En drøy halvtime på Paviljong Junior

Vi går til Susanne Sundfør, følger strømmen av mennesker inn ved inngangen oppe ved Paviljong Junior, det er et lite stopp før vi er inne, en propp av mennesker som alle skal på samme sted, og så sluses vi inn åpningen i de høye gjerdene, fra en full stans til kjapp gange, vi småløper, hører suset fra publikum før vi er inne, det er fullt i teltet, mennesker står tett i tett utenfor hele veien til skiltet, men vi går inn fra siden, vil inn i skyggen, inn under teltet, vi sniker oss inn, havner langt fremme på venstre side, ser røyken fra scenen, hører klappinga, kjenner at det er kjøligere her inne, kjenner det kjente tregulvet under føttene våre, under de slitne Converse-skoene, de møkkete leggene, de støvete buksene, vi lener oss til hver vår metallstang som nå holder både oss og teltet oppe, metallet er kjølig mot huden, jeg legger kinnet inntil og venter, som alle de tusen andre som står her inne venter og så kommer han ut, mannen med mikrofonen, som skal fortelle oss at de har booka Susanne Sundfør fra Norge og at hun nå kommer ut på scenen, og resten av konserten er en mølje av lyd, minnene glir inn i hverandre, jeg husker ikke om jeg begynte å gråte før eller etter at The Brothel ble spilt, enda jeg vet at den ble spilt tidlig, kanskje som tredje sang, jeg husker i hvert fall at jeg sto på tå da hun spilte den, hendene foran ansiktet, foran munnen, foran nesa, at jeg trippet mens jernstanga var det eneste som holdt meg stående, jeg så ryggen hennes, håret hennes, hørte stemmen hennes, så godt hørte jeg den at jeg fikk gåsehud, som om hun kilte meg med den, en stemme så full av sorg, så ladet av noe jeg ikke klarer å sette ord på, og hun løp fra refreng til refreng, holdt oss oppe på tå helt til det toppet seg, hver gang, med linja God has left us anyway, og jeg kjenner tårene på kinnene mine, jeg kjenner igjen følelsen av et hulk i brystet, i halsen, you cover your eyes, you cover your mouth, you cover your ears, still you follow our trail, we’ll do it all, we’ll do whatever you say, God has left us anyway og jeg lander igjen mens hjertet hamrer i brystet mitt og etter dette var alt bare gåsehud, hun nærmest begynte på 10 og ble der oppe hele resten av konserten, støy og melodi og støv og jubel og jeg møtte folks øyne i mengden, tårevåt og sentimental og jeg vet at konserten ble avsluttet med Turkish delight, selv om jeg, da jeg var på konserten, bare kunne The Brothel, for jeg husker refrenget og jeg får en trang til å støtte meg til en jernstang hver gang jeg hører låta igjen, hver gang hun synger at vi skal bli til vinter, at vi kan bli til snø og jeg som alltid har sagt at jeg ikke liker syngedamer, bortsett fra Ingrid Olava og Stina Nordenstam, og selvfølgelig Robyn, jeg har enda et unntak å føye til regelen, for Susanne Sundfør er den tøffeste, tristeste, sterkeste dama jeg har sett på en scene hittil i år.