År: 2008

Så gjør vi det igjen, tenker jeg. Jeg får ikke sove om natta og jeg går smilende hjem fra fest, det trenger ikke bety noenting, det er ingenting som er sikkert eller planlagt eller i orden, men det er heller ingenting som enda ikke har funka, ingenting er avlyst og ingenting er ødelagt.

Jeg tenker på alle begynnelsene jeg har fått lov til å være med på, jeg tenker på da Lars og jeg lagde gulrotkake hos meg på Skullerud og hvordan vi kysset første gang på kjøkkenet der, hvordan jeg sto såvidt på tå for å rekke opp til ham, hvordan alt var nytt og varmt og uvant, men fint, hvordan man ikke tenker på hvordan det blir eller kan komme til å bli, men bare gjør det man har lyst til.

Jeg tenker på brevene jeg fikk i postkassa mi på Skullerud sommeren før, da jeg satt i oppgangen og leste med tårer i øynene og bankende hjerte, det satt en gutt i Bergen og skrev brev til meg, limte bilder på dem, lagde mixtapes med mitt navn på, og jeg så for meg bokhyller og at han skulle lese høyt for meg mens vi satt sammen på verandaen eller i sengen eller i sofaen. Han leste bare høyt for meg noen få ganger og ingenting ble som vi planla, men begynnelsen var fin.

Er ikke begynnelsen alltid fin? Men er den alltid finest? Hele livet er fullt av begynnelser, men hvor er fortsettelsene? Skal jeg skrive om begynnelsene resten av mitt liv? Eller skal de eneste fortsettelsene jeg har være romanene jeg skriver når det er slutt på begynnelsen og alt man sitter igjen med er minnet om hvordan det kjentes ut å sitte inntil noen med bena på trikken før man var et offisielt par, når de eneste som visste hva vi drev med når ingen så oss, var oss selv?

Men jeg sier ikke at jeg ikke liker begynnelser eller at jeg skulle ønske noe var annerledes, for der står jeg på jobb og når Andreas kommer inn, så klarer jeg ikke holde meg og jeg sier noe om gårsdagen, jeg forteller ham noe om smil og lapper som ble skrevet og puttet raskt i lomma, så svart på, og så spør jeg: Men hvorfor er det dette som er viktig? Hvorfor er det bare dette som får meg til å ha det sånn? Det er ikke kjærlighet jeg mener, for dette er ikke kjærlighet, dette er en begynnelse på noe som kan bli til ingenting eller noe helt annet, jeg mener, det er det ingen som vet, det er bare en begynnelse, men hvorfor er begynnelsene så store at de kan høres som ekkoer gjennom årelange forhold, og hvorfor er det begynnelsene jeg sitter igjen med når det har gått flere år? Men Andreas, som er en av de beste jeg kjenner, han sier: Men er det ikke det som er så fint med å være mennesker? At de kan bety noe på den måten, at de kan gjøre at vi føler sånne ting? Og hvordan ville toppene sett ut om hverdagen var som du har det nå?

Så jeg fortsetter å samle på begynnelser. Og jeg fortsetter å skrive fortsettelsene på papir i stedet for i virkeligheten, for jeg er god på begynnelser, men dårlig på fortsettelser, men en dag er det min tur. En dag skal noen lese høyt for meg og hverdagen skal være en fortsettelse av begynnelsen, jeg skal lage kaker sammen med noen andre, kanskje mer enn bare den ene gangen, jeg skal sitte inntil noen på trikken og de skal holde meg i hånda, jeg skal gå søndagstur i parken, eller sette meg bak ham på verandaen når han røyker og ser på trærne rett utenfor, eller jeg skal kysse ham når han snuser og ikke lenger tenke på hvordan det prikket i leppa mi når jeg engang kysset en annen som snuser, eller kanskje han verken snuser eller røyker, men står opp før meg om morgenen for å jogge og jeg går inn til ham i dusjen når han kommer hjem, og vi skal ha det fint. Vi skal fortsette det vi en gang begynte på. Og det skal være like fint.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror ikke engang du må ha en begynnelse som slår de jeg alt har opplevd, jeg tror man bare må begynne et sted. Man kan begynne med et hei, en dårlig spøk fra Twin Peaks, en trikketur, en konsert på festival med et band man enda ikke vet at man liker, en latter man snur seg etter eller en som minner deg om en du en gang kjente uten å egentlig ligne noe særlig på ham. Og så er vi i gang. Og vi gjør det igjen.

Jeg starter dagen med å lese ut Darlah, Johan Harstads siste roman, og verden går under. Jeg står opp og går i dusjen, studerer meg selv i speilet, katten hopper opp på vasken og slår poten sin mot sitt eget speilbilde, jeg lar mitt eget være i fred og snur meg heller og går for å ta på meg klærne.

Hendene mine er tørre og kalde, jeg lager meg en kopp kakao, så en kopp te og forsøker å varme både hendene mine og meg selv. Jeg får en melding av mamma og jeg vil ikke kalle det en skuffelse, for jeg blir glad når jeg får melding av mamma, men det var ikke en melding fra verken ham, han eller deg, som om dette skulle forsvunnet hvis bare en av de jeg tenker på sendte meg en melding.

På lørdag slapp jeg ut Biggen og fikk panikk da jeg ikke fant ham igjen, så jeg stoppet en nabo på vei ut og fikk lov til å låne en lommelykt av ham. Jeg har ikke sett deg før, sa han, før han ga meg lommelykten sin. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg hilste på ham og sa hva jeg het, jeg husker i alle fall at han sa hva han het før han ønsket meg lykke til, mens jeg bare unnskyldte meg, jeg hadde på meg slagstøvler og var våt fordi jeg hadde falt inne i bygningsanlegget et sted på jakt etter katten som alt hadde funnet seg ly for regnet under en maskin et sted.

Jeg slo på lommelykten og snakket med meg selv, passet på å fortelle meg selv både hvor dum jeg var som trodde det skulle gå fint, og samtidig si til meg selv at det er en katt det er snakk om, selvfølgelig går det bra, han er bare ute på tur, han skal bare utforske litt, det er ikke så skummelt som det ser ut som, han klarer seg selv, det er bare du som ville gått deg bort her. Jeg er hun jenta i åttende etasje som mister katten sin og må låne lommelykter av naboer som løper tre etasjer opp for å hente den til henne, fordi hun ser så fortvilet og liten ut. Jeg har ikke sett deg her før, sier han, som om alle naboene vet hvem hverandre er, selv om det er ni etasjer i blokka, kanskje er det en hemmelig nabo-pils jeg ikke vet om enda, dugnader ingen har informert meg om.

Du trenger ikke unnskylde deg, sa han da han ga meg lommelykten og viste meg hvordan den skulle brukes, jeg håper du finner igjen katten din. Han spurte ikke hvordan jeg hadde klart å miste den når jeg bodde i åttende etasje. Kanskje trodde han at den hadde falt ut av vinduet og at jeg var i sjokk. Kanskje trodde han egentlig ikke på at jeg har en katt.

Jeg fant igjen Biggen, han kom mot meg som om ingenting hadde hendt, mellom gravemaskiner og trillebårer med spor av sement, og jeg satte meg på huk og da jeg fikk tak i ham, så slapp jeg ikke igjen. Jeg holdt ham litt for hardt og han ville ikke være med inn, jeg trykket på heisen og han klorte meg da stemmen i heisen begynte å snakke, den er så høy, den stemmen, den skjærer gjennom natten og stillheten, jeg kan til og med høre den når jeg har lagt meg, når blokka sover, jeg hører at mennesker tar heisen, og stemmen sier: ”Heisen går ned”, og jeg vet at du skal ut, hvorfor skal du ut nå? Klokka er fire, kan jeg tenke, før jeg sovner igjen.

Hver høst siden S reiste har jeg vært ute og reist selv på denne tiden. Hver gang finner jeg ut at jeg egentlig ikke liker å reise. Jeg har sittet på t-baner i andre land enn mitt eget, i byer der jeg aldri har vært sammen med S eller noen andre, jeg har hatt på meg lange skjerf, mistet skjerf på forskjellige steder og måttet kjøpe nye, jeg har spist gulrotkake og drukket kakao både alene og sammen med mennesker jeg er glad i, jeg har tatt tog og lent hodet mitt mot togvinduene og skrevet dagbok helt fra Oslo til Paris, tegnet hunder som sover på perrongen og lurt på hva menneskene i køyene over og under meg drømmer om når de sover på tog, om de er satt på pause eller om de føler at livet er i gang, at dagene de har igjen leves akkurat slik de ønsker seg, og jeg har kommet hjem igjen, akkurat den samme, helt annerledes.

Jeg har låst opp døren til det stedet der jeg bor, tre forskjellige steder har det blitt, og denne høsten har jeg ingen rømningsveier klare, jeg har ingen ekskursjoner eller tidlige tog å rekke, jeg har ingen å besøke i favorittbyen min og jeg tar meg selv i å tenke at jeg må dra et sted, om så bare for å ta en pause, for å sette livet mitt litt på pause når jeg allikevel selv er det. Jeg lager en kopp te til og ser at det er en time til jeg skal gå på jobb, og mens jeg rører i teen min, så lukker jeg øynene og ser meg selv ligge på en madrass ved siden av sengen hans, jeg har dratt på besøk og vi snakker sammen, det blir natt og det regner og jeg skal tørre å spørre om jeg ikke får lov til å ligge i sengen hans og han skal si at det går greit, akkurat som Antoine spør Mia, og vi er alle 16 år gamle innimellom, jeg lover,

og jeg går og setter meg i den grønne stolen min og setter på Sigur Rós og rører igjen i tekoppen min, og jeg lukker øynene igjen og da ser jeg en helt annen, og jeg står utenfor det nye stedet der han bor og han skal komme ut og se meg og jeg klarer ikke å bestemme meg for om han ville blitt glad eller sint, men jeg skal si at jeg trengte bare å se ham, jeg trengte bare å høre stemmen din, jeg trengte bare å vite at du er der, for jeg er alltid der for deg, jeg lover, jeg er alltid der for deg og det tror jeg du vet. Så skulle jeg snu igjen. Noen ganger løper han etter, noen ganger blir han stående, andre ganger snur han seg bare for å gå og gjøre det han var på vei til da han møtte meg i døra. Sånn kan det gå, sånn kan det gå. Man vet aldri.

Alt jeg gjør er å høre på Damien Rice og tenke på ting som aldri skjedde. Når Damien synger at some things in life may change, and some things – they stay the same, like time, så går jeg rundt i Oslo og tenker at jeg er en av de som ikke forandrer seg, men så ser jeg jo at jeg gjør det, jeg kjenner det, jeg merker det, og om jeg ikke forandrer meg, om du kommer tilbake og blir sint fordi jeg fortsatt er den samme, så gjør jeg i alle fall ikke fortsatt de samme tingene, jeg drikker øl, jeg går alene på kino, jeg hører ikke egentlig bare på Damien Rice, jeg sykler, litt fort til og med, for jeg er blitt kjepphøy og modig, men nothing unusual, nothing strange, close to nothing at all og there’s no explosions here, synger Damien, jeg har flyttet fra minus en etasje til pluss åtte, og Ingrid Olava synger om å kjøre heis, numbers like months passing by, og jeg skriver ingenting, jeg jobber, jeg står opp hver morgen klokken seks og jeg snakker med katten min, nothing unusual, nothing’s changed, i’m just a little older, that’s all, jeg hører på Damien Rice når jeg legger meg, just another soldier on a road to nowhere, read me your favourite line, det er stille, ingen leser for meg, om jeg leser selv, så leser jeg i hodet mitt og ikke høyt, read me the story of old, tell it like you still believe that in the end of the century, there’s a change for you and me, jeg ser ikke på film, jeg skriver ikke roman, jeg vasker ikke opp, jeg finner ikke telefonnumre på internett for å høre på stemmen til noen andre enn meg selv, men jeg har en nabo som driver med yoga og før jeg ga opp, så hadde jeg en gutt som var en ulv innimellom, når han tok på meg, på besøk om natten, got a wolf to keep her warm when he comes over, men nå sender jeg ingen meldinger om natten, jeg ser på det som en seier, og jeg snur meg vekk fra nattbordet og mobiltelefonen, jeg drar dyna over hodet og Damiens skjulte spor begynner når jeg nesten har sovnet, alt jeg gjør er å høre på Damien Rice og tenke på alt det som aldri skjedde.

For hundre år siden fant jeg en gutt på internett. Han het Rune og jeg kalte ham for Colagutt. Han skrev Internetts fineste blogg, Sharing a coke is kind of like kissing, og jeg scrollet opp og ned på siden hans, så på de fine bildene, leste de fine tekstene, stalket ham om natten når jeg egentlig burde sovet, alt for å finne andre steder der han også hadde strødd ordene sine rundt på nettet. Det var en del ord, heldigvis, og jeg husker at jeg fint kunne bruke flere timer på å lese dem, om igjen og om igjen. Så fant jeg ham på en kent-konsert, for, ja, Colagutt, Rune eller bare R om du vil, stor eller liten, spiller ingen rolle, bokstaven er hans og tilhører ingen andre, i alle fall, han er en kent-pojk. Han sto i mengden på en kent-konsert, og jeg ble overmodig og skulle absolutt bort og si hei, du er bra, så det gjorde jeg. Jeg og Krummis. Vi var ikke redde, eller, vi latet som at vi ikke var redde, og så var kontakten opprettet. Det var bare noen få setninger, og det var bare en jævlig bra kent-konsert, men jeg husker det som om det var i går, og da vi kom til tog-stasjonen etter konserten, for den var i Lillestrøm av alle steder, og togstasjonen var full av folk, så husker jeg at jeg så ham sitte for seg selv og vente, som alle andre gjorde den kvelden, og jeg angrer litt på at jeg ikke turte å gå bort og si hei enda en gang, men en gang fikk være nok, noen fnisete setninger til min store helt måtte holde for den dagen, den kvelden, den flotte konsert-kvelden der Joakim Berg spilte När det blåser på månen fra den andre siden av teltet og jeg er sikker på at både R og jeg kjente det samme hoppet i hjerterytmen akkurat da. Det var den første gangen vi snakket sammen, R og jeg. Vi har snakket mye sammen siden, både på internett og i virkeligheten, om dagen og om natta, ute og inne, med musikk eller uten, og han er fortsatt min helt. Jeg har alltid sagt at om jeg ble rik, så skulle jeg utgi bøkene hans, for det er ikke egentlig boken i entall det er snakk om, det bor mange bøker i Rune. Det bor bøker i ham om kärlek och musik, det viktigste her i livet, det bor bøker i ham om konserter, om nye og gamle band, om vennskap, familier, barne- og ungdomsskolen, de første forelskelsene og kyssene, de siste av det samme, det bor bøker der som kanskje høres ut som en mixteip full av Postal Service, Death Cab for Cutie og The Shins, eller enda mer riktig; Radiohead og kent. Og nå har han klart det, uten at jeg har blitt rik og hjulpet til på noe vis, han har utgitt en bok, den første av mange, og det er noe man bør feire. Vi har ikke ballonger, milkshake eller mixteips til alle, selv om vi absolutt burde hatt det, men vi har boka. Mange eksemplarer til vår lille butikk å være.

I en bokhandel i Storgata kommer det til å bli laget et lite vindu der vi stiller ut boka, jeg kommer til å stå bak disken og smile mitt fineste smil når noen legger den på disken foran meg for å betale, og jeg kommer til å bli varm inni meg, akkurat som jeg ble den første gangen jeg sa hei til ham og fniste, og mennesker fra overalt skal ta boken under armen og gå ut i høsten og begynne og lese akkurat den boka.

Og denne boka er en mixteip. En av de beste denne høsten. Det tør jeg å si, her jeg står med min Charlotte Isabel Hansen t-skjorte, det tør jeg å si etter å ha lest Bisettelsen som var jævlig bra, det tør jeg å si uansett hvor vakker Simon Strangers bok mnem er både utenpå og inni, Rune F. Hjemås har skrevet en av de beste bøkene denne høsten og den heter Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, og du kommer ikke til å angre på å ha kjøpt den. Jeg lover.

Og du burde kjøpe den av meg.

Jeg har flytta fra min lille, støvete hybel og inn i en større, men allikevel liten leilighet. På toppen av Gamlebyen, etasjemessig nå, ikke på toppen av en bakke som før, bor jeg og snart katten min. Jeg pakker ut eske etter eske, flatpakker dem og ser at det blir mer og mer gulvplass, selv om leiligheten min er full av ting. Jeg har mange ting. Jeg er glad i ting. Jeg lever i et levende loppemarked, veggene mine er fulle av ord og minner, på gulvet mitt står det stablet møbler og esker oppi hverandre, oppå møblene mine og i hyllene mine er det bøker og dikt og skriblerier og dinosaurer. Jeg henger opp de samme, gamle bildene mens jeg hører på en gammel cd som jeg kan teksten til, jeg blåser støv av tingene jeg pakker opp og jeg har begynt å tørke bort smulene fra brødskivene mine med en gang jeg har laget dem. Jeg eier en leilighet nå. Den skal være fin. På badet mitt, som er helt nytt, som resten av leiligheten, som resten av borettslaget, har jeg en hylle med skatter, farmors gamle brosjer og smykker, som jeg ikke bruker enda, men som jeg bruker til å pynte badehyllen min med. En tiara og en rosa parfymeflaske er også der inne, men de brukes en sjelden gang i blant.

Jeg hører Magnet som synger om sommeren 2004, mens jeg henger opp bildet av oss fra den samme sommeren. Jeg stryker pekefingeren min over det og lurer på om jeg kanskje skal la det ligge i en pappeske, som mange av de andre bildene av deg gjør, men jeg vet at jeg vil ha det bildet på veggen. Det er et av de fineste bildene av oss. Det minner meg på at det en gang var fint. At vi ikke alltid har bodd i hvert vårt land, at vi en gang har ligget under de samme epletrærne, at jeg en gang var nåtid hos deg, og ikke en fortid som betyr mindre, som har krympet i betydning ettersom dagene dine går og fylles med nye ansikter, mennesker som opptar større plass i livet ditt enn jeg noengang gjorde. Jeg henger lappene med ord ved siden av og under, rundt, hedersplassen er den jeg ser når jeg kikker opp fra skatollet, kanskje under en pause i skrivingen, i arbeidet mitt, som går sakte, men fremover. Setning for setning forandrer jeg romanen min, selv om den handler om det samme. Akkurat som at denne bloggen fortsatt handler om det samme.

Om natten, ca klokken fem, ringer det kanskje på døren min og inn kommer den gutten jeg fant på en støvete festival tidligere i sommer, han ble en pojk, det skjønte jeg jo, det skjønte vel alle, og det er ikke så vanskelig å forsvare for omverden, men det er litt vanskelig å forsvare for meg selv. Men han kommer innimellom, og jeg skal la ham gjøre det så lenge det er fint. Man trenger ikke alltid å tenke så mye. Det har han lært meg, selv om han er ung.

Andre ting jeg har lært er at jeg er dårlig på å feriere med familien min, at jeg kan telle antall ganger jeg var sur eller irritert gjennom hele videregående på fingrene mine, mens det antallet dessverre sikkert var doblet i løpet av den lille uka på Kreta, men om kvelden, om kvelden kunne jeg høre bølgene gjennom hodetelefonene mine, jeg skrev, og var alene med meg selv og romanen min, eller noen andres roman, og da var jeg rolig langt inn i sjelen. Da var jeg lykkelig.

Frøydis skrev et sted at hun verken hadde skrevet eller lest ut en bok på en uke og at da følte hun seg som et dårlig menneske. Det er en følelse jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg skriver ikke, og nå har jeg fem bøker liggende rundt sengen og i hybelen som jeg har begynt på, men ikke fullført. De er ikke dårlige noen av dem, jeg bare fullfører dem ikke. Jeg har hybelen full av pappesker som det er meningen at jeg skal legge alt jeg eier i, og i går hentet mamma katten min, så nå er jeg alene. Jeg ble syk i dag tidlig på jobb, og dro hjem. Det er blitt høst og jeg sykler med skjerf. Men jeg har det ikke dårlig. Jeg gjør bare andre ting enn det jeg før ville se på som bra. Ta for eksempel en vanlig kveld: Jeg spiser mat, veldig mye, foran tv’en. Halv elleve begynner Paradise Hotel på tv3, og jeg ser på det. Hver kveld. Jeg skal nå forsøke å fortelle hvorfor:

Paradise Hotel er som ungdomsskolen. Det er fullt av pene mennesker, populære mennesker, ‘kule’ mennesker. De har seg, de drikker, de krangler og de lurer hverandre, og alt dette er vel og bra, det er god underholdning, det er som en amerikansk high school-serie, bortsett fra at de er danske og i 20-åra. Men, og det er her min forsvarstale kommer: Inni mellom alt dette, som jeg fryder meg over å få lov til å se på, så skjer det ting som gjør at jeg beholder trua på menneskeheten. Nick og Diana. Diana er en pen jente, men hun har vært anonym hittil i serien. Jeg tenkte ikke særlig på henne, hun er ikke den peneste jenta, hun er ikke den jenta som er mest i fokus, hun er blond, ikke altfor tynn, ikke bitchy og inni mellom, skjønt ikke ofte, drikker hun seg litt for full og da bærer partneren henne i seng. Og nå i det siste, de siste fem-ti episodene, så har hun og Nick ligget og pratet sammen, sett på stjernene, holdt rundt hverandre. Nick er den heite fyren, en av de mange, der inne. Han har hatt noe på gang med to av jentene som har gått ut, og ligget med en tredje som fortsatt er der, men når han snakker med Diana, så prøver han seg ikke. Og så skjedde det noe som gjorde at de kranglet. Eller, de sluttet å snakke med hverandre. Noe taktikk-greier, og det er ikke interessant, det er ikke det jeg synes er stas med serien, så jeg hopper over det. Men så blir de venner igjen, Diana trekker Nick til side og skal si unnskyld, og Nick er iskald og det ender med at Diana går ut av rommet, stille og rolig, hun gjemmer seg bare på gangen, men hun gråter og Nick ligger inne i sengen og skjønner at han har gått for langt. Diana, ikke gå, vær så snill, kom tilbake igjen. Og der skyter tv3 inn et av disse klippene der de snakker med deltakerne, og du kan høre at Diana sier: Jeg har følelser for Nick, og krangelen deres fortsetter. Hun begynner så å gråte foran ham, og gjemmer ansiktet sitt i hendene sine, før hun går ut på nytt. Så setter de seg ned sammen, og hun sier: Du aner ikke hvor mye du betyr for meg, og Nick sier: Og du aner ikke hvor glad jeg har blitt i deg, og de legger seg i skje, som de gjør og har gjort. Og Diana er så søt og sjenert, og de setter seg opp i sengen og Nick klemmer henne og gir henne et kyss på skulderen og hun ender opp med å reise seg og gå rundt i hotellrommet og riste på kroppen sin, hendene sine, vi må gå ut, sier hun, jeg er så varm, og Nick spør henne hvorfor hun er så varm og hun ler og sier: Det er fordi du er så hot, Nick, og han ler og sammen går de ut og Nick sier: Skal vi se på stjernene? Og de legger seg ned for å kikke på himmelen. Tv3 klipper inn enda et av disse klippene og Nick sier: Jeg er blitt riktig glad i Diana, hun betyder riktig meget for mig, mer enn noen andre her inne, og i bunn og grunn så føler jeg vel egentlig at Diana er den deiligste person i verden.

Den vakreste kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge er altså en del av et reality-show, der det som sagt egentlig går hardt for seg, de har seg med hverandre alle mann, det er utroskap, svik og tårer, baksnakking og lureri overalt, og midt oppi dette finner man altså en søt historie om to mennesker som ligger ute og ser på stjernene sammen, hun er sjenert og han er heit, og det har ikke skjedd noe mellom dem, og kanskje er det nettopp det som gjør at jeg røres sånn ved hver minste lille ting de gjør, som å møte blikket til hverandre over bordet, eller gi hverandre en klem før de går i seng hver for seg, eller når tv3 klipper inn ting de sier om hverandre, som jeg sitter her hjemme og lurer på: Har de sagt dette til hverandre? Har de holdt kontakten etter at serien er avsluttet? Har de blitt kjærester nå, eller var dette noe som forsvant da de kom tilbake til virkeligheten?

Det minner meg litt om en av mine favorittfilmer, The Breakfast Club, som slutter der alle sammen finner hverandre, der filmkyssene er vare og forsiktige, og dermed også så mye finere enn mange andre filmkyss, og jeg sitter ofte igjen i sofaen etter å ha sett den, for det gjør jeg med jevne mellomrom enten alene eller sammen med noen, og jeg tenker: Ble de kjærester? Claire og John Bender, for eksempel. Hva sa vennene hans da de gikk ned skolekorridoren sammen? Og Allison og Andrew, A & A, ble hun med ham på en av de kule festene han og vennene hans gikk på? Satt hun og heiet på ham under en brytekamp og så gikk de ut og drakk milkshake sammen etterpå?

Det er dette jeg gjør hele tiden. Jeg henger meg opp i kjærlighetshistorier i bøker, filmer og på tv, noen mer ekte enn andre, og så ligger jeg våken om natta og dikter videre på dem. Kanskje det er derfor jeg ikke skal miste trua på at jeg skal bli forfatter. Eller kanskje jeg skal holde meg til dikting i hodet og ikke på papiret. Uansett tror jeg at jeg kommer til å få det fint. Jeg skal sitte på balkongen min i Gamlebyen og drikke te og det kommer til å skje fortere enn jeg aner. Snart er hybelen pakket ned, jeg er frisk igjen, jeg sykler med skjerf til Clear Channel fjerner bysyklene, og da begynner jeg å gå i stedet, med en kaffe i hånden om morgenen på vei til jobb, jeg og skjerfet mitt, kanskje også votter, og en lue, og mine egne kjærlighetshistorier skal ta opp like mye tanketid som det Paradise Hotels skjøreste forhold gjorde i slutten av august, på begynnelsen av høsten.

Jeg er alene hjemme, jeg er litt syk, og jeg fryser på føttene fordi jeg ikke har noen katt til å varme dem. Men jeg har det fint. Det er det viktigste.

Jeg har ikke skrevet noe siden det var varmt. Jeg har ikke lest noe særlig, jeg tvinger meg selv til å lese i lunsjen og i dag fikk jeg gåsehud av del 2 i Siri Hustvedts bok, som jeg vet er bra, jeg kjenner det på meg, jeg ser det når jeg leser, jeg merker det, men jeg har allikevel ikke lyst til å lese den. Jeg har lyst til å spise mat foran tv’en og ha en katt på fanget. Så jeg har gjort mye av det i det siste. Jeg går og går, og jeg tenker: Hold inn magen, gå fortere, ta oppoverbakken og trappene, ikke ta bussen, stram magen, begynn å løpe, jogge, svømme, trene. Det er et trenings-studio på veien min hjem, jeg går forbi og kikker inn gjennom vinduene, de løper på tredemøller og ror på romaskiner og trappemaskinene går opp og ned og jeg går forbi utenfor med musikken min på øret og tenker at jeg har begynt å bli gammel, det begynner allerede nå, tenker jeg og ser for meg alle artiklene om hvor mye fett og sukker vi putter i oss og lover meg selv å drikke vann i stedet for cola i morgen, men så frister boks-colaen allikevel og vannflaska er fortsatt halvfull når jeg dumper ned i sofaen etter jobb. Dette skulle egentlig bli en tekst om de fine tingene jeg har opplevd i dag, men det ble en tekst om alt jeg ikke gjør i stedet, og om trening og mat, jeg mener, når var sist gang jeg skrev noe om trening og mat? Aldri? Jeg har blitt en av dem. En av de i sofaen. Man blir ikke forfattar av slikt.

Fine ting i dag: Det Norske Samlagets høst-kataloger kom på jobben og jeg slo opp på side 12, viste det til sjefen min og sa: Han skal få vindusplass. Hun hev seg rundt og sendte en mail til forlagskontakten og spurte hvor mange bøker vi måtte ta inn for å få 100% retur. Det betyr mange bøker. Jeg skal selge alle sammen. Det kommer en dag hvor jeg har tenkt å sette meg ned og skrive hvorfor dere skal kjøpe boken og hvorfor dere skal gjøre det hos meg, men det er ikke i dag. I dag skal jeg fortelle om hun jenta jeg så i Oslos fineste hage da jeg gikk forbi i solen. Det er svakt røde epler på trærne der inne nå og midt i hagen sto det en jente, kanskje en dame, med langt, lysblondt hår og hun strakk seg opp til en av de høye greinene og plukket ned et eple, så tok hun to biter av det, fort, før hun kastet det på bakken. Så tok hun et til. Eller, det vet jeg ikke, for jeg gikk videre, men i hodet mitt tok hun et til. Og et til. Til det lå et titalls halvspiste epler rundt henne. Så gikk hun og satte seg i en stol og ventet på noen. Jeg vet ikke om hun bodde der eller om hun jobbet der.

Jeg hadde mange flere fine ting å fortelle, men jeg har glemt dem. Ingen har lagt inn bud på leiligheten min enda. Hurra. Det kan hende jeg skal bo der. Frøydis var pen da hun kom inn på jobben i dag. Jeg ble glad av det. Vi fikk inn masse av Breaking dawn, denne fjerde og avsluttende boken i vampyr-romanse-serien som selger helt sykt bra og som jeg må innrømme at jeg leste første boken av og jeg ble forelska i Edward Cullen sjæl. Jeg liker at det finnes bøker som får folk til å stå i kø, selv om det er fantasy og ikke kortprosa fra Samlaget. En dag skal det være fest og nattåpent når boka di kommer, tenker jeg. Og som du en gang sa, finnes det en Nils-Øivind Haagensen-hatt? fordi du kjøpte Adressebøkene da Harry Potter et-eller-annet-nummer ble lansert, og jeg tenker: Finnes det en Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd-t-skjorte? Hatt? Button? Det burde vært spilt indie-musikk over anlegget og vi skulle delt ut cocabrus til alle kundene. Jeg fyller det ene bordet i vinduet med den tidligere nevnte vampyr-romansen og så går jeg ut i solen for å drikke iskaffe med verdens beste tjej, som snakker om han gutten og jeg får en melding fra han gutten jeg sover ved siden av og han spør om han skal komme på besøk. Det var også to fine ting. Det vil egentlig ingen ende ta.

Så det finnes sånne dager. Sånne helt vanlige dager. Ingen skriver bøker om dem. Ikke jeg heller. Ingen har gått fra meg, ingen har dødd, ingen har knust hjertet mitt, ingen har fått meg til å gråte. Jeg har jobbet, spist et tonn med laks til middag og vært så mett at jeg måtte avlyse daten min og spørre om han kan komme i morgen i stedet, gått hjem, oppover djevelbakken, forbi det huset der jeg kanskje skal bo fra slutten av måneden, drukket vann i stedet for cocabrus, og satt meg ned foran tv’en. En helt vanlig dag i livet til en helt vanlig tjej. Er det ikke grusomt kjedelig? Er ikke dette forferdelig å lese om? Tenker du ikke: Jaha, og hva så? Hvor er frysningene? Hvor er det triste, hjerteskjærende, opplysende, spesielle?

Akkurat som at det ikke kan regne hele tiden, så kan man ikke skrive gull hele tiden heller. Nå har jeg i hvert fall skrevet noe. Gullet får vente til jeg sitter på en terrasse på Kreta med pc’en i fanget, en vannflaske på bordet foran meg, en ny leilighet hjemme som jeg skal pakke ut i når jeg kommer tilbake, og saltvann i håret. Og da skal jeg igjen skrive om kärleken. For du vet det, at love will tear us apart again. Jeg lover.

Jeg drikker øl, Jäger, vin og vann, jeg kjøper en leilighet, får beskjed om at den er min og at jeg kan flytte inn 26. august, for så å få beskjed om at den ikke er min allikevel enda, men at jeg får vite det den 19. august. Jeg sa opp hybelen i mellomtiden av disse to beskjedene og i verste fall er jeg husløs fra 30. september, hva gjør man da? Man drikker øl, Jäger, vin og vann, sjokolademelk, te, iskaffe og hylleblomst og flytter inn i kjelleren til pappa, lar katten bo hos mamma og oppholder meg mest mulig i mine venners nærhet for å ikke miste alt håpet.

Denne sommeren begynte tidlig og av en eller annen grunn føler jeg nå at den er over. Jeg kan gå med olabukser uten å føle at jeg kveles av varme og det regner i nakken min på vei hjem fra Øya-festivalen, men jeg synes det er helt greit. Planen var egentlig å sitte på en liten balkong i åttende etasje i Gamlebyen og se på at trærne ble oransje rett foran meg, katten og pc’en min, eller en bok i fanget, jeg har jo så mange av dem, men kanskje skal jeg fortsette å komme dryppende våt inn på visninger, ta av meg skoene og tasse rundt for å se på steder der andre mennesker har bodd før meg og tenke: Skal jeg bo her? Stryke fingrene mine langs vegger og lister og tenke: Er det her jeg skal skrive tredjeutkastet av min unge roman? Er det her jeg skal bo de neste 10 årene? Er det her du skal bli med meg hjem?

Jeg legger meg i sengen tidlig hver morgen, ser at taket snurrer over meg, noen ganger ligger det en ved siden av meg, andre ganger ligger jeg alene, sånn har det vært i sommer, og sånn skal det være fremover, og det er ikke til å unngå at mennesker spør om vi er kjærester, og det er heller ikke til å unngå at jeg svarer nei. Hvorfor ikke? spør de. Jeg er ikke forelska, sier jeg, og jeg kan ikke fortsette å gi alt jeg har. Jeg skal gi alt jeg har til meg selv fremover nå, tenker jeg. Som du sa til meg på t-banestasjonen da vi fortsatt var venner. Jeg skulle tenke på meg selv, og bare meg, og selv da tenkte jeg mer på deg enn på meg selv, og selv nå lar jeg bitterhet og uvennskap være følelser jeg forsøker å glemme navnet på og sender deg en melding i min beruselse av øl, Jäger, festival, hoppende mennesker og Sigur Rós som står foran meg på scenen og for en gangs skyld ikke får meg til å gråte, men til å ta opp mobilen og skrive til deg, for første gang siden jeg reiste hjem fra København.

Hvorfor det? spør jeg meg selv når jeg våkner dagen etterpå, men jeg vet at svaret er sant og jeg vet at det ikke bare var fordi jeg var full og hadde klart å stjele øl fra baren på festivalen, det var ikke bare fordi jeg ikke helt visste hva jeg gjorde eller manglet de vanlige sperrene som forteller meg hva jeg skal og ikke skal gjøre, hva jeg bør og ikke bør si, kanskje har jeg uansett for mange av dem til vanlig, men nei. Det var ikke derfor jeg gjorde det. Jeg gjorde det fordi at jeg ikke vet når en av oss blir borte for godt. Det er en klisje, og det er en godt brukt en, men det er fordi det er helt sant og vi vet det alle sammen. Jeg vet ikke når jeg våkner og du ikke lenger finnes i denne verdenen lenger, jeg vet ikke når jeg våkner og ikke er våken i det hele tatt. Det er derfor det er viktig å si det.

Og det er derfor det er viktig å fortsette å ikke sove bort sommernatta, som snart er høstnatta, og det er derfor det er viktig at jeg reiser meg opp og går ut denne døra, kanskje for en av de siste gangene fordi jeg får ny leilighet i slutten av måneden, kanskje ikke, uansett skal jeg kjøpe meg en iskaffe og traske nedover mot BigBang, enda et av disse bandene som hører til det kapittelet som jeg skriver siste punktum i hver dag før jeg sovner og åpner på nytt når jeg slår opp øynene. Men du vet, det er ikke det at du er mitt livs kjærlighet. Det er bare det at du var det en gang.

Og det er fint. Det var bare det jeg ville si. Uansett hva som er riktig å si eller ikke si, og uansett hva du mener om det.

Så jeg sendte inn et manus og mistet troen på meg selv, er det sånn det skal være? Det handler om å ikke gi opp, det handler om å skrive på nytt når man får et nei, eller skrive noe nytt når man får et nei. Det handler om å tro nok på at man skal skrive, på at det er det man skal gjøre, uansett hva forlagene forteller deg. Og ingen kommer til å fortelle meg at jeg ikke skal skrive. Kanskje forteller de meg at jeg ikke skal skrive Kamikaze, som egentlig burde hete Når jeg er hos deg, eller Når du er hos meg, eller Når vi ikke er hos hverandre, Når ingen er hos noen av oss, Når du bare forsvinner og andre morsomme tittelforslag som Frøydis og jeg finner på med hver vål ølboks i hånden, men Linn Ullmann har allerede brukt den tittelen jeg synes passer best, og sånn går det. Det handler om å ikke slutte å puste, inn og ut, gjenta etter behov, og være forberedt på alt. Vil jeg de skal si ja? Vil jeg at dette skal bli min første utgivelse? Det vet jeg ikke. Hun Linn, hun skrev en roman om sin tapte kjærlighet som aldri kom tilbake og sånn er det. Der går hun jenta som aldri klarte å glemme deg, der går hun du knuste hjertet til, der går hun som skriver om deg om natten og aldri helt gir slipp, der går hun som later som at alt ville blitt bra igjen om du bare sto utenfor døren hennes en dag hun kom hjem fra jobb. Der går hun som ikke krangler.

Der går hun, hun med ølboksen i hendene, hun som sitter på toppen av en av de mange trappene i Frognerparken og snakker høyt om det som betyr noe her i livet: kärleken, 18-åringen, sex og ikke-forhold. Hun som går hjem om natten, gjennom kirkegården, hun som blir med de menneskene som betydde mest for henne på ungdomsskolen ut for å nattbade, fordi de nylig har flyttet rett nedi gata for der hun bor, der hun snart skal flytte fra, der alt snart skal ligge i esker og ingen vet hvor de skal flyttes enda.

Hva gjør man når alt annet feiler? Man går ut, man skrur av den dårlige reality-serien man sitter og ser på, man tar med seg en bok eller ti, man slenger døra igjen bak seg, den døra man snart ikke lenger har nøkkel til, skrur på Radiohead på mp3-spilleren som man pleide å ha inntil hjertet og så danser man. Det kan ingen ta fra meg. Det kan regne, det kan være sol, de kan refusere meg, du kan reise igjen og igjen, han kan slutte å komme på besøk om natten og jeg kan bli alene igjen, helt alene, men jeg kan fortsatt danse til Reckoner, 15 step og All I need. Jeg kan danse i Converse-sko med og uten ullsokker, jeg kan danse med og uten skjerf, jeg kan danse med vått hår og tørt hår, og saltvann på huden, jeg kan danse uansett hva som skjer. Det er det som er det viktige her i livet. Alt man kan gjøre uansett hvor mye som går til helvete. Så om du vil og om du trenger det, så er det bare å bli med. Det hjelper, jeg lover.

Amalie og jeg drikker kaffe på Evita, hun spør meg om jeg er ferdig, og jeg sier ja og trekker opp bunken med ark fra veska mi. Hun holder den i hendene sine og sier: Nå går vi og kjøper en konvolutt til deg. Jeg står i kø for å kjøpe konvolutt, går inn på jobben min for å putte arkene nedi og skriver med litt skjelvende hånd adressen til Flamme med tykk tusj. Sjefen min smiler og sier lykke til, Andreas sier best of luck når jeg går ut døren for å finne en postkasse. Amalie spør meg på veien bort om jeg har tenkt ut hva jeg skal si når jeg putter konvolutten nedi, og jeg smiler og sier: ”Det er nå det begynner, ikke sant?” og hun ler.

Jeg blir stående litt foran postkassen før jeg slipper den nedi og lukker lokket etter at replikken fra Reprise er blitt gjentatt til applaus fra Amalie. Hun tar rundt skuldrene mine, gir meg en klem og sier: Nå går vi og feirer. Og på toppen av Oslo er det nettopp det vi gjør. Jeg drikker en øl og snakker om å være litt sosialt tilbakestående, hun ler av meg, jeg ler av meg, jeg drikker mer øl og vi snakker om gutter og jenter, og jeg ser på denne jenta med det lange, fine håret og det flotte smilet og alle de smarte tingene hun sier, og jeg tenker at det er så fint at jeg kan sitte på toppen av Oslo med henne, i solen en sommerdag, hver vår øl i hånden, og vi ler sammen og hun forteller meg om han hun ble med hjem og jeg forteller henne om han jeg ikke tør sende melding til helt enda, og for noen måneder siden hadde vi enda ikke møtt hverandre helt ordentlig, men vi sendte hverandre hemmeligheter på internett og ingen av oss visste kanskje da at vi skulle sitte sammen i en sofa på Stratos, drikke øl, min med lime, hennes uten, og feire at jeg hadde sendt inn mitt første forsøk.

Så fort det har gått, sier folk, og jeg sier ja, og at det ikke nødvendigvis er en bra ting, men Amalie sa: Den historien der har du hatt lenge, du skulle bare ikke skrive den før nå. Og jeg vet at det er sant. Så nå er det bare å lene seg tilbake, senke skuldrene, slutte å redigere og terpe, være forberedt på mange flere år før det kommer et ja, men være fornøyd med at jeg har begynt. Et sted må man begynne. Et sted begynte min helt Johan Harstad, et sted begynte min helt Pedro Carmona-Alvarez. Et sted begynte min helt Nils-Øivind Haagensen, som er et av navnene bak forlaget som i løpet av neste uke skal åpne konvolutten jeg sendte dem i går.

Og samtidig som meg i går var det kanskje en annen som leverte manuset sitt, og kanskje er det han som skal få ja’et denne gangen. Akkurat som at det var Phillip som fikk ja, og ikke Erik. De var 22 år gamle begge to, og Erik reiser til Paris, mens Phillip går på en smell, og kanskje er det jeg som får et nei og går på et smell, mens han som får et ja reiser til Paris, kanskje møter jeg igjen han jeg har skrevet om i noen måneder nå etter å ha fått et nei, eller måske et kanskje, kanskje kommer han endelig tilbake, kanskje kommer jeg til å sitte våken om natten og fortsatt skrive tekster om ham, men innse at han bare er et konsept, at han finnes i meg, at jeg har funnet ham opp, diktet ham opp innimellom alle minnene våre og Sigur Rós skal holde meg med selskap når høsten kommer og overtar for sommernettene, og jeg skal forstå at han aldri ga meg håp som ble en skuffelse, det var skuffelser helt fra starten av, men det er greit. Jeg lever enda. Og kanskje en dag kommer det ut en bok med navnet mitt på, akkurat som Erik også får det til tilslutt, kanskje skal det stå på baksiden, som det står på favorittfilmen, at dette er en bok om kjærlighet og andre katastrofer.

Skål for det.
Skål for fremtiden.
Skål for alle de oppdiktede minnene.
Skål for at det finnes sofaer på toppen av byen, i solen.
Skål for alle de som har heiet på meg, og som jeg håper vil fortsette å heie helt til jeg vinner.