Comments on: “Det er ikke ensomt her, selv om det er høyt oppe”

By: c

Thu, 12 Feb 2009 10:12:25 +0000

dette var fint. dette var så jævlig fint.
jeg beundrer skrivingen din litt, og jeg skulle gjerne kommentert på en utfyllende og fantastisk måte; av typen som inspirerer og reflekterer, men jeg klarer ikke. det var fint. fint. fantastisk fint.

By: c

Thu, 12 Feb 2009 10:10:15 +0000

dette var fint. dette var så jævlig fint.
jeg beundrer skrivingen din litt, og jeg skulle gjerne kommentert på en utfyllende og fantastisks måte; av typen som inspirerer og reflekterer, men jeg klarer ikke. det var fint. fint. for fint.

By: elisabeth

elisabeth — Mon, 09 Feb 2009 23:22:51 +0000

Linn det er jo nydelig! Men helt sant, det er ikke noe å være redd for.

Jeg leser igjen, selv om jeg syntes det er vanskelig å lese andres tanker.. men jeg savnet dine så da leser jeg igjen!

By: Pan

Pan — Thu, 05 Feb 2009 12:38:03 +0000

Jeg får si som Knut Hamsun svarte da han ble spurt om hva han likte minst her i livet: At dø. Det skulle jeg bra gjøre hvis jeg ikke var nødt til det.

By: amazed

amazed — Mon, 02 Feb 2009 17:30:48 +0000

jeg er kjemperedd for å dø. så redd at jeg ikke fikk såve på flere netter da jeg var lita og tenkte tanken for første gang. jeg er også kjemperedd for at mennesker jeg er veldig glad i skal dø fra meg. hva er døden? det vet ingen, men vi vet iallefall litt om hva livet innebærer, og det må være det viktigste, å gjøre det beste ut av det vi har. ikke gå å være redd for å dø, men være glad for å kunne leve!

By: Tiril

Tiril — Mon, 02 Feb 2009 09:44:26 +0000

I natt drømte jeg om gamlehjemmet jeg jobbet på i sommer. Å jobbe på gamlehjem er å være omrinket av smerte og død på alle kanter. Men samtidig lærer du så godt å se de små, flyktige lysprikkene – de blir nemlig så mye mer viktige. Så grunnleggende. Som heisen som snakker på språk som beboerne ikke forstår og som blir betegnet som “han der som alltid maser”, og glimtet i øyet på diabetikeren som vet at sukkerbiten er borte, og vet at du vat at sukkertbiten er borte.

Du er så flink til å skrive, og denne teksten passe så godt i dag.

By: Eivind M.

Eivind M. — Mon, 02 Feb 2009 08:13:44 +0000

Man må være nær døden for å virkelig kunne nyte livet, hørte jeg en gang. Det er fremdeles trist når mennesker blir syke og dør fra oss, men det hjelper kanskje litt å sette ting i perspektiv?

Kreft gjør oss små. Det er skummelt. Men at vi er små er også en fin ting. Det er også derfor jeg liker å gå ute når det er storm. Det minner oss på at vi ikke er så udødelige som vi kanskje får følelsen av ved å leve som vi gjør, når vi gjør, i verdens rikeste land og alt det der. Det er ikke alt som kan repareres. Vi er her ikke evig, vi har ikke uendelig med sjanser og muligheter.

Vi kan ikke vente lenger, vi kan ikke la være. Vi må ut og leve.

By: fred

fred — Sun, 01 Feb 2009 20:06:57 +0000

noe av det siste jeg sa til noen som døde av kreft på lørdag, det var noe sånt som “Ser du er blitt litt tynn i håret siden sist, hvordan er formen, helsen?”. hun likte det, smilte litt. så rart. poff, plutselig borte. hva jeg egentlig tenker om det, det blir nok ikke klart før etter at det har gått en stund.

By: Helga

Helga — Sun, 01 Feb 2009 19:40:11 +0000

Jeg er redd for å dø fordi jeg er redd for å gå glipp av noe. Gå glipp av det livet har å tilby. Ps. Du skriver så utrolig nydelig. Når du gir ut bok, kjøper jeg gjerne.