Yearly Archives: 2010

Grop

Det har blitt en grop, sier jeg, og lener meg liksom ned mot gulvet, svaier hånda mi langs det, viser dem hvor jeg er nå. Nedi en grop, på en måte. Det er litt sånn, at jeg bare vil legge meg under dyna og aldri mer stå opp, aldri mer gå på jobb, aldri mer rydde vekk oppvasken eller klærne mine eller matvarene eller noe som helst. De sier at jeg må ringe noen, hvem som helst, og jeg ligger der som regel med mobilen i hånda og tenker at jeg bør ringe noen, men jeg tenker at de er opptatt, at de ikke har tid til å prate med meg, nedi gropa, at jeg sier kjedelige ting fra gropa, at jeg liksom ikke kan forstyrre dem. Jeg snakker med A når vi spiser julemiddag, han forteller meg om familien sin, om roping og skriking, om jula sånn den er hos alle, med stress og mas, og at vi kanskje bare skal komme senere neste julaften, komme rett før maten er på bordet, holde oss unna familiestresset så lenge vi kan, det går an, sier han, og vi spiser indisk mat og jeg drikker cola, trengte en cola etter en lang dag på jobb, og han spør meg hvordan det går, og jeg er i gropa, sier at jeg må ta meg selv i nakken, se meg selv i speilet, finne ut om jeg skal være forfatter eller bokhandler, vil være begge, men jeg lever ikke to liv, og jeg er så sliten, og selv om jeg er redd, så tenker jeg at jeg ville blitt fryktelig lei meg om jeg ikke skulle skrive mer, om jeg bare skulle være en vanlig bokhandler som satte prislapp på andres bøker og anbefalte andres bøker og rydda i andres bøker og ikke skrev mine egne, og A nikker, ber meg om å leie ut leiligheten, ta Biggen under armen og flytte langt vekk, Skype med vennene mine og leve på lite penger i starten, skrive hele dagen og drikke te, få besøk fra her hjemme, spise pasta med pesto, jobbe på en liten tullekafé for å tjene inn litt lommepenger, husrom betales av leiligheten jeg leier ut her hjemme, og jeg smiler, kikker opp fra gropa, men vet ikke om det er løsningen det heller. Kanskje er det bare en liten grop, kanskje kravler jeg opp igjen i morgen, klar for alt, klar for 2011, i bokhandelen og her ved skrivebordet, i Oslo og i København, alene og sammen med noen, kanskje klarer jeg ikke å skrive om 2010 som jeg har tenkt på i en måned nå, kanskje blogger jeg altfor sjeldent, kanskje er det ingen som bryr seg uansett, kanskje må jeg bli voksen og slutte å blogge, kanskje må jeg ikke tenke så mye på skrivinga og jobben, ansvaret og drømmene, kanskje må jeg bare sette på en fin sang, bytte sengetøy, finne frem den hvite, korte ballkjolen og vokseskoene som klakker når de går og legge Martini Astien i kjøleskapet, for jenta i gropa, hun liker sånt søtt skvip, det er i hvert fall sant. Det går bra, det her. Jeg kan ringe noen om det ikke går lenger. Hei, kan jeg si. Nå går det ikke lenger. Og så går det allikevel, etter hvert.

Og jeg veit det godt

«Jeg skal lage ferdig de siste julegavene snart, selv om jeg ikke har tid. Og nå skal jeg skrive ferdig kapittel 5, selv om jeg egentlig ikke klarer det. Den er så vanskelig, denne boka. Jeg er så redd og så leser jeg gjennom og ser at det er jo bra, for faen, jeg skriver bra, jeg skriver glad-trist, jeg har en superkraft inni mellom, men så går det to dager, også er jeg livredd igjen, og vil bare flytte til et sted der ingen kjenner meg og der ingen spør om det går bra med skrivinga, og bare aldri skrive noe igjen – bare jobbe i videobutikk og spise melkepletter og ikke kjenne noen, ikke prate med noen, bare se på film med beina på bordet. Som Eva gjør.»

Jeg skriver en mail for å starte skrivedagen, jeg skriver dette for å starte skrivedagen, og jeg drikker kakaoen min, som jeg står opp og lager, kakaoen som er varm, jeg kikker ut på snøen og hører på Bon Iver, og jeg tenker at jeg må bli ferdig, at jeg må få opp farta, at jeg må slutte å være så jævla redd, slutte å være dum. Strømsborg, sier jeg til meg selv med kakaokoppen i hånda, slutt å være så redd.

Jeg hører en stemme i hodet mitt som sier at det er nå jeg må skrive, nå jeg må satse, nå jeg må skrive, som en kanon fra hjertet. Ikke være redd, ikke være trist, bare skrive, for faen – alt jeg har. Bruke meg selv, bruke det som gjør vondt, det som er fint, det jeg kan best. Og her jeg sitter, foran et gammelt, rødt skrivebord som vugger om jeg skriver for hardt, så kjenner jeg at jeg har det som trengs. Det som trengs i denne boka. Jeg har det inni meg alt sammen, alt Eva skal føle, selv om det er fiksjon, det har jeg et sted, jeg kjenner det igjen, jeg kan sette ord på det, jeg kan vise det frem. Jeg kjenner personene jeg har funnet opp, jeg ser dem for meg, like klart som jeg ser de menneskene jeg har på ordentlig i livet mitt. Noen kvelder vil jeg heller være sammen med de jeg har funnet opp selv, enn de som ringer meg på ordentlig. Og det er sånn det skal være. For de er jo med meg overalt, på trikken, på bussen, på jobb, på sushi-stedet der jeg sitter lent over boka jeg leser, på bakrommet på jobb når jeg tar en pust i bakken, på badet om morgenen når jeg lener meg over vasken og ser meg selv inn i øynene, drar meg i kinnene, rister meg våken, varmer meg våken – de er der, bak meg, ved siden av meg. Jeg må bare skrive dem ut.

Som en kanon fra hjertet.

Grunnen til at du er her

Everybody’s looking for love, synger Jason Derulo, og vi går inn dørene, vrir av oss skjerfet, rundt og rundt hodet, gnir hendene mot hverandre for å få igjen varmen, vi kjenner dundringa fra bassen i brystet, trappa opp til dansegulvet virker altfor lang, vi småløper oppover, deler oss, fire går i baren, vi får lov til å ta med fire enheter hver, det blir 16 øl til å begynne med, det er fri bar så lenge man ikke skal ha drinker, ølen smaker en blanding av vann og øl, fire av oss løper over dansegulvet, ser etter et bord med plass til oss alle sammen, det er København for en uke siden, det lukter røyk og svette, og sånn rar røyk fra en røykmaskin, som dj’en trykker på innimellom, dekker det allerede blurrete synet vårt med grålilla, søtluktende røyk, timene går uten at vi merker det i annet enn at låtene skifter, vi danser, bytter på å hente mer drikke, jeg passer på at alle drikker nok vann, man må drikke nok vann, det er viktig med vann, de som ikke drikker nok vann blir fulgt hjem, men vi andre danser, vi slenger hendene i været, snurrer rundt og rundt, slår takta mot brystet, når de spiller Robyn hyler jeg, de andre klapper, vi sitter rundt et bord omringet av dansker, alle som ser etter noen, alle som leter etter noe, alle som danser med blikket, det blikket som viser at de vil noe, at det ikke er nok å bare stå der, og jeg blir påminnet hvorfor jeg liker dette så godt, selv om mange mener det er ekkelt – overfladisk og barnslig. Kanskje vil noen bare ha med seg noen hjem, kanskje vil de aldri mer prate med jenta de finner når klokka er to eller fem, kanskje vil de bare kysse litt, kysse mye, ta av henne klærne, kanskje vil jenta som stryker fyren i hjørnet over magen bare ta ham med seg hjem og vise ham veien ut igjen om noen timer – men som Jason Derulo synger, og vi skal ikke ta alt han synger for god fisk, men som han synger – alle ser etter kjærligheten, er ikke det grunnen til at du er her? Og det er det jeg liker når jeg står der, på dansegulvet på den kleine klubben i København som vi har lagt vår elsk på, vi i den eldste gjengen min, vi som har holdt sammen i tykt og tynt, vi som ikke ligner på hverandre i det hele tatt, men som snakker samme språk, som forstår hverandre, som ler av hverandre og danser sammen, vi som satt i samme klasserom og var på de samme klassefestene, vi liker det selv om det til tider er en skitten greie, akkurat som jeg liker Paradise Hotel på grunn av de to, de to eneste, som ikke kysser hverandre, men som bare ser på stjernene og holder hverandre i hånda, de to som faktisk liker hverandre, akkurat sånn liker jeg disse mørke utestedene og den dundrende musikken, de dundrende hjertene, sånn som når Usher synger at det endelig er fredag, endelig er uka over og han er som en zombie som våkner til live igjen, for i natt så skal DJ’en få oss til å bli forelska igjen, og jeg danser, men jeg blir ikke forelska, for han jeg tenker på når Robyn synger, han er i Oslo og jeg er i Køben, men jeg smiler og danser, tar imot ølen og drikker den, letter fra bakken når låta tar av, henda i været, henda på hodet, henda på hjertet, og alle de andres hender er overalt, og blikkene deres over drinkene leter etter noe, kanskje noen å ta med seg hjem, men jeg vet det, jeg vet at innerst inne, så ser vi alle sammen etter den ene å ta med seg hjem igjen og igjen. Du vet det du også, det er derfor vi er der. Hver fredag og lørdag mellom 2300 og 0800, diskoteket med kleinest rykte i Køben, diskoteket med de gladeste folka, diskoteket vi har valgt å elske, det er jeg og min eldste gjeng på In, vi husker å drikke nok vann, vi tar med oss fire øl av gangen, vi reiser oss når de spiller låtene våre, og så danser vi hele natta lang, side om side med danskene som leter etter noen.

Indestructible

Robyn slipper «Indestructible» i dansbar versjon og jeg går langs veien til jobb, skrur opp og skrur opp, går til jobb og går til jobb, stopper for biler, går forbi mennesker, tenker på året som er bak meg, 2010 er som en lang lang rekke av måneder, så mange flere enn de 11 som hittil har vært i følge kalenderen, jeg tenker på ting som skjedde før sommeren, for ikke å snakke om sommeren i seg selv, og det føles som at det var i fjor, året før, for lenge siden, jeg bestiller skiva til Robyn på nett, venter på å få den i posten, går og drikker øl, går og danser, går og spiser kake, går på kino, går til middagsavtaler, går til skrivebordet for å skrive, går på Marita butikken for å kjøpe stoler, går på Platekompaniet og bestiller The Go-Getter, går til døra hans og ringer på, ringer ham, går opp trappene, inn på rommet hans, møter ham i trappa, møter ham utenfor butikken, møter ham i heisen, åpner døra for ham, ringer ham, tar telefonen når han ringer, legger meg inntil ham om natta, står opp fra ham om morgenen, går til jobb og går til jobb og noen ganger puster jeg, noen ganger stopper jeg opp, tar en pause, tar opp mobilen og skipper tilbake, hører beaten igjen, og så begynner jeg å gå.

Hei November

Jeg tenker at for å bli et lykkeligere menneske må jeg bruke mindre penger, tjene mindre penger, skrive mer, lese mer og prøve å vaske huset når jeg har lyst. At det som hittil har funka mest på min lykke er å gå ut og spise middag alene mens jeg leser, er kanskje dumt med tanke på at jeg må bruke mindre penger, men 150 kroner for middag har jeg råd til en gang i uka. Slipper oppvasken også, tross alt. Og jeg får lov til å sitte i tre timer og lese uten at noen forstyrrer. Jeg leser om høyblokkene på Bøler og skogen Tove løper gjennom, jeg leser om håret til Goggen som stritter til alle kanter og sinnet som bor i Tove, jeg blar fra side til side og tar en slurk av soloen min innimellom, og så reiser jeg meg og går ut for å ta bussen, og på bussen hører jeg på The National og setter meg helt inntil setet, rett i ryggen, kjenner etter om jeg har det bra, om det går bedre nå, om jeg er frisk, om jeg er rask, om jeg er glad, om jeg er ensom, om jeg er trygg, og så går jeg av og går gjennom kirkegården, og november er her.

Hanne Ørstavik sier at hun skriver en side om dagen, at hun sitter i et kott og skriver, at det er en anstrengelse. Kanskje som en joggetur eller mer som statisk styrke. Jeg var alltid best i statisk styrke. Jeg klarer kanskje ikke å løfte hundre kilo, men jeg sto, fast og stram, med armene ut og knærne i vinkel ut fra veggen, jeg sto og jeg sto og jeg sto, og dansetreneren vår ropte, bare ti igjen, ti, ni, ni, ni, åtte, sju, seks, fem, fem, fem osv. Og jeg sto der. Med dirrende lepper og armer og knær og kropp, men jeg sto der. Og nå sitter jeg her, og selv om jeg bare har noen dager igjen med fri før jul, før skuldrene mine er heist oppunder ørene, før kundene er stramme rundt munnen og vi trenger oftere pauser fra køene, selv om jeg ikke har tid, selv om jeg har skjønt at det ikke går, så sitter jeg her – og skriver.

Sigrid Bonde Tusvik sier til sin utkårede Martin i siste episode av Sigrid søker kjæreste at han roer henne ned, og han sier til henne at han gir henne et lite kick. De gir og tar og når de kysser, tenker jeg at de er fine. Jeg pleier å si at når det blir for vanskelig, så vil jeg heller være alene, og når jeg ser på Dag (min nye favorittserie!) sitter jeg og ler og nikker når han ber par etter par om å gå fra hverandre, og jeg er så redd, jeg er så himla redd for å ende opp som noen jeg ikke egentlig er, for å ende opp med å være sint og sur og tverr og masete, jeg er så redd for å krangle og rope og skrike og hver gang jeg gjør det, så gir jeg opp, men det er heldigvis ikke sånn man gjør når man er voksen. Man blir og man blir til det ikke er noe igjen. Man står inntil den jævla veggen helt til man kollapser eller gir opp.

Og jeg står her fortsatt.

Så jeg skal ta alt jeg har og stikke

Det er høst, og jeg vil rømme. Det vil jeg hvert år. Jeg sier det når jeg stirrer opp i taket mitt, fordi jeg ikke orker å skrive på skrivedagen. Jeg tar hostesafta med den røde trekanten på, og går og legger meg igjen – sier til ham at jeg vil reise bort, langt vekk,… Les mer…

To korte videoer på en lang høstdag

Jeg skrev dette på bokmerker.org i går, og jeg tenkte å gi dere det lille ekstra her. Først, som det sto: Det er ikke lenger til å stikke under en stol at høsten er kommet. Utsikten min er ikke grønn, den er brun og oransj, det er blitt for kaldt å ha vinduene åpne når… Les mer…

Vi pleide å vente

I used to write, I used to write letters, I used to sign my name I used to sleep at night Before the flashing lights settled deep in my brain But by the time we met By the time we met the times had already changed So I never wrote a letter I never took… Les mer…

Dagbokkveld

Jeg var på dagbokkveld hos Ida Eline og Mari, og da leste jeg dette: 11 år: Første innlegg i dagboka som jeg kalte Sofie (etter Sofies verden): Jeg er nettopp fylt 11 år. Jeg har bursdag 1. mai. Jeg simpelthen elsker å lese bøker og skrive noveller. Jeg har 4 brevvenner og elsker å få… Les mer…

En helt vanlig tirsdag

Er du frisk? Sånn passe. Han går og kjøper øl og vi ser på videoer på Youtube, vi prater om å være redd, om Robyn, om bøker, om Eminem og Rihanna, jeg vil høre låta to ganger, selv om videoen er cheesy, jeg lurer på om Eminem spurte Rihanna om å gjøre låta med ham… Les mer…