Monthly Archives: desember 2009

Kom hit

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, men det er som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Jeg puster bare rolig når jeg går ute i kulda, puster inn den kalde snøen, hører på kent og tenker at jula snart er over nå, snart er alt rolig igjen, alle puster litt roligere, alle tenker litt lenger før de snakker, alle legger seg litt tidligere, bruker litt lenger tid på morgenkaffen, og så blir det sakte lysere utenfor og plutselig våkner man av vekkerklokka og det er ikke lenger mørkt.

Hun ser på meg og sier at jeg var frekk da jeg ba henne bruke den andre kort-automaten. Jeg pakker inn en julegave for henne, og spør i den pinlige stillheten som fulgte om det er frekt å si ‘kom hit’ på svensk, for det var det jeg sa. Jeg pekte på den riktige kortautomaten og sa ‘kom hit’, og hun ble sur. Det er frekt på alla språk, sa hun. Hm, sa jeg. Kanskje det er en generasjonsforskjell? Jeg surret båndet rundt fingeren min, knøt knuta helt selv, for det kan jeg nå, det lærte jeg mitt første år i bokhandel, for snart seks år siden, og hun sa at hun visste at mange hadde problemer med nordmenn i service-yrker. God jul, sa jeg og ga henne pakka. Hun glemte meg kanskje da hun gikk ut av butikken. Jeg tenker fortsatt på henne, og vil så gjerne vite hvorfor hun syntes jeg var frekk, da alt jeg ville var å hjelpe henne, få henne til å taste koden sin i riktig maskin, smile til henne mens jeg pakka inn boka hun kjøpte til noen hun kanskje er litt mer glad i enn de andre vennene sine, sende henne ut i snøen igjen med en god følelse, en følelse av å ha gjort noe hun har venta lenge på, noe hun kan stryke av lista, noe å fjerne fra skuldrene, vekten på dem, alt man skal gjøre i desember, denne måneden som aldri tar slutt, denne lange, kalde, stressa måneden, som på TV er den fineste av dem alle.

Mange har problemer med nordmenn i service-yrker, sa hun. Jeg sto på bussholdeplassen mange timer senere, sliten som bare en sliten katt kan være, fortsatt ikke senkede skuldre, og jeg fant endelig setninga jeg hadde lett etter: Jeg tror at uansett hvor flink man er i jobben sin i butikk, så vil man oppleve en avsindig mengde med skit fra alle menneskene man snakker med i løpet av dagen, sikkert mer enn du har opplevd på mange år.

Noen er glad i meg også, jeg er en snill tjej, en sjarmerende tjej, ganske morsom til tider og ganske høflig, selv om du ikke syntes noen av delene de to minuttene du tilbragte sammen med meg.

Kanskje er det jeg som er usunn, jeg tenker jo til og med at Hitler sikkkert var en god bestefar, at det kanskje var hans beste side, hvem vet.

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, så kommer Frøydis bort til meg og gir meg en klem bakfra, hun har akkurat stengt butikken, og sammen står vi og venter på bussen og bedre tider. Snart er jula over, og vi kan puste igjen.

Jenta i båten, i Gamlebyen, i bokhandelen, på trikken, i byen, på toget, under dyna, foran pc’en

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp tidlig aleine selv om jeg har sovet ved siden av noen, jeg står opp og kler på meg, samler sammen tingene mine og åpner luka for å gå ut. Båten har en luke, ikke en dør. Man skyver den opp, og så er den åpen. Jeg teller til tre så hopper jeg ned på brygga, det er nesten som å sitte i treet som var i hagen til farmor, jeg telte til tre også hoppa jeg. Jeg var den siste som lærte meg å hoppe fra det treet. Jeg fortsatte med det helt til de kutta det ned da jeg var 15, så jeg var kanskje den som holdt ut lengst også, om man regner etter.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger sover jeg lenge på skrivedagen min, jeg har alltid på vekkerklokka, sju eller kanskje åtte, men noen ganger slår jeg den bare av, eller slumrer til den slår seg av selv. Noen ganger durer mobilen så lenge at den faller ned fra nattbordet. Noen ganger orker jeg ikke finne den igjen, så jeg bare drar dyna over hodet og duringa fra mobilen glir over i duringa fra katten som maler ved siden av meg. Når jeg først står opp, så ser jeg en episode av noe, kanskje House, kanskje Early Edition, kanskje Grey’s Anatomy selv om jeg sier til meg selv at jeg har slutta å se på det. Jeg burde skrive, men jeg glemmer det innimellom.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp for å være en av de som står tett i tett på en trikk, hvis den må bråbremse blir vi plutselig et fellesskap, folk hjelper hverandre opp igjen hvis noen har falt, folk ler eller rister på hodet, de som sitter tilbyr plassene sine til de som slo seg eller raste fremover i vogna. Noen ganger tror jeg at vi trenger en liten katastrofe for å huske at vi bryr oss om hverandre.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen søndager står jeg aldri opp, jeg spiller Scrabble og taper, jeg har blitt skikkelig dårlig i spill, før pleide jeg å vinne Scrabble med å bare ha 184 poeng. Nå spiller jeg mot en fyr som klarer å skrive ‘cyanid’ på trippelt ordpoeng. Det er bare å kaste inn håndkleet, eller trekke dyna over hodet igjen og si at nå gidder jeg ikke å stå opp, denne dagen er offisielt over før den har begynt.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Jeg kan rydde leiligheten eller la det være rotete. Jeg kan smile til de som kjøper bøker eller jeg kan la være. Jeg kan skrive eller jeg kan slutte med det. Jeg kan tilby setet mitt på trikken til noen selv om den ikke nesten har kræsja, eller jeg kan bli sittende, med hodet lent mot vinduet og filmmusikken på øret. Jeg kan gi opp eller jeg kan fortsette. Jeg kan bli eller jeg kan gå. Jeg kan fortsette å våkne i en båt eller jeg kan velge å bli hjemme. Jeg kan ta en ekstra øl eller jeg kan ta siste trikk hjem. Det er opp til meg.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Noen ganger når jeg legger meg seint, sitter jeg bare og stirrer på de samme nettsidene og ingenting skjer. Det er ikke alltid det faller meg inn at det er opp til meg også, at det er litt min oppgave å få ting til å skje. At jeg kanskje må skrive for at verden skal gå rundt. For at min verden skal gå rundt, og ikke stoppe opp.