April, april, april

«det ble mer enn en tur rundt sognsvann på meg i dag.
telefonen ringte og han var kommet hjem fra danmark.

det var fint.
vi lå på sengen min
og hørte på kate bush
og jeg koste litt med katten
og litt med håret hans
og han lå med lukkede øyne
og han hadde savnet meg.
jeg tenker at jeg kunne ødelagt
alt nå, ved å si
hvor mye jeg

egentlig savner ham.

men det gjorde jeg ikke.
jeg sa ingenting.

jeg sier ikke det lenger.
for jeg vil ikke ødelegge.
hvis jeg ikke sier det til meg selv heller,
så blir det enda mer uvirkelig
og da kan jeg ikke være lei meg for det lenger.

hva tenker du når du
tenker på meg?
spurte jeg.

«jeg tenker på det vi hadde sammen.
og på hvordan du er.
jeg liker hvordan du er.
stille, og for deg selv… og søt.
jeg savner deg, liksom.
sånn du er. å være rundt deg»

å.
sa jeg.

«hva tenker du på
når du tenker på meg?»
spurte han da.
kate bush sang fint i bakgrunnen,
og jeg var ikke sikker på hva jeg skulle si.

(jeg savner tyngden av deg
oppå meg. og hvordan du pleide å føre fingrene dine
over leppene mine. det kilte. jeg savner hvordan du så på meg,
jeg savner hvordan hendene dine var å ha inni mine. jeg savner
nakken din. jeg savner fingrene dine i nakken min. jeg savner håret ditt.
jeg savner å være din. jeg savner å ha en kjæreste
som jeg ville være sammen med alltid. hele tiden.
for alltid. evig. noensinne.)

jeg savner at du fikk meg til å le,
svarte jeg tilslutt. når jeg tenker på deg,
så er det ofte ting du har sagt som har fått meg til å le.

det er også sant.
jeg løy ikke.

det andre er liksom bare… hemmelig.
glemt, låst nede et sted. visket vekk.

hvisket vekk.

inn i veggen ved sengen min. der bare jeg ligger.

(jeg savner deg. jeg savner deg.)

jeg tror aldri han blir borte.
og jeg tror aldri han kommer helt tilbake igjen.

jeg glemmer hvor høy han er fra hver gang vi ser hverandre.
jeg glemmer hvordan det er å klemme ham. han har helt egne klemmer.
jeg er sikker på at det kun er jeg som får sånne klemmer.
de lange. de harde. de der han aldri vil slippe.

«det er du som har mest av meg…»
sa han på t-banen på vei tilbake.
vi snakket om andre jenter, av en eller annen grunn.
«uansett hva folk sier og uansett hva du tror og uansett hva jeg har gjort.
det er du som har mest av meg…»

det er jeg som har mest av deg.

jeg tror jeg har fått et hjerte av stein,
på grunn av det.

mars, et år, and counting.
han er ikke borte, og hver gang jeg tror det,
så kommer han tilbake igjen. med varme klemmer,
gode øyne, og myke hender.

jeg tenkte på å ringe ham fordi jeg ville ligge ved siden av ham i natt.
men jeg gjorde ikke det.
nå skal jeg gå og legge meg.
og ikke tenke mer på dette.
dette er en hemmelighet.
visk det bort:

jeg savner deg.»
– Linn, 19 år, 11 måneder og 14 dager.

Jeg var 18 år, snart 19, han var han som aldri ble borte, men som alltid kom tilbake. Det var 2005, det var 2006, det skulle komme mange telefonsamtaler etter denne ettermiddagen i leiligheten på Skullerud, det skulle komme mange krangler, det skulle komme mange andre jenter, og jeg vet ikke om han ville sagt det samme til meg i dag om jeg hadde spurt. Verken det med at jeg er stille og for meg selv, og søt, eller det at det er jeg som har mest av ham. Det er han som har mest av meg, det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, kanskje enda mer nå som vi ikke lenger snakker sammen, enda mer nå som det ikke er meg han ringer når han er full, eller bakfull. Kanskje enda mer nå som han ikke svarer på mailene mine. Jeg kan stå på en veranda, på en fest, jeg drikker whisky fra kjøkkenglass, og jeg er på fest med alle de som kjente oss engang, og de spør meg hver eneste gang: Snakker du noe med ham? Og jeg kan ta en slurk whisky, Linn 18 år ville aldri tatt en slurk whisky, hun ville kanskje allerede dratt fra festen, dratt hjem til katten, men katten var ute i regnet denne natta, jeg sto på en veranda og drakk whisky og jeg svarte: Nei, jeg snakker ikke med ham. Og fordi jeg hadde drukket whisky, eller egentlig bare fordi jeg er den jeg er, så fortsatte jeg: Jeg sender ham mailer innimellom. Det er noen mennesker som… det er noe med… jeg vet ikke. Jeg gjør ting, ikke sant, jeg lever og det skjer ting og det hoper seg opp ting inni meg som det bare er han jeg vil snakke med om, så jeg sender ham mailer. Jeg samler på ting, og jeg sender ham mailer. Og han svarer ikke. Også drakk jeg mer whisky og vi gikk inn og satte oss på gulvet igjen. Jeg fikk en øl av en kamerat og når de andre tok den siste banen for å gå ut, så gikk jeg hjem i regnet, den veien jeg har blitt så vant til å gå nå, jeg er ikke redd, jeg går i mørket, i grusen, gjennom kirkegården, og når jeg blir bedt på nachspiel av noen gutter på min egen alder, så snakker jeg litt med dem, og leker en klappelek med dem før jeg hilser med hånden til hodet og ber dem komme seg trygt hjem. Du skal ikke bli med, da? spør de, og jeg smiler og sier nei, jeg må hjem. Jeg skal jobbe i morgen. Og de sier at jeg er søt, og jeg rekker hånden i været for å si at jeg hørte dem, og de ser ikke at jeg smiler, for jeg har snudd meg og er på vei hjem, i regnet. Jeg er annerledes nå enn jeg var dengang. Jeg er en helt annen, det er han også. Vi er to helt forskjellige personer, vi kjenner hverandre ikke lenger i det hele tatt. Jeg vet ikke hva han tenker på når han går og legger seg, han vet ikke hva jeg tenker når jeg drikker whisky fra kjøkkenglass eller blir med noen jeg ikke kjenner på fest, vi er to helt forskjellige personer, i to helt forskjellige byer, og allikevel sender jeg ham mailer jevnlig, med alt det jeg ikke forteller til noen andre. Og han svarer ikke.
– Linn, 22 år, 11 måneder og 10 dager

Det blir spennende å se hva Linn 25 år, 11 måneder og noen dager skriver.