Du skal tidlig opp, men nå er det kveld

Jeg har sagt dette før. Mange ganger, faktisk. Jeg har skrevet om dem, så de har ringt meg for å si at de fikk tårer i øynene, og jeg har skrevet om dem før jeg en gang kunne skrive, og nå gjør jeg det igjen.

Dere må komme på Tim i kveld, de spiller på Skuret og det koster 80 kroner.

Jeg tror ikke jeg trenger å si mer, det sier liksom seg selv. Jeg har ikke på meg superLinn-t-skjorte, og jeg har ikke på meg tiara, men jeg har sommerfugler i magen og jeg gleder meg. Det burde du gjøre også. Vi sees!

Mitt beger flyter over, jeg mangler ingenting

Colletts café: Han spør om jeg skal ha en øl, og jeg nikker til svar. Han kjøper to og kommer gående mot meg, setter seg i sofaen ved siden av meg og vi drikker opp, han kjøper to til. Vennene våre finner frem et spill og de roper for å overdøve musikken på stedet, det kommer flere mennesker og lokalet fylles opp. Vi drikker enda en øl og han finner en penn på gulvet. Jeg har hånden min på låret hans og han snur armen min opp mot seg og plasserer pennen svakt mot den tynne huden på håndleddet mitt. Så skriver han. Pennen kiler på noen ord, mens andre gjør litt vondt. Han setter ikke punktum etter å ha skrevet ferdig setningen, men fortsetter på sitt eget håndledd. Hva står det? spør jeg. Han legger armen sin i kryss over min, og i det svake lyset kan jeg lese ”Mitt beger flyter over” på mitt eget tynne håndledd, og ”jeg mangler ingenting” på hans, hånden min er åpen, hans er knyttet. Det er et bibelsitat, sier han, og klikker pennen tilbake og legger den på bordet, det er det fineste jeg husker. Det er lenge siden han sluttet å tro på noen gud, det vet jeg, og han drikker en slurk av ølen sin før han kysser meg, hendene våre fortsatt i kryss sånn at bibelsitatet peker opp mot taket. Vi mangler ingenting, selv om han siterer Davids salmer i feil rekkefølge, og siden blir jeg med ham hjem.

Men vi skal ikke unnskylde oss for noe

Jeg har trykket F5 på bloggen din siden 6. november, hva skjer? og jeg pirker i maten min, tenker at det ikke er nok tid i en lunsjpause til å fortelle, og det er ikke nok tid i døgnet til å både få tid til å leve og skrive, og jeg kunne fortalt ham om hvordan pc’en min står ubrukt, bortsett fra når jeg ser på Chuck mens jeg spiser, eller jeg kunne fortalt ham hvordan jeg har et manus som ikke har blitt endret siden jeg satt på en terrasse i et annet land og skrev mens jeg hørte på bølgene, jeg kunne snakket om at jeg ikke sover alene om natten hele tiden lenger, at jeg står bak ham når han røyker på verandaen min, eller at jeg lar ham ta meg i hånden når vi går ute langs fortauene både om dagen og om natten,
jeg kunne snakket om hvordan jeg blir helt satt ut av dette mennesket, at det er det skumleste og det fineste på samme tid, at vi kjøper øl annenhver gang, at han igjen gjør alt riktig, selv om han en gang gjorde alt feil i løpet av noen minutter en sen fredagskveld, jeg kunne fortalt ham om hvordan jeg går hjem om kvelden og skjønner at jeg for første gang i mitt liv har fått en unnskyldning, en unnskyldning jeg sikkert har fortjent flere ganger, men som aldri før har blitt gitt, jeg har stått foran et annet menneske og han har sett på meg og sagt: Jeg beklager,
jeg har sittet inne på rommet hans og han har skjønt at jeg fortsatt er redd for at han skal gå igjen, og han har sett på meg og sagt: Jeg beklager,
han har ligget inntil meg om natten og han har pustet inn lukten av håret mitt og jeg har lagt meg tett inntil ham og tenkt at han ikke må forsvinne og han har sagt: Jeg kommer ikke til å gå igjen, jeg beklager, igjen og igjen, disse ordene: Jeg beklager.
K spiser egg og bacon og jeg kaster i meg en omelett, mens jeg vet at min lille lunsjpause ikke gir ham alle ordene han fortjener, han har akkurat kommet hjem fra London og han fant meg i bokhandelen og vi gikk for å spise lunsj, og jeg vil fortelle ham om alt sammen, jeg vil snakke om gutten og om historien vår, jeg vil svare på alle spørsmålene hans, jeg vil gi ham alt det bloggen min ikke lenger rommer, men så må jeg drikke opp juicen min og spise den siste biten av omeletten og ta på meg jakka mens vi fortsatt ikke engang har begynt samtalen vår, og så må jeg tilbake til jobb.

Hun spør meg hvorfor det blir så dyrt, og jeg ramser opp prisene på de fire varene hun har kjøpt. Hun tar ut pocketboka som koster 149 og sier: Da vil jeg ikke ha den. Jeg trodde den kostet 99. Ok, sier jeg, og legger den til side. Den koster 149 på grunn av den generelle prisstigningen på pocket-bøker, jeg vet ikke om du husker alt oppstyret som var om at forfatterne tjente for lite på pocket-bøker tidligere i år? sier jeg og begynner å snakke smilende om debatten som var mellom forlag, forfattere og bokhandlere, mens hun finner frem penger. Jeg snakker om det, fordi jeg selv syntes det var interessant, og hun leter fortsatt etter penger og ser på meg over brillene sine. Jeg vet at jeg har sett den til 99 et annet sted, sier hun. Ikke den utgaven der? sier jeg. Jo, sier hun. Jeg ser bort på pc’en min der den nasjonale bokbasen akkurat har fortalt meg at boken koster 149 og at den ble utgitt i år så den ikke har lov til å rabatteres, og så sier jeg: Den skal koste 149, jeg lurer deg ikke, vi priser etter bokhandel-loven og den nasjonale bokbase, men kanskje har du sett den innbundne til 99 kroner?
Hun gir meg pengene og sier hardt og kaldt at vi ikke trenger å gå videre med denne diskusjonen, og jeg blir lei meg og tenker: Hva gjorde jeg feil her? Når mistet jeg henne? Hvorfor er hun sint på meg nå? Hun rasker med seg posen sin og jeg blir stående bak kassa med gråten i halsen og en rød jule-t-skjorte på. Kanskje noen har priset den feil? tenker jeg, kanskje har hun sett en annen tittel av samme forfatter til 99, kanskje sa hun bare at hun hadde sett den billigere for å få den billigere hos oss, kanskje tenker hun ikke lenger på samtalen det sekundet hun går ut av butikken, men der står jeg med gråten i halsen og et stemmebånd som snører seg sammen og jeg skal fungere ut dagen, jeg skal smile og spørre om dere har fått alt dere trenger, jeg skal passe på at gavene dere kjøper ser fine ut, jeg skal anbefale de riktige bøkene og det er min jobb å vite hvorfor en bok koster 149 nå og ikke 99, og det er min jobb å passe på at dere har det fint hos meg, det er min jobb å vise at jeg kan det jeg gjør og at jeg bryr meg mer om bøker enn mange du kjenner gjør, og jeg blir stående stille og føle at jeg har feilet, at jeg har mistet henne, at hun ikke liker meg, hun ser på meg sammenhengende i kanskje et halvt minutt av gangen i en samtale som tar tre minutter, og hun liker meg ikke.
Kanskje var det fordi jeg hadde bustete hår, kanskje var det fordi jeg jobber i en kjede og ingen som jobber i en kjede kan vel ha et reelt forhold til bøker og litteratur, i hvert fall ikke et forhold som overgår forholdet vi har til tall og økonomi, og jeg ser etter henne når hun går raskt ut, og tenker: Du vet ikke hvem jeg er. Jeg er et godt menneske. Og det er du også. Noen er glade i deg, enten du vet det eller ei, noen ligger inntil deg om natten, eller noen har i alle fall ligget inntil deg om natten, noen elsker deg, og et sted der ute. Kanskje bare for fem minutter siden, så tenkte noen på deg og smilte, enten fordi du er en god venn som pleier å si noe morsomt, eller fordi du er deres livspartner og de blir myke i sjelen av å tenke på håret ditt, på smilet ditt, på hvordan du ser ut når du våkner. Men jeg er også et godt menneske. Jeg er verdt å høre på, jeg er verdt å se på, jeg er verdt å smile til. Jeg vet det. Jeg vet det. Jeg vet det egentlig, jeg bare tror ikke helt på det når det skjer ting som det.

Jeg rakk ikke å fortelle K om alt som burde stått her siden 6. november, og jeg rekker ikke å fortelle det til meg selv heller, dagboken min står stille, eller, den ligger stille i en bunke av bøker, uleste bøker, lese-eksemplarer av høstens nyheter, den ligger oppå et brev jeg skrev en helg og som jeg ikke sendte, som jeg ikke trengte å sende, selv om det var et fint brev. Jeg skrev om at det ikke er hver dag man finner det vi har funnet.
Du kommer til å finne nye jenter i bokhandlere og på bakerier, skrev jeg, folk dør, folk forsvinner, du flytter til nye byer og vennene dine blir sakte erstattet med nye mennesker du skal røyke pot med og drikke vin rett fra flaska med langs fortauene om natten, men velg meg, skrev jeg. Velg meg. Du vet hvor jeg bor og du vet hvor jeg jobber. Velg meg. Og brevet ligger fortsatt i en bunke på skatollet mitt, ordene er ikke blitt sagt, bønnen er ikke blitt ytret, jeg har ikke lagt meg flat og fortalt ham hvor bra dette er, men jeg har stått foran ham inne i leiligheten min og ledd høyt når han har sett meg inn i øynene og spurt: Vil du være kjæresten min? og jeg har kysset ham, og blitt kysset av ham og jeg har blitt helt satt ut hver gang leppene hans er såvidt inntil mine og jeg kan kjenne den varme pusten hans fylle hele meg, jeg har gått hjem med ham etter spillkveld hos Mia, der vi var det beste TP-laget og han holder meg i hånda og sier at vi utfyller hverandre, at vi er et bra team, og jeg tenker at det ikke bare gjelder i TP.

En mann med lue ser på meg og spør meg om vi har spiralkalenderen og jeg spør ham om den heter det, eller om han bare ser etter en kalender med spiral, og han forteller om damen som ønsker seg den, at hun har brukt den samme typen kalender som dagbok i over førti år, og etter litt leting står jeg med en dagbok i hånden, med spiral i ryggen og ordet Spiralkalender 2009 trykket på den blå forsiden, og han smiler med hele ansiktet og sier: Du er jo et vidunder!
Jeg spør om han vil at jeg skal pakke den inn som en julegave og han sier: Det vil jeg gjerne, gjør du det altså? Og når han spør om vi har til og fra-lapper, så sier jeg at vi dessverre ikke har noen til å gi ut i år, men at vi selger noen klistrelapper for bare 9 kroner, da får du 6 lapper, og han henter dem der jeg peker på at de ligger og sier: Tusen takk skal du ha, nå blir hun glad, og når han går ut av butikken tenker jeg at den mannen syntes jeg var et vidunder, selv om alt jeg gjorde var jobben min.

Garden State 2, tagning 2

Jeg er tilbake på rommet hans igjen, vi har drukket øl på Teketopa og jeg har blitt mindre og mindre nervøs, jeg har snakket om Obama som er min nye superhelt og fortalt ham om at jeg mistet kattebjørnen min og gikk inn på Kiwi for å forsøke å finne en ny i en kinder-egg eske før jeg skulle møte ham, men at de ikke engang hadde kinder-egg på Kiwi, og han lo av meg og jeg sa at nå har jeg ingenting som er trygt lenger, ikke engang kattebjørnen min, nå går alt til helvete.

Jeg er tilbake på rommet hans igjen og jeg bøyer meg ned og plukker opp en bok fra en av de mange haugene med bøker som ligger der inne. Seriøst, sier jeg og ser på ham etter å ha sagt navnet hans. Du må kjøpe deg en bokhylle.

Senere ler han av at jeg ikke vet hvor Bryne er i landet vårt og går for å hente et atlas som han viser meg, som man leser bøker for små barn som ikke kan gjøre annet enn å se på bildene. Han peker på steder i landet vi bor i og sier: Der er Tore Renberg fra. Hvor er Kaizers fra? spør jeg, og han peker. Hvor er Jæren? Han peker igjen.

Jeg lener hodet mitt mot skulderen hans og lar ham fortelle meg om Norge og hvor ting ligger, jeg hører pusten hans mot øret mitt og legger nesa mi inntil hodet hans.

Om han blir borte igjen nå, så vet jeg i alle fall hvor Bryne er på kartet.

Cycling trivialities

1. Han ser på meg når jeg har tatt av meg klærne og sier: Eg e forelska i deg. Jeg sier at jeg er nervøs, og han kysser meg. Han ligger inntil om natten og om morgenen vil han kysse meg selv om jeg snur meg vekk.

2. Han blir med meg på konsert, selv om det er med mine venner og han holder meg i hånda på trikken.

3. Han sier han vil bli med meg hjem etter konserten, selv om han er allergisk mot katter. I går, da vi var ute sammen, sang han for meg og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg tenkte: Hvordan gjør han alt dette? Hvordan klarer han å gjøre alt riktig når han såvidt kjenner meg?

4. Han sitter i sofaen min med katten mens jeg skifter sengetøy. Jeg slenger boksingelen med diktet til Linda Klakken i fanget hans, og han leser. Jeg er ikke klar ennå, gi meg fem minutter, og

5. han ser på meg når han ligger ved siden av meg i senga og sier: Dette kommer ikke til å gå.

6. Jeg ber ham om å gå

7. Jeg føler meg som verdens dummeste person

8. Jeg er forelska i deg, sier jeg, og han sier at han er forelska i meg også.

Da snakker vi ikke samme språk, sier jeg. Og så begynner jeg å gråte.

Jeg vil ikke være bitter, og jeg vil ikke gi opp, og jeg vil ikke tenke at fordi det var for godt til å være sant denne gangen, så vil det alltid være det. Han er ikke forelska i meg, han kan ikke være det, for da ville han ikke gått før han hadde latt meg bety noe. Jeg kan ikke la deg bety noe, når jeg ikke kan gi deg det du vil ha, sa han. Jeg var ute med ham om natten og hver gang jeg så på ham, så tenkte jeg: Der er han. Han som skal komme til å bety noe mer. Jeg kjenner ham såvidt, men der er han.

Det er bedre at han går nå enn om et år, dette går sikkert fortere over. Han var bare ikke interessert. Det er sånt som skjer. Det skal komme mange flere og de skal kunne bety noe selv om de ikke leser for meg og selv om de ikke synger og selv om de ikke gjør alt riktig. For det er jo ikke det som betyr noe. At de gjør alt riktig. I hvert fall ikke når de gjør helt feil når det gjelder det som betyr mest.

Så jeg hører på José Gonzalez som spør hvem som vil bry seg, hundre år fra nå, og jeg tenker: Jeg vet ikke, men i hvert fall ikke jeg. Det går over.

Det går over.