Monthly Archives: august 2010

2 tabletter 3 ganger om dagen i 7 dager

Det er sånn her, sier Krummis, og måler opp en 20 cm med hendene sine, det er all energien du har, også hvis du bruker den opp, så er det ingenting igjen. Og jeg nikker og drikker Pepsi. Pepsi og penicillin. Den tredje kuren på en drøy måned, men denne gangen skal det funke. Jeg sier det til meg selv, jeg sier det høyt, jeg legger meg langflat i senga etter å ha gått hjem fra jobb og jeg har vondt overalt og katten maler og vil ha mat, men jeg orker ikke reise meg igjen, så han legger seg ned ved siden av meg, inntil meg, og jeg leser Soundvenue eller hører på lydbok, sier nei til de fine meldingene som tikker inn, en etter en, det er fredag og jeg burde vært ute på eventyr, jeg kunne vært ute med blomsterjentene, vi kunne løpt gatelangs og skålt med øl, snakka om de fine guttene og de dumme guttene, som oftest er det jo de samme uansett, og kanskje dansa og svingt med håret og ledd høyt så vi fikk hese stemmer. Jeg kunne reist langt vekk og besøkt noen som bor i en annen by, sovet i en fremmed seng, kanskje inntil noen som sover annerledes enn meg, så jeg blir liggende våken litt og lure på om hjertet deres og pusten deres går i samme rytme som hjertet mitt og pusten min, og om morgenen kunne vi spist annerledes frokost og gått langs andre fortau, drukket te av krus jeg ikke har sett før. Jeg kunne gått ut hvor som helst i Oslo og snakket med noen jeg kjenner eller ikke kjenner, og sent på natta kunne jeg sykla hjem, vinden i håret, noen ganger lette pedaltak, andre ganger tunge, delt opp veien hjem i etapper og sanger, nå er jeg to sanger fra hjemme, tenker jeg og tråkker på og biler kjører forbi meg, og jeg møter mennesker som skal den andre veien og sykler forbi de som skal samme vei som meg.

Men i stedet sier jeg senere, i morgen, en annen gang, jeg lover. Så sovner jeg igjen, og føler meg ubrukelig. Legen min hilser ikke på meg lenger, vi snakker som gamle kjente, er du her igjen, sier han og jeg ler og sier jah, og han taster noe på pc’en, skriver en ny resept, de tar prøver og jeg sitter ytterst på stolen, klar til å reise meg, til å falle i bakken, til å gi opp, og så sier jeg hadet bra og god helg og går ut på gata igjen, og ingen kan se at jeg er syk, at jeg går rett hjem og legger meg oppå dyna, med en katt ved siden av meg. Jeg går på jobb og tenker at det går bra, og når jeg ikke får sove om natta etterpå, så skjønner jeg at jeg bare må legge meg ned og gi opp litt, la energien samle seg opp, så den kanskje når max igjen. Da kan jeg dra på eventyr. Dra langt av sted. Eller rett borti gata. Ã…pne kalde øl og skåle for å være frisk, for å være ung, for å være glad, for å være sammen med fine folk.

I morgen, en annen gang, senere. Jeg lover.

Vi ønsker Linn Strømsborg en god festival

Jeg lever enda, jeg skriver til og med. Jeg svarer på mailene fra april, hører på høstens nye singler, leser ut bøker på sengekanten og skriver inn tittel og forfatter i den røde notatboka som ligger ved siden av senga, med en penn liggende oppå. Jeg har 56 ferdigredigerte sider på den boka som skal bli 10 kapitler lang, nå holder jeg på med tredje kapittel, og selv om jeg slutta å skrive, selv om jeg satt foran dokumentet og fingrene mine beveget seg målløst over tastaturet, sidene forble blanke og jeg var tom inni meg, så var det som om jeg slutta å være redd da deadlinen svosja forbi meg nå i starten av august, og jeg sto opp på skrivedagen min, som jeg har sovet bort i hele sommer, jeg sto opp og jeg tok en kald dusj, kledde på meg, helte juice i glasset mitt og satte meg ned ved pc’en, åpnet dokumentene jeg hadde lukket igjen fordi jeg ikke skrev noe i dem uansett, og så begynte jeg igjen. Jeg trodde jeg skulle få tid til å skrive denne uka, men så vant jeg et øyapass og høsten er på vei, noen skal reise bort, jeg har laget en haug, en liten haug, med en film og en bok og snart et brev, som jeg skal sende med en gang hun har fått en adresse å sende noe til, jeg lager en mixtape i hodet mitt til en som hadde bursdag, og på håndleddet mitt lyser det i det oransje festivalbåndet, men siden jeg egentlig bare skulle dit på lørdagen, så har jeg ikke så mange planer på de tidlige dagene. Jeg skal se Robyn, selvfølgelig skal jeg se Robyn, det står Robyn på det oransje passet mitt, sa jeg til Tobias i går etter at vi hadde kjøpt øl og sushi og var på vei til Slottsparken, for å spise opp og drikke opp og ligge på gresset og høre på en playlist fra pc’en, som jeg hadde tatt med meg for å skrive litt på etter jobb, men som ble brukt til soundtrack i stedet. Jeg skal se Robyn og stå opp tidlig, jeg skal se soloppganger, eller kanskje bare en, jeg skal danse og være glad, jeg skal bli hes og sliten, jeg skal ha pausefest i leiligheten min, når vi vil drikke billig øl og spise billig mat, Biggen skal være pausefestkatt og det skal bli som i singelen jeg skrev i fjor, bare annerledes. Og så skal trekkfuglene fly over hodene våre, som de alltid gjør på Øya, og jeg skal gå hjem alene, som jeg alltid gjør på Øya, og jeg skal lese Rust på nytt igjen og jeg skal skrive på en helt ny bok, jeg øver meg på å skrive for hånd, og det skal bli kaldere og klarere og det skal begynne å regne og så begynne å snø, og jeg skal fortelle flere historier, jeg lover det, men først skal jeg sykle til sentrum, ta bussen til Vippetangen, drikke cola med T, T og M, og vi skal danse til vi gir opp, og le til vi gråter og soverommet mitt skal snurre rundt når jeg sovner i natt og om to uker lever vi helt andre liv, tenk på det, om to uker er alt annerledes.

Gruer du deg?

Nei, jeg gleder meg. Det blir jo verst for dere.

Det kommer til å føles som om du bare har vært borte i en uke, men egentlig er det et halvt år. Tenk så mye som skjer på et halvt år. Tenk at vi er over halvveis i 2010, null stress 2010, og vi har kyssa og vi har grått og vi har dansa og vi har sloss og vi har krangla og vi har lovet oss selv å aldri gjøre det igjen, og vi har gjort det allikevel, og vi har vaska ut og vi har rydda inn og vi har spist sushi og vi har drukket øl og vi har bada og vi har vært syke og vi har streket under linjer i bøkene vi leser og siden har vi lukket dem igjen og begynt på nye.

Det kommer til å gå bra, hva?