Med sus i ørene danser jeg endeløst

Jeg drikker øl, Jäger, vin og vann, jeg kjøper en leilighet, får beskjed om at den er min og at jeg kan flytte inn 26. august, for så å få beskjed om at den ikke er min allikevel enda, men at jeg får vite det den 19. august. Jeg sa opp hybelen i mellomtiden av disse to beskjedene og i verste fall er jeg husløs fra 30. september, hva gjør man da? Man drikker øl, Jäger, vin og vann, sjokolademelk, te, iskaffe og hylleblomst og flytter inn i kjelleren til pappa, lar katten bo hos mamma og oppholder meg mest mulig i mine venners nærhet for å ikke miste alt håpet.

Denne sommeren begynte tidlig og av en eller annen grunn føler jeg nå at den er over. Jeg kan gå med olabukser uten å føle at jeg kveles av varme og det regner i nakken min på vei hjem fra Øya-festivalen, men jeg synes det er helt greit. Planen var egentlig å sitte på en liten balkong i åttende etasje i Gamlebyen og se på at trærne ble oransje rett foran meg, katten og pc’en min, eller en bok i fanget, jeg har jo så mange av dem, men kanskje skal jeg fortsette å komme dryppende våt inn på visninger, ta av meg skoene og tasse rundt for å se på steder der andre mennesker har bodd før meg og tenke: Skal jeg bo her? Stryke fingrene mine langs vegger og lister og tenke: Er det her jeg skal skrive tredjeutkastet av min unge roman? Er det her jeg skal bo de neste 10 årene? Er det her du skal bli med meg hjem?

Jeg legger meg i sengen tidlig hver morgen, ser at taket snurrer over meg, noen ganger ligger det en ved siden av meg, andre ganger ligger jeg alene, sånn har det vært i sommer, og sånn skal det være fremover, og det er ikke til å unngå at mennesker spør om vi er kjærester, og det er heller ikke til å unngå at jeg svarer nei. Hvorfor ikke? spør de. Jeg er ikke forelska, sier jeg, og jeg kan ikke fortsette å gi alt jeg har. Jeg skal gi alt jeg har til meg selv fremover nå, tenker jeg. Som du sa til meg på t-banestasjonen da vi fortsatt var venner. Jeg skulle tenke på meg selv, og bare meg, og selv da tenkte jeg mer på deg enn på meg selv, og selv nå lar jeg bitterhet og uvennskap være følelser jeg forsøker å glemme navnet på og sender deg en melding i min beruselse av øl, Jäger, festival, hoppende mennesker og Sigur Rós som står foran meg på scenen og for en gangs skyld ikke får meg til å gråte, men til å ta opp mobilen og skrive til deg, for første gang siden jeg reiste hjem fra København.

Hvorfor det? spør jeg meg selv når jeg våkner dagen etterpå, men jeg vet at svaret er sant og jeg vet at det ikke bare var fordi jeg var full og hadde klart å stjele øl fra baren på festivalen, det var ikke bare fordi jeg ikke helt visste hva jeg gjorde eller manglet de vanlige sperrene som forteller meg hva jeg skal og ikke skal gjøre, hva jeg bør og ikke bør si, kanskje har jeg uansett for mange av dem til vanlig, men nei. Det var ikke derfor jeg gjorde det. Jeg gjorde det fordi at jeg ikke vet når en av oss blir borte for godt. Det er en klisje, og det er en godt brukt en, men det er fordi det er helt sant og vi vet det alle sammen. Jeg vet ikke når jeg våkner og du ikke lenger finnes i denne verdenen lenger, jeg vet ikke når jeg våkner og ikke er våken i det hele tatt. Det er derfor det er viktig å si det.

Og det er derfor det er viktig å fortsette å ikke sove bort sommernatta, som snart er høstnatta, og det er derfor det er viktig at jeg reiser meg opp og går ut denne døra, kanskje for en av de siste gangene fordi jeg får ny leilighet i slutten av måneden, kanskje ikke, uansett skal jeg kjøpe meg en iskaffe og traske nedover mot BigBang, enda et av disse bandene som hører til det kapittelet som jeg skriver siste punktum i hver dag før jeg sovner og åpner på nytt når jeg slår opp øynene. Men du vet, det er ikke det at du er mitt livs kjærlighet. Det er bare det at du var det en gang.

Og det er fint. Det var bare det jeg ville si. Uansett hva som er riktig å si eller ikke si, og uansett hva du mener om det.

2 kommentarer til «Med sus i ørene danser jeg endeløst»

  1. takk, så søtt av deg å seie. eg trur du blir forfattar. eg er på bloggen din fordi du har så fine ord. det er fint å ha ulike måtar å uttrykke seg på.

  2. når jeg leser ordene du skriver er det som jeg faller inn i dem og alt de inneholder og innebærer, jeg føler at jeg faktisk i et lite sekund mens jeg leste dette følte det du følte, eller ikke vet jeg om jeg gjorde det, men jeg følte _noe_ og det ga meg mye på en kveld som denne. du skriver fantastisk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.