Om å skrive, alene i Køben

Jeg sitter på en kafé som ikke har nett nesten hver dag og skriver. Jeg veksler mellom å ha trua på meg selv og å tenke at alt jeg skriver er trivielt. Jeg har gode dager der jeg skjønner at det er mye arbeid, at det jeg skriver nå er et skjelett som skal utvinnes, fylles på, gjøres om, at manuset mitt er uferdig uansett hvor mange gode tekster jeg skriver, at mange av dem sikkert skal strykes, at historien kanskje blir helt annerledes, men det viktigste er jo at den er der, på et vis. Den viktigste jobben jeg gjør er å skrive, alt jeg kan, alt jeg har i meg. Ikke bare for dere, men for meg selv.

Og det er vanskelig, vanskeligere enn det var med Roskilde, ikke at det var så lett, eller jo, det var det, det var lett, det var en glad bok å skrive, og jeg tror noe av det som var så lett med den, var at jeg ikke skjønte det skulle bli en bok, jeg bare skrev, hadde det gøy, tenkte nesten ikke på at noen andre skulle lese det, og så plutselig var det et manus og den var ferdig for utgivelse. Jeg ble debutant.

Nå skriver jeg noe som jeg vet skal bli en bok engang, om jeg får det til. Jeg vet at det skal sitte folk og lese dette, og tenke på den forrige boka jeg skrev, jeg vet at den skal anmeldes uten silkehansker, jeg vet at jeg nå på en måte må bevise at jeg har noe å fortelle verden, at det har noe for seg at jeg tar meg en måned eller ti fri for å arbeide med mine egne ord, og ikke andres bøker. Jeg er redd og modig på samme tid. Men jeg vet at det har noe for seg. Jeg vet også at jeg ikke må tenke så mye. Jeg vet at jeg må jobbe i mitt tempo, at jeg må bruke den tida det tar å gjøre denne historien ferdig. At jeg ikke skal tenke på utgivelse denne gangen heller, at jeg skal skrive det jeg synes er fint, gøy, morsomt, bra. At jeg skal gjøre om på det når redaktøren min har lest det, gang på gang. At han aldri kommer til å be meg om å slutte å skrive.

Det er litt som med kjærligheten, tror jeg, disse ordene. Det handler om å gjøre det på nytt, om jeg så skulle skrive en dårligere bok enn min forrige, så betyr ikke det at jeg må gi opp. Det betyr at jeg må børste av meg, gå videre, prøve på nytt og på nytt. Tenke at hvis historiene føles viktige for meg, så finnes det andre der ute som også finner de viktige. Som også kjenner dem i hjertene sine når de leser. Akkurat som forrige gang.

8 kommentarer til «Om å skrive, alene i Køben»

  1. om det kan hjelpe, så vil jeg iallefall fortelle deg at de gangene du selv ikke har troen på deg, så er det mange av oss her ute som har troen på deg.

  2. Akkurat men ikke helt som forrige gang vil jeg treffes av dine ord.. og gjemme på dem i bokhyllen og hjertet for så å dele dem med noen.

    Stå på, gå på.. skriv på. Det er så mye holdbart i finne i setningene dine.

  3. å gjemme seg bort i storbyer er min nye favoritting. tror jeg.

    ofte finner man det nesten umulig å ha stødig tro på at man klarer det man vil. men så kommer øyeblikkene som føles som om man kan få til alt. nesten. begge disse fasene er vel store deler av det ferdige resultatet. vil jeg tro.

  4. åh, eg har så mykje tru på deg og eg gler meg sånn til å lesa alt du har å skriva. på ordentlig, altså. tusen oslo-sussar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.