Jeg klipper av meg halvparten av håret og sykler hjem fra byen halv fire. Jeg har spist en hamburger alene, mens de andre var på et utested uten meg. Jeg leste avisen og sa takk da jeg fikk burgeren og en Fanta av de som jobbet der. Jeg var den eneste som var alene. Jeg hører på musikk mens jeg sykler og lurer på hva jeg skal bli når jeg blir voksen. Jeg skriver en god tekst for første gang på flere uker, kjenner det i kroppen, sitringa etter at ordene har funnet plassen sin etter hverandre i dokumentet, trua på meg selv, trua på boka, sender dem til N og kopierer dem inn i det lange dokumentet, der hele romanen, bitene av den, befinner seg. Jeg intervjuer A om å vokse opp, han forteller meg om aking utfor bratte bakker og kræsjing i vegger, jeg skribler det ned i notatboka jeg alltid har med meg, det regner på den og på meg, jeg hører på musikk og lurer på om jeg ville vært lykkelig om jeg hadde jobbet som servitrise, levd på tipsen min og skrevet bøker når jeg ikke jobba. Jeg lurer på om jeg ville vært lykkelig som bartender, jobbet om kvelden, blandet drinker og lest når det ikke var noen kunder, skrevet bøker om dagen. Jeg lurer på om jeg hadde vært lykkelig i videobutikk, sett på tv-serier om dagen, anbefalt filmer i stedet for bøker, og skrevet om kvelden. Tom Kristiansen (eller var det Egeland? Jeg blander alltid de to) sto opp to timer før, og skrev før jobb. Jeg har en dag fri i uka for å skrive, og det tristeste med denne skrivesperra/redselen/prestasjonsangsten er å vite at om jeg hadde vært to måneder i Køben i stedet for en, så hadde vi drevet med etterarbeidet nå. Det nytter ikke å angre. Det handler om å stå opp hver dag og gjøre så godt man kan. Man må jo dra hjem igjen, en gang, alle må hjem igjen. Kan ikke bare rømme til København hver gang Oslo er litt vrang. Jeg hørte på musikk da jeg sykla der også, T hadde gått fra meg og det regna. Den siste dagen var det nesten 20 grader og Miri og jeg satt og venta på bussen i t-skjorte. På fredag satt jeg på en benk i Birkelunden og drakk øl, halvparten av håret var borte og nesten ingen andre enn meg ser forskjell – but it’s OK.
måten du skriver på får meg til å ville dra tilbake til oslo igjen.
jeg lurer på om man hadde klart seg uansett. uansett hva livet hiver i armene dine. om ingenting blir som man har planlagt, ingenting blir som man hadde drømt om. om man da kanskje blir friere og bygger seg en ny drøm.
det hjelper ikke å angre, det er sant. man gjør det beste ut av det, heller.
god natt, og takk for innlegg!
Du hører og leser sikkert dette veldig ofte, men jeg må meddele det likevel: Du skriver fantastisk! Jeg har lest store deler av bloggen din, boken din og gleder meg til å følge forfatterskapet ditt videre.
Forøvrig ønsker jeg at jeg bodde i Oslo, kunne besøkt butikken «din» og fått litteraturanbefalinger av deg:-)
Tenk at jeg aldri har sett bloggen din før. Hei, hilsen ny, fast leser. (Håper du skrive noe igjen snart.)