Monthly Archives: april 2010

Jeg kjenner det i føttene mine, på gata

Han sier at jeg tenker så mye på hva som skjedde i fjor, og jeg gjør kanskje det. Kanskje vil jeg alltid leve litt i fortida, fordi fortida forandrer seg etterhvert som tida går. Da S og jeg satt på gresset i København, ved operaen der jeg senere var på Selvmord-konsert, og spurte meg om jeg levde mye i fortida, så ble jeg så lei meg, så støtt, så ferska og flau, mens når han spør meg om det, og han mener nå, så blir jeg ikke noen av delene. Ja, sier jeg bare, og samtalen fortsetter uten at jeg har vondt i magen.

Jeg kan høre på en annen versjon av «Ambitions», og plutselig husker jeg at ca for et år siden nå, tok jeg toget til Trondheim for å kline med Christoff, og om jeg var hjemme, så bodde Nina og Linn litt lenger ned i gata, og jeg dro dit for å drikke en øl eller seks, og da jeg gikk hjem, enten full eller glad eller begge deler, så var vinduene i gata vår åpne, det lukta sommer selv om vi ikke engang var i mai, vi spilte Uno på gresset eller på et bord ved uteserveringa på Chateu Neuf, vi prata om boka mi, som ikke var ferdig enda, men som skulle bli det, akkurat som at jeg prater om boka mi, som ikke er ferdig, men som skal bli det, og jeg husker at hvis jeg var redd, så sendte jeg melding til Christoff og han skrev «and if somebody’s going to make it – then that somebody ought to be you»

og jeg debuterte med Roskilde og Christoff og jeg slutta å kline med hverandre, jeg slutta å høre på «Ambitions», det ble sommer, og høst, og vinter og nå vår, og våren har noe helt spesielt over seg, som om sola og den tørre asfalten lurer oss til å tro at det aldri har vært vinter, at vi aldri har gjemt oss inne i husene våre, at mennesker er ment til å sykle rundt i sola, sitte på gresset og grille, drikke vin selv om det er en ukedag, at det er meninga lyden av en by skal være latter og flasker som åpnes, og ikke biler og hutring, og jeg triller sykkelen min oppover den bratteste bakken på Bislett og skriver en melding til en som pleide å bo der, om at sykkelreperatøren fiksa sykkelen min helt gratis, at jeg nå har tre gir og mer enn nok luft i dekkene, at han er min helt,

og når jeg er redd, så vet jeg ikke helt hvem jeg skal sende melding til, men jeg vet at jeg har mange jeg kan velge mellom, og at de fleste ville svart, men at ingen ville svart med et Donkeyboy-sitat, men det er greit, for det kommer nye sitater, og det kommer nye bøker, og vinteren kommer til å komme og ta oss igjen, men da har vi glemt hvor kaldt det kan bli i Oslo, da har vi glemt at livet er noe annet enn Uno, øl, åpne vinduer, den låta du velger deg som soundtrack til hele jævla sommeren, og derfor overlever vi, hvert år.

Et hjertesukk fra en bokhandler

Jeg skal egentlig skrive i dag, men jeg merker at jeg bare tenker på alt jeg vil si om bokhandeldebatten som pågår nå. Hver vår, var det en som sa, den obligatoriske bokhandeldebatten. Gammelt nytt for noen, kanskje, Anders T. Andersen er sinna fordi Knausgård eller Nesbø er foran i butikken og i vinduene. Jeg skjønner at det kan bli litt mye Knausgård, vi har hørt det nå, vi vet at det finnes en bok, nei, fire foreløpig, som heter Min kamp og vi vet at Nesbø både skriver barne- og krimbøker. Vi vet at kjedebokhandlerne satser på de samme titlene, på bestselgerne, at det er de det henger plakater av i vinduene. Vi vet at man finner bunke på bunke med Cecilia Samartin og Stieg Larsson (ja, fortsatt) foran i butikkene, men når var det man bare så på vinduet eller på det fremste bordet i butikken og snudde? Hvis du gjør det, så er du ikke bokinteressert, vil jeg påstå.

«Og om du lever i den illusjon at de som står bak disken vet noe mer om debutromanen på reol 43, øverste hylle, tre bøker fra venstre, så tar du grundig feil. Dessverre.» Hvilken bokhandel har Andersen vært i? Ikke i min. Helt klart. Jeg er omringet av kolleger som leser minst like mye som meg, vi har oversikt, og de gangene vi ikke har oversikt, så har vi en pc som vi kan slå opp på, for hver uke får vi inn minst 5 nye titler, i de største slippene på våren og høsten, kanskje opptil 20, og jeg som jobber fire dager i uka, jeg lærer meg kanskje alle sammen (jeg er litt rar sånn, har jeg tatt i en bok, så husker jeg den), men de som jobber en kveld eller tre, de må ta pc’en til hjelp – men når var det noe galt i det? Jeg jobber med bøker fordi jeg er interessert i bøker. Jeg jobber med bøker fordi jeg elsker bøker. Ikke bare de 100 i året jeg klarer å få lest, en blanding av gammelt og nytt, norsk og utenlansk litteratur, men også alt det andre som kommer – fordi det er jobben min. Jeg tar i en bok, setter en prislapp på den, plasserer den i hylla og husker den. Så når Andersen kommer og spør meg om jeg har boka hans, så vet jeg hvor den står, og jeg henter den gladelig til ham mens han venter. Fordi han heter Andersen, må han dessverre stå øverst, fordi A er først i alfabetet og dermed på øverste hylle, men fordi vi er så snille at vi prøver å fronte mest mulig at titlene som står øverst, så synes boka hans fortsatt. Han var ikke en av de debutantene vi leste og likte så godt at vi ville satse på, vi har verken råd eller plass til å bestille 10 eksemplarer av alle debutantene som kommer, men vi velger oss ut noen, ganske mange, mener jeg. Og disse får ikke stå på topp 10-lista ved siden av Knausgård, for de selger ikke like godt, men de får ligge på et bord, eller de får stå i vinduet så de som venter på bussen kan se på dem, eller de blir frontet i hylla med en anbefalingslapp fra en av oss som har lest den – og den trekkes fram når noen kommer og ikke helt vet hva de vil ha i dag. Hva med denne? sier vi og viser fram boka vi tror på.

Jeg blir støtt av kommentarer om at vi i bokhandel ikke bryr oss, ikke vet nok, ikke er flinke nok i jobben vår. Jeg elsker jobben min, jeg står opp om morgenen, sykler til Storgata, låser sykkelen i Brugata, skrur av mp3-spilleren min, skrur på lyset etter å ha låst opp dørene, bærer inn kassene og åpner døra og når kundene kommer inn, allerede klokka åtte om morgenen, så er jeg klar. Klar til å hjelpe, klar til å anbefale, klar til å bestille inn, rydde, finne frem, selge. Jeg er ikke verdens beste bokhandler, men jeg er jævlig god. Er det noe jeg ikke er flau over å si høyt, så er det at jeg er sykt god i jobben min, og hver dag blir jeg bedre. Og jeg er ikke den eneste i ARK. Ja, jeg har hørt rykter om at noen steder jobber det noen som ikke kunne brydd seg mindre om de solgte grønnsaker, bøker eller klær, og de burde kanskje solgt grønnsaker eller klær i stedet, men jeg og de andre jeg kjenner – vi jobber med bøker fordi vi elsker dem. Fordi vi leser bøker. Fordi vi vil at andre også skal lese like mange og fine bøker som vi gjør selv.

Ja, men da gjelder ikke dette deg, kan man kanskje si. Kritikken Andersen kommer med gjelder ikke deg og din bokhandel, du er sikkert flink, han mener ikke deg, dette er en kritikk av bransjen, men jeg blir så sint allikevel. Jeg blir støtt og sinna, for jeg er en del av den bransjen, og jeg vil rope: Anders, om du ikke er fornøyd med bokhandelen din, så drit i den og kom til min. Vi er klare. Og det gjelder alle. Hvis man ikke liker bokhandelen sin, så slutt å gå dit. Ta heller bussen til neste om den er bedre. Du er ikke tvunget til å kjøpe bøker der de ikke vet hvem Anders T. Andersen, Audun Mortensen, Joakim Kjørsvik, Tina Ã…modt, Simon Stranger, Sara Stridsberg, Sofi Oksanen, Agnes Ravatn, Ole-Petter Arneberg, Frank Lande eller Ann Jäderlund er. La de som bare selger Knausgård seile sin egen sjø. Det finnes alternativer.

At bokbransjen generelt må tenke nytt og satse annerledes hadde vært spennende å se, men det er lettere sagt enn gjort. Det at vi selger så mye som vi gjør av Knaus og gjengen gjør at vi kan satse på andre titler, ikke like stort, for ja, vi må ha Knausgård i vinduet om sjefen vår sier det, men vi har mange vinduer. Og jeg våger å tro at kundene er oppegående nok til å forstå at vi ikke bare selger Knausgård selv om han er det første de ser. Om de løfter blikket hos oss, får de faktisk se mer enn ham. De får se den siste boka til Barbara Ehrenreich stå ved siden av The Secret, som en morsom utstilling, de får se Tina Ã…modts debutbok Anleggsprosa i vinduet sammen med etablerte forfattere, de får se en anbefalingsvegg som er helt Knausgård-fri, de får se et pocketbord med nye bestselgere side om side med pocketbøker vi tror på, som man kanskje ikke har hørt om før, men som vi har planer om å selge – om å formidle.

Jeg velger å se det positive i at når fru Hansen, som ikke leser så mye, skal ha en bok til sin ‘venninde’ så kjøper hun en Cecilia Samartin-bok, enda jeg anbefaler noe annet, for hun kjøper i hvert fall en bok. Og de pengene vi tjente der, kan vi bruke på å ta inn enda et eksemplar av enda en debutant som kanskje tar over for Knaus om noen år, hva vet jeg. Det vil alltid være bestselgere som dominerer, og det faktum at Knausgård nå er blitt en bestselger, en skikkelig kioskvelter, det gleder meg egentlig. Da jeg begynte i bokhandel, var det bare noen få som i det hele tatt hadde hørt om ham, og nå kjøper til og med fru Hansen debutboka hans til sin ‘venninde’. Ja, det hadde vært forfriskende å se noe annet enn Knaus overalt, men slapp av – det går over. Neste år er det kanskje andreboka til Andersen som dekker alle vinduene i byens bokhandlere, og da er det en annen som skriver en kronikk og klager, og dagene går og jeg vil fortsatt sykle til bokhandelen min, låse opp døra, skru på lyset, hente kassene, og jeg vil ha lest 100 nye bøker og jeg vil klare å selge alle sammen, men ingen av dem havner på topp 10-lista i ARK for det, men det må være greit. For jeg gjør mitt beste. Og det tror jeg vi er mange som gjør. Men vi synes bare ikke. At vi selger 10 eksemplarer i uka av favorittboka vår gjør ikke at den havner på topplistene i avisa, og det at ARK på Linderud senteret selger 10 eksemplarer i uka av sin favorittbok gjør heller ikke at den havner der, og at Norli anbefaler sin favoritt og at Tronsmo kjører på med sine favoritter, alt det her – alle disse små innsatsene, de gjør kanskje ikke debutantene våre til millionærer, men de blir lest. Jeg lover. Hver dag står vi opp og gjør vårt aller beste. Det må dere tro på. Så får de som styrer med økonomien fortsatt safe med Knausgård, så vi kan få lommepenger til å kjøpe inn det vi på gølvet tror på.

Nå skal jeg fortsette å skrive på andreboka mi, selv om jeg ikke blir millionær av det. Flaks at jeg heter Strømsborg så jeg havner såvidt under øyehøyde i alfabetet, i hvert fall. Det er nok for meg.