Yearly Archives: 2009

Kom hit

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, men det er som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Jeg puster bare rolig når jeg går ute i kulda, puster inn den kalde snøen, hører på kent og tenker at jula snart er over nå, snart er alt rolig igjen, alle puster litt roligere, alle tenker litt lenger før de snakker, alle legger seg litt tidligere, bruker litt lenger tid på morgenkaffen, og så blir det sakte lysere utenfor og plutselig våkner man av vekkerklokka og det er ikke lenger mørkt.

Hun ser på meg og sier at jeg var frekk da jeg ba henne bruke den andre kort-automaten. Jeg pakker inn en julegave for henne, og spør i den pinlige stillheten som fulgte om det er frekt å si ‘kom hit’ på svensk, for det var det jeg sa. Jeg pekte på den riktige kortautomaten og sa ‘kom hit’, og hun ble sur. Det er frekt på alla språk, sa hun. Hm, sa jeg. Kanskje det er en generasjonsforskjell? Jeg surret båndet rundt fingeren min, knøt knuta helt selv, for det kan jeg nå, det lærte jeg mitt første år i bokhandel, for snart seks år siden, og hun sa at hun visste at mange hadde problemer med nordmenn i service-yrker. God jul, sa jeg og ga henne pakka. Hun glemte meg kanskje da hun gikk ut av butikken. Jeg tenker fortsatt på henne, og vil så gjerne vite hvorfor hun syntes jeg var frekk, da alt jeg ville var å hjelpe henne, få henne til å taste koden sin i riktig maskin, smile til henne mens jeg pakka inn boka hun kjøpte til noen hun kanskje er litt mer glad i enn de andre vennene sine, sende henne ut i snøen igjen med en god følelse, en følelse av å ha gjort noe hun har venta lenge på, noe hun kan stryke av lista, noe å fjerne fra skuldrene, vekten på dem, alt man skal gjøre i desember, denne måneden som aldri tar slutt, denne lange, kalde, stressa måneden, som på TV er den fineste av dem alle.

Mange har problemer med nordmenn i service-yrker, sa hun. Jeg sto på bussholdeplassen mange timer senere, sliten som bare en sliten katt kan være, fortsatt ikke senkede skuldre, og jeg fant endelig setninga jeg hadde lett etter: Jeg tror at uansett hvor flink man er i jobben sin i butikk, så vil man oppleve en avsindig mengde med skit fra alle menneskene man snakker med i løpet av dagen, sikkert mer enn du har opplevd på mange år.

Noen er glad i meg også, jeg er en snill tjej, en sjarmerende tjej, ganske morsom til tider og ganske høflig, selv om du ikke syntes noen av delene de to minuttene du tilbragte sammen med meg.

Kanskje er det jeg som er usunn, jeg tenker jo til og med at Hitler sikkkert var en god bestefar, at det kanskje var hans beste side, hvem vet.

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, så kommer Frøydis bort til meg og gir meg en klem bakfra, hun har akkurat stengt butikken, og sammen står vi og venter på bussen og bedre tider. Snart er jula over, og vi kan puste igjen.

Jenta i båten, i Gamlebyen, i bokhandelen, på trikken, i byen, på toget, under dyna, foran pc’en

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp tidlig aleine selv om jeg har sovet ved siden av noen, jeg står opp og kler på meg, samler sammen tingene mine og åpner luka for å gå ut. Båten har en luke, ikke en dør. Man skyver den opp, og så er den åpen. Jeg teller til tre så hopper jeg ned på brygga, det er nesten som å sitte i treet som var i hagen til farmor, jeg telte til tre også hoppa jeg. Jeg var den siste som lærte meg å hoppe fra det treet. Jeg fortsatte med det helt til de kutta det ned da jeg var 15, så jeg var kanskje den som holdt ut lengst også, om man regner etter.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger sover jeg lenge på skrivedagen min, jeg har alltid på vekkerklokka, sju eller kanskje åtte, men noen ganger slår jeg den bare av, eller slumrer til den slår seg av selv. Noen ganger durer mobilen så lenge at den faller ned fra nattbordet. Noen ganger orker jeg ikke finne den igjen, så jeg bare drar dyna over hodet og duringa fra mobilen glir over i duringa fra katten som maler ved siden av meg. Når jeg først står opp, så ser jeg en episode av noe, kanskje House, kanskje Early Edition, kanskje Grey’s Anatomy selv om jeg sier til meg selv at jeg har slutta å se på det. Jeg burde skrive, men jeg glemmer det innimellom.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp for å være en av de som står tett i tett på en trikk, hvis den må bråbremse blir vi plutselig et fellesskap, folk hjelper hverandre opp igjen hvis noen har falt, folk ler eller rister på hodet, de som sitter tilbyr plassene sine til de som slo seg eller raste fremover i vogna. Noen ganger tror jeg at vi trenger en liten katastrofe for å huske at vi bryr oss om hverandre.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen søndager står jeg aldri opp, jeg spiller Scrabble og taper, jeg har blitt skikkelig dårlig i spill, før pleide jeg å vinne Scrabble med å bare ha 184 poeng. Nå spiller jeg mot en fyr som klarer å skrive ‘cyanid’ på trippelt ordpoeng. Det er bare å kaste inn håndkleet, eller trekke dyna over hodet igjen og si at nå gidder jeg ikke å stå opp, denne dagen er offisielt over før den har begynt.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Jeg kan rydde leiligheten eller la det være rotete. Jeg kan smile til de som kjøper bøker eller jeg kan la være. Jeg kan skrive eller jeg kan slutte med det. Jeg kan tilby setet mitt på trikken til noen selv om den ikke nesten har kræsja, eller jeg kan bli sittende, med hodet lent mot vinduet og filmmusikken på øret. Jeg kan gi opp eller jeg kan fortsette. Jeg kan bli eller jeg kan gå. Jeg kan fortsette å våkne i en båt eller jeg kan velge å bli hjemme. Jeg kan ta en ekstra øl eller jeg kan ta siste trikk hjem. Det er opp til meg.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Noen ganger når jeg legger meg seint, sitter jeg bare og stirrer på de samme nettsidene og ingenting skjer. Det er ikke alltid det faller meg inn at det er opp til meg også, at det er litt min oppgave å få ting til å skje. At jeg kanskje må skrive for at verden skal gå rundt. For at min verden skal gå rundt, og ikke stoppe opp.

1

Jeg liker å lese det debutantene i Signaler skriver i presentasjonen av dem selv. Når de har blitt spurt hvorfor de skriver. Det er så mange forskjellige svar. Mange ganger liker jeg svarene deres bedre enn tekstene som er blitt publisert. Man kan ikke like alt. Jeg liker å lese forordet til Pedro Carmona-Alvarez, der han f eks skriver at dette skal være en begynnelse, noe om den de en gang var, noe de skal se tilbake på, og det er kanskje ikke like bra som det de en gang kommer til å skrive, men det er derfor det er en begynnelse. Alle må begynne et sted.

På lanseringsfesten til Signaler i 2006 sto jeg i bakgården på Spasibar, Anders Heger og Lars Saabye Christensen sto i nærheten av meg, Pedro Carmona-Alvarez sto og pratet med R, og tidligere det året hadde R og jeg vært kjærester og han hadde funnet La det bare bli blåmerker igjen i kjelleren på ARK og tatt den med seg til meg, han hadde sagt at på lanseringsfesten skulle han ta meg med bort til Pedro og si: Hei Pedro, dette er jenta mi. Jeg var ikke jenta hans lenger, jeg var bare en tjej som sto der og så dum ut, og så på at R prata med Pedro, at Anders Heger prata med Lars Saabye Christensen, og jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde der, jeg hadde ikke skrevet noe, jeg bare blogga, hver dag. Skrev dagbok om pojkarna, om kents tekster, om å være ung i Oslo, om å lengte etter at alt skulle begynne. R tok tak i meg og presenterte meg for Pedro, men ikke som jenta hans, han sa: Dette er Linn. Hei, sa Pedro. Hei, sa jeg. Er du også skribent, spurte han. Nei, jeg bare blogger, sa jeg. Så sa han: Du vet, at det er når du begynner å lyve i dagbøkene dine at det blir litteratur. Så snakket han litt mer med R, om skriving og alt annet som er viktig her i livet, og jeg drakk opp colaen min og gikk hjem.

I 2009 har det begynt, jeg har sittet på det lille kontoret på Grünerløkka, i vinduskarmen, der jeg liker å sitte, og jeg har skrevet tekstene på nytt og på nytt, lagt a4-ark utover gulvet på Flamme, tråkket meg gjennom kapitlene, delt inn Roskilde-festivalen i dager, følelser, tekster, løgner og minner jeg ikke lenger vet om er sanne. Jeg har kastet noen a4-ark, sagt at jeg ikke orker å gjøre dem om mer, vi stryker den, har jeg sagt, vi tar den bare bort, vi trenger den ikke, bort bort bort, noen av dem har jeg tatt med igjen, andre har bare blitt liggende der, på gulvet på Flamme, siden i en søppelkasse et sted.

Jeg har fått gode anmeldelser og noen ikke så gode anmeldelser. Noen har sagt at bokas største styrke ligger i at den får selv mennesker som aldri har vært på Roskilde til å ville dra dit, andre har sagt at bokas største svakhet er at den utestenger alle de som aldri har vært der, at det er en mimrebok. Jeg fikk en artikkel på Wikipedia og var vitne til en diskusjon om jeg fortjente tittelen forfatter, siden jeg tross alt hadde utgitt en bok ‘om sine opplevelser på Roskilde-festivalen, og ikke en roman’. Jeg har lest anmeldelser jeg har hatt lyst til å henge opp på veggen, jeg har fått en avis i fanget der jeg fikk lyst til å ringe anmelderen og si unnskyld for at jeg ikke hadde skrevet en god nok bok for ham.

Jeg har lurt på om jeg skal sende boka til L og S, lurt på om jeg skal si unnskyld eller vær så god, lurt på om de kanskje alt har lest den, lurt på om menneskene som har lest boka tror at alt er sant, når 80% av det er løgn. Lurt på om alle tror at ‘jeg’ er jeg, når jenta i boka er så mye tøffere enn meg.

Også har jeg lurt på hvor skrivingen min ble av, hvor den følelsen jeg pleide å få i magen når jeg skrev har blitt av. Lurt på hvor det har blitt av alt sammen. Og jeg fikk en mail som fikk meg til å fortstå hvor det kanskje hadde blitt borte. I mailen sto det noe om å finne sin egen stemme, om å utvikle noe som er sitt eget, om å øve, skrive, øve mer og skrive mer, og gjennom det klare å gjøre det vi har gjort, skrive bøker. Og jeg skjønner at jeg ikke kan lyve i dagbøkene mine når jeg ikke skriver noen. Så jeg tror dette er en ny begynnelse. Hvis jeg får lov.

Hvis det er greit for dere.

2009:

2009: Jeg svømmer til flytebrygga og tilbake igjen, i trappa ned til sjøen står det en solbrun gutt, han er tynn og har brunt hår, litt stor nese og jeg stopper opp i vannet, ser mot brystkassa hans, søkket mangler, men jeg er allikevel ikke sikker på om det bare er sola som spiller meg et puss, at det er 18-åringen som står der, at det er 18-åringen som hopper uti vannet og svømmer langt og lenge under det, jeg trekker pusten og svømmer bort fra trappa under vann, om det er ham vet jeg ikke hva jeg skal si, jeg vil være penere og kulere enn jeg er akkurat nå, og hvis det ikke er ham, så har jeg uansett ikke noe å si, og det har heller ikke noe å si hvordan jeg ser ut. Jeg svømmer under vann til det gjør vondt i brystet. Jeg hopper fra stupebrettet, jeg kan ikke stupe, men jeg hopper, og jeg prøver å komme så dypt jeg kan. Jeg sykler hjem og Bell X1 synger “How your heart is wired” og det blir tittelen på en playlist jeg lager når jeg kommer hjem. Det er varmt, å ligge i senga om kvelden er som å våkne i teltet på Roskilde, men jeg er ikke i teltet, og jeg har blitt kynisk, men ikke voksen, for hjertet mitt har ikke dødd, det har bare slutta å slå (så hardt) for de samme tingene som i fjor. I går avsluttet vi arbeidet med boka, boka som ikke er den jeg begynte på i april i fjor, men boka jeg begynte på i januar i år, boka som skal begynne seksjonen i bokhylla som skal være reservert til meg og etternavnet mitt.

“Og kanskje en dag kommer det ut en bok med navnet mitt på, akkurat som Erik også får det til tilslutt, kanskje skal det stå på baksiden, som det står på favorittfilmen, at dette er en bok om kjærlighet og andre katastrofer.”

Det er en bok om kjærlighet og andre katastrofer, det er en bok om festivalen og festivaltullingene i mitt liv, det er en bok om fortida, framtida og alt det som aldri skjedde, det er en bok om vennskap, om musikk, om å drikke øl i sola og å se på at den går ned, og at den kommer opp igjen om morgenen, det er en bok om brua mellom East og West, om lysene på Orange om kvelden, om å ikke få sove i campen, om møkkete joggesko og å se det bakhodet man har lett etter alle dagene og ikke vite hva man skal si når han endelig står der. Det er en bok om 2004, 2005, 2006, 2007 og kanskje mest av alt 2008, og den utkommer høsten 2009 og den heter Roskilde.

Og jeg er så stolt, det var bare det jeg ville si.

SLUTT

Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for hva som var en verdig avslutning, slutten eller forventingene, så jeg gir dere begge. Takk for meg.

April, april, april

«det ble mer enn en tur rundt sognsvann på meg i dag. telefonen ringte og han var kommet hjem fra danmark. det var fint. vi lå på sengen min og hørte på kate bush og jeg koste litt med katten og litt med håret hans og han lå med lukkede øyne og han hadde savnet… Les mer…

Og alt er på grunn av deg

Me, I’m scared of everything, I’m scared of who I am, of what I saw, of what I did. And most of all… I’m scared of walking out of this room. And never feeling my whole life – the way I feel when I’m with you. Baby sier det og folk i salen ler, de… Les mer…

Jeg har ikke grått siden jeg gikk fra ham

Jeg går midt i veien, for der er det bar asfalt, jeg hører på den musikken som pleide å minne meg om ham, jeg forsøker å tvinge meg selv til å ikke se for meg hvordan han så ut den første gangen jeg så ham, da jeg snakket med ham selv om jeg ikke snakker… Les mer…

Reprise

Går det an å si noe om en film som ikke alt er blitt sagt hundre ganger før? Som hvordan det er helt stille i Reprise, selv om det er musikk i bakgrunnen, Erik ser på Philip som ligger inne på et rom på sykehuset, han blør fra hendene sine, og de skifter fort tilbake… Les mer…