2009, 4-5-6

04: En av årets beste kvelder er 1. april, der jeg står bakerst ved vinduet på kontoret hos Flamme og er nervøs, Stig Sæterbakken leser, så leser Bård Torgersen, så er det min tur og jeg er så nervøs at jeg må sette meg ned, alle de andre har stått, og jeg leser to tekster fra manuset mitt og må ut i kulda etterpå for å kjøle meg ned, roe meg ned, og N tar rundt meg og gir meg en klem, Krummis gråter og smiler gjennom vinduet, Miriam skåler med meg og jeg mister ølpengene mine utover bordet foran Arne Borge, selv om jeg sa til meg selv hele tiden mens jeg sto i kø: Ikke mist pengene foran Arne Borge, ikke mist pengene foran Arne Borge, ikke mist pengene foran Arne Borge.
S er tilbake igjen i byen og han forteller A at han aldri mer vil snakke med meg. Det er for vanskelig, sier han, og jeg klarer ikke å late som at det er greit, så når A nevner i en bisetning at S har vært her, at de har drukket øl, så skjønner jeg etter tre setninger at det bare er å gi opp, så jeg slipper det jeg har i hendene og begynner å gråte. Jeg bestemmer meg for å slutte å blogge når alt jeg skriver bare handler om ham, det er ikke som om han kommer til å våkne og ombestemme seg, selv om jeg har trodd det de siste fire årene.
Jeg oppdager Robinet og går hjem om morgenen sammen med fuglene. Det er begynt å bli varmt og alt det som gjør vondt, blir bedre i sola. Jeg kysser Christoff når jeg er i Trondheim og er varm og myk inni meg hele veien hjem på toget. Jeg ser en elg gjennom vinduet og klapper i hendene. Det er kjekke gutter overalt og noen av dem drikker øl med meg, men ingen av dem blir med meg hjem.
John Cage og jeg danser om morgenen, Ally McBeal og jeg drømmer om dem vi elsket da vi var 18, men hun kommer til å møte Robert Downey Jr. og jeg håper at jeg gjør noe av det samme. Når Ally snakker om kjærligheten, så vil jeg alltid reise meg og si skål, for hun gir liksom aldri opp. Aldri aldri aldri. Og hvis det blir trist, så danser de. Og når Billy skriker til henne og sier at hun aldri kommer til å bli lykkelig, fordi hun ikke VIL bli lykkelig, så senker hun stemmen, men hever hodet, akkurat som jeg gjorde, og så sier hun jo. Og du kommer ikke til å få være med.

05: Sommermånedene blir de lengste kapitlene. Jeg fyller 23 på taket mitt og møter en fantastisk fyr som blir forelska i katten min. Jeg tar toget til Göteborg og det regner, jeg finner hotellrommet mitt og skriver fire tekster den første morgenen, jeg går ut i Göteborgs gater, der S bor, og jeg prøver å ikke lete etter stedene der han kanskje drikker øl, kaffe, går på date, ler, lever, og jeg står i et kryss med et kart med et kryss, og det slår meg at jeg står rett foran skolen hans, og jeg sier faen, før jeg finner antikvariatet jeg lette etter, der jeg finner Linda Skugges Saker under huden og en bok om kent. Jeg går på en kafé og i stedet for å skrive, snakker jeg med Christoff, og jeg drikker øl mens jeg leser gjennom manuset mitt, jeg skjønner at det snart er en ferdig bok, og jeg blir redd og glad på samme tid. Om kveldene ser jeg på filmer på hotellet og jeg er ensom og rastløs, Göteborg er stedet for gjenger, ikke jenter som er alene bortsett fra pc og en bok. Jeg går på kino alene, for det er det eneste stedet der ingen ser på meg og lurer på hvorfor ingen kommer og sitter ved siden av meg.
Paradise Hotel har finale, og jeg går på forlagsfest i stedet for finalefest, og det slår meg når jeg står der og hilser på folk jeg allerede vet hvem er, at dette er livet mitt nå, bare en liten bit av det, men jeg står der, strålende med et glass vin i hånda og jeg skjønner at det ikke er tull, her står jeg og jeg er en del av det. Når jeg sier at det er den beste kvelden i mitt liv, så tuller jeg ikke, selv om de bare ler av meg, og når vennene mine kommer og møter meg etter sin Paradise Hotel-fest, så klarer jeg ikke å slutte å smile og fortelle om hvor fint det var. Vi spiser en burger mens jeg snakker med mat i munnen, og de smiler og ler av meg og jeg rister på hodet og sier herregud, herregud, dette er mitt liv.
17. mai tilbringer jeg i en bakgård med tidenes fineste gjeng og frokost, jeg ler så mye at jeg får vondt i magen, og vi drikker champagne blandet med juice og kaffe blandet med Baileys og siden griller vi i Frognerparken og jeg sovner på en sofa mens vennene mine fortsatt er våkne.
En ny tradisjon opprettes, utenfor regner det katter og hunder, og jeg drikker fem øl mens vi ser Wonder Boys i en sofa på et utested, det er varmt og nesten sommer, et annet sted i byen sitter Christoff og jeg sier hadet med en high five, før jeg hopper på en trikk og prøver å ikke være nervøs for å se ham igjen, fordi vi kyssa da jeg var i Trondheim tidligere i år. Det går fint, som det alltid gjør, og jeg bruker mine siste penger på bussbilletter for å besøke ham i Trondheim i slutten av mai. Jeg vil ikke bli kjæreste, sier jeg, og jeg tror han er enig.
På nattbussen hører jeg på Donkeyboy og skriver en mail til S som jeg ikke sender. Det er akkurat et år siden vi snakket sammen sist, og bussen til København kjører ut fra sporet ved siden av mitt, alt er forandra, selv jeg.
Jeg blir kalt wondergirl, og i kor sier vi «Take a bow, James» og det er et faktum at boka mi skal utgis.

06: Jeg bader på Bygdøy alene, leser Twilight-bøkene og heier på Jacob i stedet for Edward. Jeg leser dem når jeg går hjem fra byen, og jeg føler meg som en 14-åring, det eneste som hjelper er M83. Jeg har fri fra jobb for å fullføre manuset, og jeg skriver om morgenen mens jeg drikker smoothie. Christoff kommer til Oslo igjen og igjen, og når han prøver å holde meg i hånda, må jeg si at jeg ikke kan ha kjæreste.
Jeg drar på Hove og det lukter nesten som Roskilde, vi nattbader på skarpe steiner i årets første tropenatt og Mike Patton er like heit som jeg forestilte meg.
Lørdagen jeg ellers ville tatt buss til Roskilde, prøver jeg å tenke på noe annet, og jeg ligger igjen alene i senga mi og litt etter litt blir det like varmt som i teltet på Roskilde. Jeg får ikke sove om natta, så jeg er ute i stedet, det eneste som hjelper er å bade og å lukke øynene og flyte som en stjerne.