et par dager senere kom T til torpet og vi sto opp først om morgenen, spilte kubb. Dagbladet ringte meg og intervjuet meg, og jeg klarte ikke å skrive singelen som egentlig skulle komme ut før boka, men som endte opp med å bli sistekapittelet nå som pocketen er ute.

Jeg har ikke stemme etter å ha drukket meg selv under bordet torsdagen som var. I stedet for å gå på fest, har jeg bakt kanelboller i helga. Vært alene. Lest avisen. Ikke støvsugd. Snakka med katten. Tatt telefonen og ikke klart å si hei, bare måttet lagt på og sendt en melding. Jeg bor i ullgenseren min igjen, og lurer på hvorfor jeg blir sånn hver høst. Jeg tenker på boka mi, som jeg burde skrive på, men som jeg veksler mellom å ville kaste i søpla og jobbe med døgnet rundt.

Når jeg hører på disse boktrailerne, på musikken i bakgrunnen og stemmen til Vlautin, så ser jeg en jente som går langs landeveien i USA, og jeg får lyst til å skrive historien hennes, men jeg vil at den skal ta sted her hjemme. Jeg vil skrive om å snakke med fremmede, og i min bok skal det gå bra til slutt. Jeg vil skrive om alle de nye menneskene man skal bli kjent med, om alle de gamle man skal finne igjen. Jeg vil skrive tekster som høres ut som gitaren du hører bak Vlautin. Og uansett hvor mye jeg vil dette, så klarer jeg bare å låse døra, ta på meg ullgenseren og spise kanelboller jeg har bakt alene. Det eneste jeg skriver på pc’en, er dette.