Til huttetuenes land

Jeg går på kino, vi kommer for seint, jeg kan høre at filmen har begynt før vi kommer helt inn i salen, jeg går forsiktig fordi jeg ikke ser noe i mørket, vi finner plassene våre, som noen har satt seg på, de flytter seg og jeg synker ned i setet, glemmer å legge fra meg jakka, glemmer å sette fra meg veska, jeg ser på Max som er opptatt av alt annet enn det læreren sier, jeg ser på Max som kaster snøballer og har bygget en igloo, jeg ser på at han gjemmer seg i senga si, at han er våt i ulltøyet han har på seg, og jeg hører samtalene A og jeg noen ganger har om å være barn, eller som A sier, det er hardt å være kid og jeg ser at denne filmen også har skjønt det, at det er tøft å være kid, at det er ensomt og vanskelig, at det skjer så mye som man bare får med seg litt av, så mye som man ikke skjønner, så mye som man vil være en del av, men ikke får lov til.

Det er lett å tenke at man vil rømme, også nå som man ikke lenger er en kid. Det er så mye som er vanskelig her i verden. Det er så mange samtaler man kvier seg for å ta, så mange morgener man skulle ønske man slapp å stå opp, så mange kvelder man skulle ønske man kunne bli sittende på denne trikken for alltid, aldri trenge å gå av, bare sitte akkurat der, ved vinduet, og se ut på at verden beveget seg mens du sitter stille, så mange vanlige ting man skal gjøre om og om igjen, som å gå ut med søpla, betale regninger, pusse tenner, vaske vinduene, ringe fatter’n, eller tante, eller onkel, eller mamma, og Max reiser seg, står på bordet, du skal høre på meg når jeg snakker, sier han i ulvedrakta si, og moren hans blir flau, hun har kjæresten sin på besøk, Mark Ruffalo, han jeg liker så godt i Eternal sunshine of the spotless mind, som kanskje hadde hjulpet på denne januar-måneden, når jeg tenker meg om, og Max hopper ned fra bordet og så rømmer han,

I travelled by sea, I used to travel by air forteller han KW når de ligger i en mølje for å sove, KW som ser på ham med snille monsterøyne, Hey king, som hun sier med den myke stemmen sin, og det er så mye med den filmen som får meg til å gråte i kinosalen, det er så mye ved den jeg ikke engang klarer å sette fingeren på, kanskje er jeg bare dum som gråter, kanskje gråter jeg av helt andre grunner enn hva som skjer på lerretet, kanskje gråter jeg bare fordi det noen ganger er vanskelig å snakke sammen, fordi det noen ganger er vanskelig å være voksen, vanskelig å være glad i noen, vanskelig å få til ting, kanskje gråter jeg fordi de krangler på lerretet også, fordi KW lurer på hvorfor hun kom tilbake, fordi Carol ber henne om å stikke av, bli borte for alltid, selv om han ikke vil det, kanskje gråter jeg av Don’t go, I could eat you up, I love you so, kanskje gråter jeg av ulinga mot himmelen, kanskje gråter jeg av en slags hjemlengsel jeg ikke visste jeg hadde, et slags bilde av barneboka på fanget mitt, mens jeg sitter i fanget til farmor, pappas gamle utgave av Til huttetuenes land, som er slitt i permen av hvor mange ganger den har blitt åpna, lukten av mat på kjøkkenet hennes, der kveldsmaten alltid var varm, samme hvor mange hyss jeg hadde funnet på, de små fingrene mine som bladde om sidene alene, dro pekefingeren langs monstrenes streker, de gule øynene, favorittbildet mitt der de henger i trærne, på rekke og rad, kanskje fordi jeg aldri turte å klatre i trær selv, jeg var redd for å falle ned, alltid redd for noe, alltid noe som var skummelt.

Og ulvedrakta er så skitten, og Max er så sliten, og jeg gjemmer meg i ullgenseren min, prøver å ikke hulke høyt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av hendene mine, så jeg krøller skjerfet mitt sammen i dem mens jeg blir helt varm og våt i ansiktet av at jeg gråter, og når rulleteksten går, blir jeg bare sittende, mens han stryker meg på låret, tar meg litt på kneet, og jeg tørker tårene, så dum jeg er, jeg vet ikke hvorfor jeg griner,

og vi går ikke ut derfra før rulleteksten er borte og lyset er skrudd på, vi kaster popcornet og jeg lener hodet mitt mot trikkevinduet på vei hjem, jeg går av på riktig stopp og før jeg sovner har jeg en trang til å ligge i en mølje, til å ha noen å ule mot månen sammen med, til å se inn i øyne så snille som KWs, til å være en utforsker, to travel by sea and air,

and I have no plans to eat anybody.

6 kommentarer til «Til huttetuenes land»

  1. ..og jeg sitter og leser det du skriver, og gleder meg så til filmen, og jeg blir så glad når du skriver fine ting om den, det virker som om den lever opp til forventningene, og jeg får tårer i øynene selv, så at du gråter selv, det er ikke noe rart i det hele tatt!

  2. Jeg hadde gratisbilletter til pressevisningen av den filmen, men lot være å gå fordi det liksom ikke passet (og fordi jeg ikke hadde noen å gå med). Men nå angrer jeg jo litt på at jeg lot være.

  3. Det er godt å se deg skrive igjen.

    Noen ting er særdeles verdt å gråte over.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.