Og alt er på grunn av deg

Me, I’m scared of everything, I’m scared of who I am, of what I saw, of what I did. And most of all… I’m scared of walking out of this room. And never feeling my whole life – the way I feel when I’m with you. Baby sier det og folk i salen ler, de ler og hvisker, og jeg sitter klistret opptil setet foran meg, jeg har tårer i øynene og det er fullt av mennesker rundt meg, folk klapper og jubler hver gang en scene fra filmen som er spesielt bemerkelsesverdig spilles på scenen, og jeg – jeg er bare stille. Jeg ser på at Baby på 16 år forelsker seg, jeg ser at hun knoter med hva hun skal si og at hun klossete beveger kroppen sin, prøver å etterligne de sexy bevegelsene som Lisa og Johnny er eksperter på. Jeg ser at hun går tilbake til rommet hans og holder den lille talen sin, at han ser ned i bakken og at hun går bort til ham og gjør noe så voksent og så tøft og så utrolig viktig, hun tar på ham og han ser fortsatt bare ned, møter ikke blikket hennes, men hun fortsetter. Når de danser, er de helt inntil hverandre, kroppene deres fungerer sammen, man vet ikke hvilken vei man skal bevege seg før man er der, før man har kjent hånden hans inntil ryggen eller strøket ham på ryggen med sin egen hånd, og klærne blir borte og salen jubler igjen, jeg glemmer at jeg er på en musikal og at det er flere hundre mennesker i samme rom som meg helt til de jubler eller ler, og som alltid når jeg ser noe som betyr noe for meg, så ødelegges det litt av alle lydene og reaksjonene til menneskene rundt meg. De ler og jeg skjønner ikke hvorfor, fordi at for meg er ikke dette morsomt. Dette er vart og skjørt og utrolig tøft på samme tid, dette er Baby på 16 år som gjør det hun har gjort så utrolig mange ganger på min videospiller siden jeg var 11 år gammel og fikk Dirty Dancing på en opptakskassett av en venninne av mamma. Jeg så den siste scenen i filmen hver dag før skolen i kanskje to år, jeg satt klistret til tv-skjermen og drømte om at jeg en dag skulle bli funnet, at en Johnny skulle gå bort til meg og de jeg satt sammen med og si de magiske ordene: Nobody puts Baby in a corner, og så skulle han ta hånden min og vi skulle vise dem, vi skulle vise dem hva som var ekte. Og kanskje ler de av det også, kanskje ler folk over hele verden av ting som betyr noe for noen hver eneste dag, akkurat nå når du leser dette er det noen som ler av det, og sånn er det, sånn vil det kanskje alltid være. Det er pause i forestillingen, de ved siden av meg ser rart på at jeg skriver på en pc, men jeg er her alene og jeg har kjøpt den siste billetten, jeg kom ti minutter før det begynte fordi bokmarkedet på South Bank ikke var åpent i dag, så hoppet jeg på en buss til Aldwych og kjøpte den siste billetten til Dirty Dancing-musikalen, som går for fulle hus og har gjort det siden sist jeg var i London. Og om fem minutter går teppet opp igjen, og den interessante delen av filmen/musikalen har begynt, Baby har vært verdens tøffeste og fortalt Johnny hva hun føler for ham, og de har danset og han har kledd av henne, og jeg har sittet med store øyne og sett på at det skjer på scenen foran meg, jeg har sett på at han bærer henne bortover scenen som om hun ikke veier noenting og jeg har sett at han har lagt seg over henne og at det ble mørkt på scenen, jeg har prøvd å overhøre plystrelydene og latteren, for som sagt, dette er ikke morsomt. Og når teppet går opp igjen, så skal de forsøke å bevise for verden at de er verdt det, at de er gode nok, at de fortjener hverandre. Og vi vet det alle sammen, vi som ser på, vi som sitter i salen. Vi vet det alle sammen. Og når Johnny kommer inn for å fortelle verden at ingen klemmer Baby opp i hjørnet, så skal vi gispe og noen skal sikkert gråte og noen skal le, for kanskje er latter deres måte å vise følelser på, følelser de egentlig er flaue over. Og jeg skal sitte her og jeg skal ikke være flau, jeg skal ikke le og jeg skal ikke late som at jeg er uberørt, for jeg kommer nok til å gråte når de skal vise verden hva de er gode for. Jeg kommer nok til å gråte når hun klarer løftet og jeg kommer nok til å gråte når han kysser henne på nesa rett før de begynner å danse. For det er det jeg gjør. Og det er det jeg har gjort hver eneste gang jeg har sett det på tv, fra jeg var 11, 12, 13 eller 14 år gammel og ukysset og til jeg for et halvt år siden så filmen på tv en kveld jeg satt hjemme alene, og tilfeldigvis ramlet innom denne filmen, som jeg elsker uansett hva S måtte mene om den. Og selv om folk ler, så skal jeg klare det. Jeg lover.

I London regner det og er sol, og marsvin piper når de snakker sammen

Jeg våkner til lyden av trafikk, selv om det tar en time å komme seg inn til Oxford Circus. Jeg har ikke sett noen dinosaurer enda, men jeg har sett en gjeng med skoleungdommer med uniform som gikk av og på bussen jeg satt på i går, jeg har sett mange små hunder og i huset der jeg har fått lov til å bo bor det også en katt som liker å være inni ting (esker, plastikkposer, bag’en min) og to marsvin. De piper. Jeg har drukket meg full med Janne og sittet i en sofa og prata med Prins William etterpå, vi snakker om det meste og jeg spiser yoghurt, for Müller Corner yoghurten de selger her nede er den beste av alle yoghurter i verden. Godteriyoghurt. Jeg liker best den med banan og sjokoflakes. Men jeg kjøpte selvfølgelig en av alle smakene vi fant på butikken. Laderen til min nye pc, som jeg skriver på nå og hadde planlagt å skrive veldig veldig veldig mye på i London, den funker ikke lenger, ikke vet jeg hvorfor, men død er den. Så om fem minutter er pc’en min også død. Flotte greier. Jeg må ha pådratt meg dårlig karma et sted i verden, jeg prøver fortsatt å finne ut hvor. De andre sover, så jeg får ikke spurt om hjelp, men det kan jo hende marsvinene eller Prins William klarer å fikse den, hva vet jeg. So much for å leke fuckings forfatter-tulling på Starbucks Coffee med alle de andre laptop-menneskene. Jeg får gå tur i stedet. Leke med katten. Snakke med dinosaurene.

Vi sees.

Jeg har ikke grått siden jeg gikk fra ham

Jeg går midt i veien, for der er det bar asfalt, jeg hører på den musikken som pleide å minne meg om ham, jeg forsøker å tvinge meg selv til å ikke se for meg hvordan han så ut den første gangen jeg så ham, da jeg snakket med ham selv om jeg ikke snakker med folk jeg ikke kjenner. Jeg lener hodet mot bussruta og ser at gresset er blitt bart flere steder, at det ligger hauger av snø her og der, at det er vår i lufta, du kjenner det du også? Det er vår i lufta og jeg går gjennom kirkegården, jeg ser sola som går ned over Oslo og jeg tråkker midt oppi vanndammene med de slitte Converse-skoene mine, jeg pynter meg ikke, jeg tar på meg slitte joggesko og du skal like meg for det, jeg drikker meg full litt for ofte, og dagen etterpå drikker jeg hjemmelaga smoothie og later som at jeg ikke har vondt i hodet, jeg skal til København i påska, jeg har kjøpt ny pc da, jeg skal spise middag med mamma og hennes lille familie og jeg skal skrive minst tusen tekster, jeg sier det til meg selv og jeg sier det til N og jeg ber folk jeg liker om å drikke øl med meg, en eller fire, det er samme for meg, jeg vil bare snakke med noen andre enn meg selv. Det bor ingen i København lenger, jeg vet ikke egentlig hva jeg skal der. Sitte på en kafé og skrive alle samtalene jeg kunne hatt med deg om du fortsatt ville snakke med meg. Det kunne vært sånn her:

Jeg kunne vært tøffere, mykere, eldre, mer verdensvant, coolere, mer reflektert, jeg kunne aldri ha elsket deg og du kunne aldri ha kjedet deg sammen med meg, jeg kunne aldri ha møtt deg eller han jeg tenker på når jeg hører på Prefab Sprout, som er et vidunderlig latterlig bandnavn, jeg kunne bodd i Paris, København, Gøteborg, Wien, jeg kunne hatt hund i stedet for katt, jeg kunne begynt å røyke da jeg var 13, jeg kunne hatt sex første gang på et bad på en fest, jeg kunne drukket meg full på verandaen til en jeg ikke kjenner, jeg kunne tatt båt til USA og skrevet bok om det, du kunne svart på mailene mine og jeg kunne kysset deg hver eneste gang jeg hadde lyst til det en gang i tiden.

Men sånn er det ikke.

Det er som det er.