Jeg kjenner det i føttene mine, på gata

Han sier at jeg tenker så mye på hva som skjedde i fjor, og jeg gjør kanskje det. Kanskje vil jeg alltid leve litt i fortida, fordi fortida forandrer seg etterhvert som tida går. Da S og jeg satt på gresset i København, ved operaen der jeg senere var på Selvmord-konsert, og spurte meg om jeg levde mye i fortida, så ble jeg så lei meg, så støtt, så ferska og flau, mens når han spør meg om det, og han mener nå, så blir jeg ikke noen av delene. Ja, sier jeg bare, og samtalen fortsetter uten at jeg har vondt i magen.

Jeg kan høre på en annen versjon av «Ambitions», og plutselig husker jeg at ca for et år siden nå, tok jeg toget til Trondheim for å kline med Christoff, og om jeg var hjemme, så bodde Nina og Linn litt lenger ned i gata, og jeg dro dit for å drikke en øl eller seks, og da jeg gikk hjem, enten full eller glad eller begge deler, så var vinduene i gata vår åpne, det lukta sommer selv om vi ikke engang var i mai, vi spilte Uno på gresset eller på et bord ved uteserveringa på Chateu Neuf, vi prata om boka mi, som ikke var ferdig enda, men som skulle bli det, akkurat som at jeg prater om boka mi, som ikke er ferdig, men som skal bli det, og jeg husker at hvis jeg var redd, så sendte jeg melding til Christoff og han skrev «and if somebody’s going to make it – then that somebody ought to be you»

og jeg debuterte med Roskilde og Christoff og jeg slutta å kline med hverandre, jeg slutta å høre på «Ambitions», det ble sommer, og høst, og vinter og nå vår, og våren har noe helt spesielt over seg, som om sola og den tørre asfalten lurer oss til å tro at det aldri har vært vinter, at vi aldri har gjemt oss inne i husene våre, at mennesker er ment til å sykle rundt i sola, sitte på gresset og grille, drikke vin selv om det er en ukedag, at det er meninga lyden av en by skal være latter og flasker som åpnes, og ikke biler og hutring, og jeg triller sykkelen min oppover den bratteste bakken på Bislett og skriver en melding til en som pleide å bo der, om at sykkelreperatøren fiksa sykkelen min helt gratis, at jeg nå har tre gir og mer enn nok luft i dekkene, at han er min helt,

og når jeg er redd, så vet jeg ikke helt hvem jeg skal sende melding til, men jeg vet at jeg har mange jeg kan velge mellom, og at de fleste ville svart, men at ingen ville svart med et Donkeyboy-sitat, men det er greit, for det kommer nye sitater, og det kommer nye bøker, og vinteren kommer til å komme og ta oss igjen, men da har vi glemt hvor kaldt det kan bli i Oslo, da har vi glemt at livet er noe annet enn Uno, øl, åpne vinduer, den låta du velger deg som soundtrack til hele jævla sommeren, og derfor overlever vi, hvert år.