Jeg klipper av meg halvparten av håret og sykler hjem fra byen halv fire. Jeg har spist en hamburger alene, mens de andre var på et utested uten meg. Jeg leste avisen og sa takk da jeg fikk burgeren og en Fanta av de som jobbet der. Jeg var den eneste som var alene. Jeg hører på musikk mens jeg sykler og lurer på hva jeg skal bli når jeg blir voksen. Jeg skriver en god tekst for første gang på flere uker, kjenner det i kroppen, sitringa etter at ordene har funnet plassen sin etter hverandre i dokumentet, trua på meg selv, trua på boka, sender dem til N og kopierer dem inn i det lange dokumentet, der hele romanen, bitene av den, befinner seg. Jeg intervjuer A om å vokse opp, han forteller meg om aking utfor bratte bakker og kræsjing i vegger, jeg skribler det ned i notatboka jeg alltid har med meg, det regner på den og på meg, jeg hører på musikk og lurer på om jeg ville vært lykkelig om jeg hadde jobbet som servitrise, levd på tipsen min og skrevet bøker når jeg ikke jobba. Jeg lurer på om jeg ville vært lykkelig som bartender, jobbet om kvelden, blandet drinker og lest når det ikke var noen kunder, skrevet bøker om dagen. Jeg lurer på om jeg hadde vært lykkelig i videobutikk, sett på tv-serier om dagen, anbefalt filmer i stedet for bøker, og skrevet om kvelden. Tom Kristiansen (eller var det Egeland? Jeg blander alltid de to) sto opp to timer før, og skrev før jobb. Jeg har en dag fri i uka for å skrive, og det tristeste med denne skrivesperra/redselen/prestasjonsangsten er å vite at om jeg hadde vært to måneder i Køben i stedet for en, så hadde vi drevet med etterarbeidet nå. Det nytter ikke å angre. Det handler om å stå opp hver dag og gjøre så godt man kan. Man må jo dra hjem igjen, en gang, alle må hjem igjen. Kan ikke bare rømme til København hver gang Oslo er litt vrang. Jeg hørte på musikk da jeg sykla der også, T hadde gått fra meg og det regna. Den siste dagen var det nesten 20 grader og Miri og jeg satt og venta på bussen i t-skjorte. På fredag satt jeg på en benk i Birkelunden og drakk øl, halvparten av håret var borte og nesten ingen andre enn meg ser forskjell – but it’s OK.
Jeg er syk og ser mye på film. Jeg har ikke skrevet så mye, men jeg har strøket en del. Man må gjøre det også. Nå har jeg laget te i min nye dinosaur-kopp, som gjør at skjelettene kommer frem når det er varm te i koppen, og så blir det ordentlige dinosaurer igjen når teen er drukket opp. Jeg ser som sagt mye på film og tv, den første dagen måtte det bli tv, fordi jeg sovna hele tiden, men i går og i dag klarer jeg å være våken i litt lengre strekk.
Derfor ser jeg min nye favorittfilm.
-I named my cat after Springsteen. -Oh, what was it’s name? -Bruce…?
-Well, what happens if you fall in love? -You don’t really believe that, do you? -What, it’s love, it’s not… Santa Claus?
Jeg har sett den tre ganger på kino, og to ganger på DVD, to kvelder på rad på et hotellrom i Køben, vi drakk hvitvin og sa replikkene høyt, vi skrek til skjermen og sang høyt når de synger karaoke, vi lo høyt når det var morsomt, og satt helt stille med tårer i øynene når det var trist, og før og etter og under filmen så diskuterte vi forhold, hvordan alt er blitt nå, at man er kjærester uten å tørre å kalle det kjærester, fordi man er redd for at det skal bli ødelagt, som om det ikke kan bli ødelagt om man ikke kaller det kjærester, som om man ikke blir lei seg når den andre går om man aldri kalte det kjærester, åh, jeg kunne skrevet en hel bok om dette, men jeg tror ingen ville lest den.
This is a story of boy meets girl, but you should know upfront: This is not a lovestory
Tom Hansen faller for Summer Finn, og jeg falt for denne filmen. Jeg har sett den mens jeg var forelska, jeg har sett den etter at noen har gått fra meg, jeg har sett den etter at jeg ha gått fra noen, og uansett hvilken sinnstilstand jeg har vært i, så har filmen hjulpet på etellerannet. Jeg elsker at det er laget en romantisk komedie som handler om mennesker jeg kunne kjent. Da jeg var yngre handlet alt om high school og skoleball, Freddie Prinze Jr. gjorde en make-over på nerdejenta og så dansa de i hagen etterpå, eller Heath Ledger sang til den tøffeste jenta på skolen og kjøpte en gitar til henne – dette kunne aldri ha skjedd i virkeligheten (i hvert fall ikke med meg), men jeg slukte jo filmene for det. Men her er det to folk i 20-åra, det er ikke noe spesielt med dem, de møtes, de dater, de ler sammen, de ser på skiver i second hand-sjapper, de går på IKEA, de krangler, de går ut og drikker drinker, de diskuterer og så blir det slutt. Det kunne skjedd med oss alle. Og så kysser de – i en seng på IKEA, på kopirommet, i parken, i døråpningen, i senga hans, utenfor kinoen. All kyssinga, å, jeg blir helt myk inni meg.
She wants to keep it casual… which is why she’s in my bed right now. But that’s all right, that’s what casual people do!
-I’m not nearly drunk enough to…
-Bartender!
Jeg kunne skrevet en avhandling om denne filmen, jeg kunne sitert 99% av replikkene og syntes de var morsomme, jeg kunne hengt opp screenshots av nesten hver eneste scene på veggen min, men jeg vil heller at du skal se den selv. Jeg vet at mange bloggere blir sponsa av forskjellige firmaer, at de har konkurranser og at de får en lipgloss og beskjed om å skrive hva de syntes om den. Her er det en litt annen vri på dette. Fordi jeg har vært forelska i denne filmen siden jeg så traileren i 2009 en gang, lenge før filmen kom på kino, så pratet jeg mye om den. Og en god venn av meg jobber SF Norge, de som satte opp filmen i Norge, og da den hadde kommet, fikk jeg se den på kontoret deres. Nå som filmen har kommet på DVD, har jeg fått filmer, headsets og t-skjorter, jeg har tatt noen sjæl, og nå vil jeg gi dem videre til dere også. Headsettet er lyseblått og lyden er dritbra, t-skjortene er kule og filmen er, ja, filmen er så fin at jeg nesten får vondt i magen. Hvis du vil ha den, så kan du sende meg en mail (linn.stromsborg krøll gmail.com) merket med (500) days of summer og legge med en topp 5-liste med de romantiske filmene som du liker best. Du må gjerne legge dem igjen i kommentarfeltet også, så flere enn meg får flotte filmtips på en helt vanlig onsdag.
You start putting labels on it, that’s like the kiss of death.. It’s like, saying… I love you!
Og PS: Soundtracket er fantastisk, og du finner det på Spotify her. En film med Temper Trap, The Smiths, Regina Spector og Wolfmother på soundtracket, can’t go wrong with that.
(Jeg lover at det ikke blir mange sånne konkurranser her, men siden jeg var så heldig å få en (500) days of summer-goodiebag, så kan jeg jo ikke beholde alt sammen selv. Det må deles! Jeg lover at vi er tilbake i vanlig strekhjerte-modus neste gang jeg skriver. Hjerte og smerte og litteratur og det som verre er. Det er et løfte.)
