Sveve over vatna

Follow my blog with bloglovin

Jeg kjøpte Sveve over vatna i dag på Mammutsalg, og jeg husket plutselig hvorfor jeg i det hele tatt tok opp en Ragnar Hovland-bok for første gang. S leste høyt for meg fra den, fordi han skrev særemne om den på videregående. Vi kunne ligge i senga hans, jeg husker ikke om jeg leste min egen bok eller bare kikka opp i taket hans mens han gjorde det, men så kunne jeg høre stemmen hans når han hadde ledd av noe, og måtte lese det høyt for meg.

Jeg husker nesten ikke hvordan vi var sammen, han har blitt en historie jeg noen ganger forteller, som hvis noen skulle spurt meg hvorfor jeg kjøpte akkurat den boka på salg i dag, «kjæresten min på videregående pleide å lese høyt for meg fra den, og nå vil jeg lese den selv».

Og jeg tenker på alle historiene, eller menneskene som ender opp med å bli til historier, i stedet for mennesker. Og så tenker jeg på historiene jeg ikke har skrevet på en stund. Jeg går rundt og jeg skriver ikke historier. Og snart blir denne vinteren også bare en historie jeg forteller. «En gang, i 2010 tror jeg det var, gikk jeg bare rundt uten å skrive historier. Tenk deg det.»

Og vi skal forsvinne, og vi skal forandre oss, og vi skal våkne en dag og da skal vi ha glemt at vi en vinter ikke gjorde noe av verdi, bare leste avisene til man sovna, bare jobba til man gikk hjem og gråt, bare stirra på en pc-skjerm til batteriet gikk, bare la seg ned på gulvet når alt ble for ille, bare så ut på snøen og ønska at den skulle dekke over alt, gjøre sånn at dørene ikke kunne åpnes, stenge hele verda så folk kunne få en pause,

og du vet like godt som meg at når juni banker på døra så har du glemt alt dette uansett. Jeg regner ikke med at det blir en historie verdt å fortelle.

Liz the Wiz

En venninne av meg, Elisabeth, eller Liz the Wiz som jeg kaller henne, fortalte meg at hun ofte leste bloggen min og ble så lei seg for at jeg aldri skrev noe om henne. «Jeg tenker sånn, ‘nå har vi vært på byen og hatt det dritfett, nå skriver hun noe om meg’, også gjør du det jo aldri!»

Så da Riss ba meg om å skrive en tekst om morgendagen, så ble det mest en tekst om gamle dager, Liz the Wiz, og en av de mange kveldene vi har vært ute sammen. Jeg unnskyldte meg med at morgendagen er det ikke så mange som vet noe om uansett, det eneste vi vet er at den kommer.

Den er ikke det beste jeg har skrevet, men som Pedro Carmona-Alvarez sier: Jeg må skrive, for hvis ikke så er jeg en feiging, og det kan man fort bli om man bare venter og venter.

Skål for det, og her er teksten:

Jeg satt utenfor min gamle videregående skole en kveld. Jeg hadde med meg en flaske cava og en venninne, vi skulle egentlig på en fest, men de som hadde festen tok aldri telefonen, og hun husket ikke hvilket nummer han bodde i. Er det her, spurte jeg, nei, sa hun, er det her, spurte jeg, ne-ei, sa hun, og sånn gikk vi oppover langs Skillebekk og plutselig sto vi utenfor den store bygningen der vi tilbragte tre år sammen, hun og jeg, og veldig mange andre mennesker som er borte for meg nå. Vi skal ikke sette oss her, da, sa hun. Nei, vær så snill, sa jeg. Kom igjen, da, sa hun, og så dro hun meg med bortover langs skolegården, inn porten og videre innover mot den ene av de tre bygningene. Det regnet, og hun sa at vi kunne sitte utenfor gymsalen og naturfagsalen, der er det tak. Vi småløp bort og rett før regnet tok til for fullt, så var vi innenfor taket og der sto det masse gamle pulter vi kunne sitte på.
Hun fant en stol liggende inntil en oppslagstavle der det hang gamle eksamensresultater, og så satte vi oss ned, jeg på en pult og hun på en stol ved siden av, og rett utenfor taket høljet det ned. Hun åpnet cavaen og vi drakk fra flaska. Vi pratet om ting vi pleier å prate om, gutter vi kjenner, gutter vi kjente, gutter vi vil kjenne, jobbene vi har, menneskene vi er glade i, festene vi har vært på, festene vi skal på, festene vi vil på, og det slo meg mens vi satt der og delte en flaske cava, rett utenfor disse klasserommene der vi engang var nesten hver dag, at jeg tror vennskapet vårt begynte på ordentlig i den delen av skolegården vi nå hadde utsikt til. Jeg pekte, med flaska i hånda, på det stedet jeg tenkte på, og hun kikket bort dit. Husker du da vi sto der og du sa at jeg alltid valgte feil gutter? spurte jeg. Haha, ja, sa hun, men jeg husker ikke hvem av dem jeg mente. Alle sammen, sikkert, sier jeg og sender henne flaska.
Vi snakker om å være 17 og kongene på haugen, vi snakker om den gangen eksamen var det skumleste livet hadde å by på, om å komme på skolen rett fra fest, jeg spør henne om hun tror jeg gikk glipp av mye fordi jeg ikke drakk på videregående, hun tar en slurk og er stille litt, før hun sier at hun ikke egentlig tror det, du var jo med oss, sier hun, du bare gikk hjem når alle vi andre burde gått hjem. Det slutter å regne og vi sitter stille, jeg dingler kanskje litt med beina fra pulten, hun skraper litt i bakken med tuppen av skoen sin, vi drikker opp og hun lurer på hvor vi skal gjøre av flaska. Jeg setter den i midten oppå alle pultene.
Vi blir stående og se litt på den, lurer på hva de som kommer hit i morgen kommer til å tenke, hvem alle menneskene som skal hit i morgen er, og hvem de skal bli, om de skal sitte her mange år senere og dele en flaske vin eller noen øl, eller en kartong med sjokomelk, om de kommer til å bli akkurat dem de ser for seg når de nå er 17, eller om de ender opp helt andre steder og som helt andre mennesker, som vi kanskje alle gjør. Akkurat som at vi står her, utenfor den gamle skolen vår, vi er 23 og kongene på haugen, livet er det skumleste vi vet, vi kommer på jobb rett fra fest og vi tror, akkurat som på videregående, at dette skal vare evig, at vi nå er blitt de vi alltid skulle være, og jeg tenker allikevel, idet vi går ut av skolegården, hun tråkker i en vanndam med skoene sine og banner, jeg trasker ved siden av henne og lar henne lene seg på meg når hun må riste skoen for alt vannet, at om fem år så kan alt være annerledes igjen.
Forresten, du kommer og besøker meg i London? spør hun når vi går mot trikken. Det kommer til å bli så fett, vi kan dra inn til byen og gå på de kuleste festene, jeg kommer til å bo litt utenfor London, men det er ikke så langt, altså, og selv om jeg skal studere, så lover jeg å bruke masse tid på deg hvis du vil komme på besøk. Du lover å komme?
Selvfølgelig, svarte jeg. Selvfølgelig.

25 minutter for meg selv

Det er stille her, og jeg tenker mye på det, men jeg har ikke så mye tid til å skrive. Jeg jobber mye, men ikke egentlig mer enn før, jeg blir bare mer sliten av det enn før. Jeg går ut med vennene mine, ser på film, sover i båten til han jeg ligger inntil, snakker med katten, spiser middag, besøker pappa, går på kino, prøver å lese litt, i går sovnet jeg i en haug av aviser, enda klokka bare var ti.

Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, det er mer det at jeg ikke har tid til å sette meg ned og faktisk skrive noe om det. Og det gjør meg lei meg, men jeg vet, at om bare 3 fredager, om bare tre jobb-uker i snøen, om bare 3 mandagsmorgener, så skal jeg reise til en by jeg har vært i mange ganger før, men aldri alene, og jeg skal bo i en leilighet alene, ha med meg pc’en min, en haug med bøker og et kamera. Jeg skal stå opp om morgenen og min eneste plan skal være å skrive bok. En hel måned skal jeg bo der, helt alene, og hvert eneste minutt skal være blankt.

Kanskje blir jeg ensom, kanskje kjeder jeg meg, kanskje blir det vanskelig, jeg er klar over det, men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å ha tid til å gjøre hva jeg vil. Tid til å gå tur bare for å ta bilder. Tid til å skrive mailer eller brev til de jeg savner når jeg bor der. Tid til å jobbe med det prosjektet som har surra rundt i hodet mitt siden før jul, tid til å snurre det prosjektet rundt det N sendte meg på melding når han satt på toget og tenkte på hva jeg skulle skrive om. Tid til å lese bøker, for bøkene blir mitt eneste selskap.

Kanskje blir det også tid til mer tekster her, jeg håper i alle fall det.

I januar og februar hittil har det vært lite tid til meg selv i det hele tatt, men hver morgen har jeg nå 25 minutter for meg selv, for jeg har begynt å gå til jobb. Jeg går forbi fulle trikker og busser, jeg går forbi mennesker som står og fryser på holdeplassene, jeg går forbi de tomme bygningene som skal fylles av kontormennesker, og i dag slo det meg at jeg har gått på snø i over en måned og den følelsen som traff meg ved bussterminalen var det beste jeg vet: tørr asfalt.

Jeg går og hører på musikk, og jeg vet at om bare noen flere fredager, om bare noen flere mandagsmorgener, så er det tørr asfalt overalt, og jeg har bodd et annet sted i over en måned og alt skal være annerledes.