Monthly Archives: oktober 2008

1, 2, 3, 4

1. jeg drar på quiz med lakris-sjokolade i veska og jeg gjør det fordi jeg vil ha øl. jeg kom for ølen, sier jeg til ham når vi står utenfor og han tar sin andre røyk, fordi miriam og jeg kom ut litt senere enn ham. jeg kom for ølen, sier jeg til meg selv når han stopper meg på vei inn igjen, tar meg i hånden og snurrer den bak ryggen sin, så jeg blir slengt inntil ham i trappa og overrasket med et kyss før jeg får tenkt meg om. jeg kom for ølen, jeg liker øl. det lønner seg å ha lasso i baklomma, sier camilla og vi ler når jeg kommer tilbake igjen til bordet vårt, en ny øl står på bordet, jeg er så forfjamset at jeg tar det tomme ølglasset for å drikke, og jeg har problemer med å høre på hva samtalen dreier seg om, jeg svarte ikke på et eneste spørsmål på quiz’en

og vi vet jo alle at jeg egentlig ikke kom for ølen. jeez, louise.

 

2. Når han tar opp mp3-spilleren sin, for nå skal vi ha et Garden State-moment, og jeg sier: Men skal vi høre på The Shins? Og han sier, nei, vi skal høre på Steely Dan, og jeg ler, og sier at de spilte The Shins på radioen den søndagen vi satt i vinduskarmen hans og han sier: Eg veit det, eg merka at du skrudde opp, og så setter han på sangen og vi tar hver vår plugg og når batteriet går ut etter de tre første strofene, så ler han og sier:

Dette var altså Garden State 2, der ALT går galt!

 

3. Jeg ringer S, for han er i Oslo og jeg sier: Jeg håper du har det bra. Har du det bra? Ja, sier han. Ok, sier jeg. Det er verdens kleineste telefonsamtale, men jeg tok den. Jeg ringte, selv om jeg ikke ringer til folk, jeg ringte til ham, selv om han ikke snakker med meg lenger, og da han spurte meg om jeg hadde det bra, sa jeg: Ja. Veldig bra. Veldig bra. For det er sant. Kanskje vi en gang kommer til å være venner igjen, kanskje ikke, kanskje vi en gang kommer til å krangle om det vi alltid krangler om, har kranglet om, kanskje ikke, kanskje han har løftet meg opp og snurret meg rundt for siste gang, det må man leve med.

 

4. Jeg er full og sitter på trikken ved siden av ham, vi kommer til Stensgata, stoppet før han skal av, og han sier: Gå av med meg, ta en øl, en kaffe, et glass vann, whatever, bare gå av med meg på neste. Ok, sier jeg, og vi går av i regnet, alt er stengt og vi kjøper kakao på Deli de Luca, han kjøper kakao på Deli de Luca, og vi snakker, jeg ler, han ler, han får meg til å le, og når han kysser meg, så slutter jeg å puste og jeg kjenner hjertet mitt dundre i hele kroppen og han sier: Bli med meg hjem, og jeg sier at jeg ikke kan, og han lener pannen sin mot min og trikken kommer om ett minutt, om ett minutt blir dette borte, og han spør om han kan bli med meg hjem, og jeg blir satt ut og klarer ikke å være cool selv om jeg er full engang, og jeg sier det, at jeg øver på å være cool, men det går ikke, det går ikke med deg, sier jeg og trikken kommer og jeg sier: Fredag. Jeg sover hos deg på fredag, og han sier fredag, og trikken kjører av gårde og jeg sitter på den og The Shins synger til meg og jeg vet ikke når denne høsten kom og overrasket meg, men det gjorde den og jeg vet ikke hvor dette går eller hva som skjer, eller hva han egentlig vil og mener, men jeg vet at dette er annerledes enn alt annet.

Klar, ferdig, gå.

Så gjør vi det igjen, tenker jeg. Jeg får ikke sove om natta og jeg går smilende hjem fra fest, det trenger ikke bety noenting, det er ingenting som er sikkert eller planlagt eller i orden, men det er heller ingenting som enda ikke har funka, ingenting er avlyst og ingenting er ødelagt.

Jeg tenker på alle begynnelsene jeg har fått lov til å være med på, jeg tenker på da Lars og jeg lagde gulrotkake hos meg på Skullerud og hvordan vi kysset første gang på kjøkkenet der, hvordan jeg sto såvidt på tå for å rekke opp til ham, hvordan alt var nytt og varmt og uvant, men fint, hvordan man ikke tenker på hvordan det blir eller kan komme til å bli, men bare gjør det man har lyst til.

Jeg tenker på brevene jeg fikk i postkassa mi på Skullerud sommeren før, da jeg satt i oppgangen og leste med tårer i øynene og bankende hjerte, det satt en gutt i Bergen og skrev brev til meg, limte bilder på dem, lagde mixtapes med mitt navn på, og jeg så for meg bokhyller og at han skulle lese høyt for meg mens vi satt sammen på verandaen eller i sengen eller i sofaen. Han leste bare høyt for meg noen få ganger og ingenting ble som vi planla, men begynnelsen var fin.

Er ikke begynnelsen alltid fin? Men er den alltid finest? Hele livet er fullt av begynnelser, men hvor er fortsettelsene? Skal jeg skrive om begynnelsene resten av mitt liv? Eller skal de eneste fortsettelsene jeg har være romanene jeg skriver når det er slutt på begynnelsen og alt man sitter igjen med er minnet om hvordan det kjentes ut å sitte inntil noen med bena på trikken før man var et offisielt par, når de eneste som visste hva vi drev med når ingen så oss, var oss selv?

Men jeg sier ikke at jeg ikke liker begynnelser eller at jeg skulle ønske noe var annerledes, for der står jeg på jobb og når Andreas kommer inn, så klarer jeg ikke holde meg og jeg sier noe om gårsdagen, jeg forteller ham noe om smil og lapper som ble skrevet og puttet raskt i lomma, så svart på, og så spør jeg: Men hvorfor er det dette som er viktig? Hvorfor er det bare dette som får meg til å ha det sånn? Det er ikke kjærlighet jeg mener, for dette er ikke kjærlighet, dette er en begynnelse på noe som kan bli til ingenting eller noe helt annet, jeg mener, det er det ingen som vet, det er bare en begynnelse, men hvorfor er begynnelsene så store at de kan høres som ekkoer gjennom årelange forhold, og hvorfor er det begynnelsene jeg sitter igjen med når det har gått flere år? Men Andreas, som er en av de beste jeg kjenner, han sier: Men er det ikke det som er så fint med å være mennesker? At de kan bety noe på den måten, at de kan gjøre at vi føler sånne ting? Og hvordan ville toppene sett ut om hverdagen var som du har det nå?

Så jeg fortsetter å samle på begynnelser. Og jeg fortsetter å skrive fortsettelsene på papir i stedet for i virkeligheten, for jeg er god på begynnelser, men dårlig på fortsettelser, men en dag er det min tur. En dag skal noen lese høyt for meg og hverdagen skal være en fortsettelse av begynnelsen, jeg skal lage kaker sammen med noen andre, kanskje mer enn bare den ene gangen, jeg skal sitte inntil noen på trikken og de skal holde meg i hånda, jeg skal gå søndagstur i parken, eller sette meg bak ham på verandaen når han røyker og ser på trærne rett utenfor, eller jeg skal kysse ham når han snuser og ikke lenger tenke på hvordan det prikket i leppa mi når jeg engang kysset en annen som snuser, eller kanskje han verken snuser eller røyker, men står opp før meg om morgenen for å jogge og jeg går inn til ham i dusjen når han kommer hjem, og vi skal ha det fint. Vi skal fortsette det vi en gang begynte på. Og det skal være like fint.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror ikke engang du må ha en begynnelse som slår de jeg alt har opplevd, jeg tror man bare må begynne et sted. Man kan begynne med et hei, en dårlig spøk fra Twin Peaks, en trikketur, en konsert på festival med et band man enda ikke vet at man liker, en latter man snur seg etter eller en som minner deg om en du en gang kjente uten å egentlig ligne noe særlig på ham. Og så er vi i gang. Og vi gjør det igjen.

«Ikke la høsten ta deg for hardt»

Jeg starter dagen med å lese ut Darlah, Johan Harstads siste roman, og verden går under. Jeg står opp og går i dusjen, studerer meg selv i speilet, katten hopper opp på vasken og slår poten sin mot sitt eget speilbilde, jeg lar mitt eget være i fred og snur meg heller og går for å ta på meg klærne.

Hendene mine er tørre og kalde, jeg lager meg en kopp kakao, så en kopp te og forsøker å varme både hendene mine og meg selv. Jeg får en melding av mamma og jeg vil ikke kalle det en skuffelse, for jeg blir glad når jeg får melding av mamma, men det var ikke en melding fra verken ham, han eller deg, som om dette skulle forsvunnet hvis bare en av de jeg tenker på sendte meg en melding.

På lørdag slapp jeg ut Biggen og fikk panikk da jeg ikke fant ham igjen, så jeg stoppet en nabo på vei ut og fikk lov til å låne en lommelykt av ham. Jeg har ikke sett deg før, sa han, før han ga meg lommelykten sin. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg hilste på ham og sa hva jeg het, jeg husker i alle fall at han sa hva han het før han ønsket meg lykke til, mens jeg bare unnskyldte meg, jeg hadde på meg slagstøvler og var våt fordi jeg hadde falt inne i bygningsanlegget et sted på jakt etter katten som alt hadde funnet seg ly for regnet under en maskin et sted.

Jeg slo på lommelykten og snakket med meg selv, passet på å fortelle meg selv både hvor dum jeg var som trodde det skulle gå fint, og samtidig si til meg selv at det er en katt det er snakk om, selvfølgelig går det bra, han er bare ute på tur, han skal bare utforske litt, det er ikke så skummelt som det ser ut som, han klarer seg selv, det er bare du som ville gått deg bort her. Jeg er hun jenta i åttende etasje som mister katten sin og må låne lommelykter av naboer som løper tre etasjer opp for å hente den til henne, fordi hun ser så fortvilet og liten ut. Jeg har ikke sett deg her før, sier han, som om alle naboene vet hvem hverandre er, selv om det er ni etasjer i blokka, kanskje er det en hemmelig nabo-pils jeg ikke vet om enda, dugnader ingen har informert meg om.

Du trenger ikke unnskylde deg, sa han da han ga meg lommelykten og viste meg hvordan den skulle brukes, jeg håper du finner igjen katten din. Han spurte ikke hvordan jeg hadde klart å miste den når jeg bodde i åttende etasje. Kanskje trodde han at den hadde falt ut av vinduet og at jeg var i sjokk. Kanskje trodde han egentlig ikke på at jeg har en katt.

Jeg fant igjen Biggen, han kom mot meg som om ingenting hadde hendt, mellom gravemaskiner og trillebårer med spor av sement, og jeg satte meg på huk og da jeg fikk tak i ham, så slapp jeg ikke igjen. Jeg holdt ham litt for hardt og han ville ikke være med inn, jeg trykket på heisen og han klorte meg da stemmen i heisen begynte å snakke, den er så høy, den stemmen, den skjærer gjennom natten og stillheten, jeg kan til og med høre den når jeg har lagt meg, når blokka sover, jeg hører at mennesker tar heisen, og stemmen sier: ”Heisen går ned”, og jeg vet at du skal ut, hvorfor skal du ut nå? Klokka er fire, kan jeg tenke, før jeg sovner igjen.

Hver høst siden S reiste har jeg vært ute og reist selv på denne tiden. Hver gang finner jeg ut at jeg egentlig ikke liker å reise. Jeg har sittet på t-baner i andre land enn mitt eget, i byer der jeg aldri har vært sammen med S eller noen andre, jeg har hatt på meg lange skjerf, mistet skjerf på forskjellige steder og måttet kjøpe nye, jeg har spist gulrotkake og drukket kakao både alene og sammen med mennesker jeg er glad i, jeg har tatt tog og lent hodet mitt mot togvinduene og skrevet dagbok helt fra Oslo til Paris, tegnet hunder som sover på perrongen og lurt på hva menneskene i køyene over og under meg drømmer om når de sover på tog, om de er satt på pause eller om de føler at livet er i gang, at dagene de har igjen leves akkurat slik de ønsker seg, og jeg har kommet hjem igjen, akkurat den samme, helt annerledes.

Jeg har låst opp døren til det stedet der jeg bor, tre forskjellige steder har det blitt, og denne høsten har jeg ingen rømningsveier klare, jeg har ingen ekskursjoner eller tidlige tog å rekke, jeg har ingen å besøke i favorittbyen min og jeg tar meg selv i å tenke at jeg må dra et sted, om så bare for å ta en pause, for å sette livet mitt litt på pause når jeg allikevel selv er det. Jeg lager en kopp te til og ser at det er en time til jeg skal gå på jobb, og mens jeg rører i teen min, så lukker jeg øynene og ser meg selv ligge på en madrass ved siden av sengen hans, jeg har dratt på besøk og vi snakker sammen, det blir natt og det regner og jeg skal tørre å spørre om jeg ikke får lov til å ligge i sengen hans og han skal si at det går greit, akkurat som Antoine spør Mia, og vi er alle 16 år gamle innimellom, jeg lover,

og jeg går og setter meg i den grønne stolen min og setter på Sigur Rós og rører igjen i tekoppen min, og jeg lukker øynene igjen og da ser jeg en helt annen, og jeg står utenfor det nye stedet der han bor og han skal komme ut og se meg og jeg klarer ikke å bestemme meg for om han ville blitt glad eller sint, men jeg skal si at jeg trengte bare å se ham, jeg trengte bare å høre stemmen din, jeg trengte bare å vite at du er der, for jeg er alltid der for deg, jeg lover, jeg er alltid der for deg og det tror jeg du vet. Så skulle jeg snu igjen. Noen ganger løper han etter, noen ganger blir han stående, andre ganger snur han seg bare for å gå og gjøre det han var på vei til da han møtte meg i døra. Sånn kan det gå, sånn kan det gå. Man vet aldri.