Monthly Archives: august 2008

Du aner ikke hvor meget du betyder for mig

Frøydis skrev et sted at hun verken hadde skrevet eller lest ut en bok på en uke og at da følte hun seg som et dårlig menneske. Det er en følelse jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg skriver ikke, og nå har jeg fem bøker liggende rundt sengen og i hybelen som jeg har begynt på, men ikke fullført. De er ikke dårlige noen av dem, jeg bare fullfører dem ikke. Jeg har hybelen full av pappesker som det er meningen at jeg skal legge alt jeg eier i, og i går hentet mamma katten min, så nå er jeg alene. Jeg ble syk i dag tidlig på jobb, og dro hjem. Det er blitt høst og jeg sykler med skjerf. Men jeg har det ikke dårlig. Jeg gjør bare andre ting enn det jeg før ville se på som bra. Ta for eksempel en vanlig kveld: Jeg spiser mat, veldig mye, foran tv’en. Halv elleve begynner Paradise Hotel på tv3, og jeg ser på det. Hver kveld. Jeg skal nå forsøke å fortelle hvorfor:

Paradise Hotel er som ungdomsskolen. Det er fullt av pene mennesker, populære mennesker, ‘kule’ mennesker. De har seg, de drikker, de krangler og de lurer hverandre, og alt dette er vel og bra, det er god underholdning, det er som en amerikansk high school-serie, bortsett fra at de er danske og i 20-åra. Men, og det er her min forsvarstale kommer: Inni mellom alt dette, som jeg fryder meg over å få lov til å se på, så skjer det ting som gjør at jeg beholder trua på menneskeheten. Nick og Diana. Diana er en pen jente, men hun har vært anonym hittil i serien. Jeg tenkte ikke særlig på henne, hun er ikke den peneste jenta, hun er ikke den jenta som er mest i fokus, hun er blond, ikke altfor tynn, ikke bitchy og inni mellom, skjønt ikke ofte, drikker hun seg litt for full og da bærer partneren henne i seng. Og nå i det siste, de siste fem-ti episodene, så har hun og Nick ligget og pratet sammen, sett på stjernene, holdt rundt hverandre. Nick er den heite fyren, en av de mange, der inne. Han har hatt noe på gang med to av jentene som har gått ut, og ligget med en tredje som fortsatt er der, men når han snakker med Diana, så prøver han seg ikke. Og så skjedde det noe som gjorde at de kranglet. Eller, de sluttet å snakke med hverandre. Noe taktikk-greier, og det er ikke interessant, det er ikke det jeg synes er stas med serien, så jeg hopper over det. Men så blir de venner igjen, Diana trekker Nick til side og skal si unnskyld, og Nick er iskald og det ender med at Diana går ut av rommet, stille og rolig, hun gjemmer seg bare på gangen, men hun gråter og Nick ligger inne i sengen og skjønner at han har gått for langt. Diana, ikke gå, vær så snill, kom tilbake igjen. Og der skyter tv3 inn et av disse klippene der de snakker med deltakerne, og du kan høre at Diana sier: Jeg har følelser for Nick, og krangelen deres fortsetter. Hun begynner så å gråte foran ham, og gjemmer ansiktet sitt i hendene sine, før hun går ut på nytt. Så setter de seg ned sammen, og hun sier: Du aner ikke hvor mye du betyr for meg, og Nick sier: Og du aner ikke hvor glad jeg har blitt i deg, og de legger seg i skje, som de gjør og har gjort. Og Diana er så søt og sjenert, og de setter seg opp i sengen og Nick klemmer henne og gir henne et kyss på skulderen og hun ender opp med å reise seg og gå rundt i hotellrommet og riste på kroppen sin, hendene sine, vi må gå ut, sier hun, jeg er så varm, og Nick spør henne hvorfor hun er så varm og hun ler og sier: Det er fordi du er så hot, Nick, og han ler og sammen går de ut og Nick sier: Skal vi se på stjernene? Og de legger seg ned for å kikke på himmelen. Tv3 klipper inn enda et av disse klippene og Nick sier: Jeg er blitt riktig glad i Diana, hun betyder riktig meget for mig, mer enn noen andre her inne, og i bunn og grunn så føler jeg vel egentlig at Diana er den deiligste person i verden.

Den vakreste kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge er altså en del av et reality-show, der det som sagt egentlig går hardt for seg, de har seg med hverandre alle mann, det er utroskap, svik og tårer, baksnakking og lureri overalt, og midt oppi dette finner man altså en søt historie om to mennesker som ligger ute og ser på stjernene sammen, hun er sjenert og han er heit, og det har ikke skjedd noe mellom dem, og kanskje er det nettopp det som gjør at jeg røres sånn ved hver minste lille ting de gjør, som å møte blikket til hverandre over bordet, eller gi hverandre en klem før de går i seng hver for seg, eller når tv3 klipper inn ting de sier om hverandre, som jeg sitter her hjemme og lurer på: Har de sagt dette til hverandre? Har de holdt kontakten etter at serien er avsluttet? Har de blitt kjærester nå, eller var dette noe som forsvant da de kom tilbake til virkeligheten?

Det minner meg litt om en av mine favorittfilmer, The Breakfast Club, som slutter der alle sammen finner hverandre, der filmkyssene er vare og forsiktige, og dermed også så mye finere enn mange andre filmkyss, og jeg sitter ofte igjen i sofaen etter å ha sett den, for det gjør jeg med jevne mellomrom enten alene eller sammen med noen, og jeg tenker: Ble de kjærester? Claire og John Bender, for eksempel. Hva sa vennene hans da de gikk ned skolekorridoren sammen? Og Allison og Andrew, A & A, ble hun med ham på en av de kule festene han og vennene hans gikk på? Satt hun og heiet på ham under en brytekamp og så gikk de ut og drakk milkshake sammen etterpå?

Det er dette jeg gjør hele tiden. Jeg henger meg opp i kjærlighetshistorier i bøker, filmer og på tv, noen mer ekte enn andre, og så ligger jeg våken om natta og dikter videre på dem. Kanskje det er derfor jeg ikke skal miste trua på at jeg skal bli forfatter. Eller kanskje jeg skal holde meg til dikting i hodet og ikke på papiret. Uansett tror jeg at jeg kommer til å få det fint. Jeg skal sitte på balkongen min i Gamlebyen og drikke te og det kommer til å skje fortere enn jeg aner. Snart er hybelen pakket ned, jeg er frisk igjen, jeg sykler med skjerf til Clear Channel fjerner bysyklene, og da begynner jeg å gå i stedet, med en kaffe i hånden om morgenen på vei til jobb, jeg og skjerfet mitt, kanskje også votter, og en lue, og mine egne kjærlighetshistorier skal ta opp like mye tanketid som det Paradise Hotels skjøreste forhold gjorde i slutten av august, på begynnelsen av høsten.

Jeg er alene hjemme, jeg er litt syk, og jeg fryser på føttene fordi jeg ikke har noen katt til å varme dem. Men jeg har det fint. Det er det viktigste.

14. august 2008

Jeg har ikke skrevet noe siden det var varmt. Jeg har ikke lest noe særlig, jeg tvinger meg selv til å lese i lunsjen og i dag fikk jeg gåsehud av del 2 i Siri Hustvedts bok, som jeg vet er bra, jeg kjenner det på meg, jeg ser det når jeg leser, jeg merker det, men jeg har allikevel ikke lyst til å lese den. Jeg har lyst til å spise mat foran tv’en og ha en katt på fanget. Så jeg har gjort mye av det i det siste. Jeg går og går, og jeg tenker: Hold inn magen, gå fortere, ta oppoverbakken og trappene, ikke ta bussen, stram magen, begynn å løpe, jogge, svømme, trene. Det er et trenings-studio på veien min hjem, jeg går forbi og kikker inn gjennom vinduene, de løper på tredemøller og ror på romaskiner og trappemaskinene går opp og ned og jeg går forbi utenfor med musikken min på øret og tenker at jeg har begynt å bli gammel, det begynner allerede nå, tenker jeg og ser for meg alle artiklene om hvor mye fett og sukker vi putter i oss og lover meg selv å drikke vann i stedet for cola i morgen, men så frister boks-colaen allikevel og vannflaska er fortsatt halvfull når jeg dumper ned i sofaen etter jobb. Dette skulle egentlig bli en tekst om de fine tingene jeg har opplevd i dag, men det ble en tekst om alt jeg ikke gjør i stedet, og om trening og mat, jeg mener, når var sist gang jeg skrev noe om trening og mat? Aldri? Jeg har blitt en av dem. En av de i sofaen. Man blir ikke forfattar av slikt.

Fine ting i dag: Det Norske Samlagets høst-kataloger kom på jobben og jeg slo opp på side 12, viste det til sjefen min og sa: Han skal få vindusplass. Hun hev seg rundt og sendte en mail til forlagskontakten og spurte hvor mange bøker vi måtte ta inn for å få 100% retur. Det betyr mange bøker. Jeg skal selge alle sammen. Det kommer en dag hvor jeg har tenkt å sette meg ned og skrive hvorfor dere skal kjøpe boken og hvorfor dere skal gjøre det hos meg, men det er ikke i dag. I dag skal jeg fortelle om hun jenta jeg så i Oslos fineste hage da jeg gikk forbi i solen. Det er svakt røde epler på trærne der inne nå og midt i hagen sto det en jente, kanskje en dame, med langt, lysblondt hår og hun strakk seg opp til en av de høye greinene og plukket ned et eple, så tok hun to biter av det, fort, før hun kastet det på bakken. Så tok hun et til. Eller, det vet jeg ikke, for jeg gikk videre, men i hodet mitt tok hun et til. Og et til. Til det lå et titalls halvspiste epler rundt henne. Så gikk hun og satte seg i en stol og ventet på noen. Jeg vet ikke om hun bodde der eller om hun jobbet der.

Jeg hadde mange flere fine ting å fortelle, men jeg har glemt dem. Ingen har lagt inn bud på leiligheten min enda. Hurra. Det kan hende jeg skal bo der. Frøydis var pen da hun kom inn på jobben i dag. Jeg ble glad av det. Vi fikk inn masse av Breaking dawn, denne fjerde og avsluttende boken i vampyr-romanse-serien som selger helt sykt bra og som jeg må innrømme at jeg leste første boken av og jeg ble forelska i Edward Cullen sjæl. Jeg liker at det finnes bøker som får folk til å stå i kø, selv om det er fantasy og ikke kortprosa fra Samlaget. En dag skal det være fest og nattåpent når boka di kommer, tenker jeg. Og som du en gang sa, finnes det en Nils-Øivind Haagensen-hatt? fordi du kjøpte Adressebøkene da Harry Potter et-eller-annet-nummer ble lansert, og jeg tenker: Finnes det en Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd-t-skjorte? Hatt? Button? Det burde vært spilt indie-musikk over anlegget og vi skulle delt ut cocabrus til alle kundene. Jeg fyller det ene bordet i vinduet med den tidligere nevnte vampyr-romansen og så går jeg ut i solen for å drikke iskaffe med verdens beste tjej, som snakker om han gutten og jeg får en melding fra han gutten jeg sover ved siden av og han spør om han skal komme på besøk. Det var også to fine ting. Det vil egentlig ingen ende ta.

Så det finnes sånne dager. Sånne helt vanlige dager. Ingen skriver bøker om dem. Ikke jeg heller. Ingen har gått fra meg, ingen har dødd, ingen har knust hjertet mitt, ingen har fått meg til å gråte. Jeg har jobbet, spist et tonn med laks til middag og vært så mett at jeg måtte avlyse daten min og spørre om han kan komme i morgen i stedet, gått hjem, oppover djevelbakken, forbi det huset der jeg kanskje skal bo fra slutten av måneden, drukket vann i stedet for cocabrus, og satt meg ned foran tv’en. En helt vanlig dag i livet til en helt vanlig tjej. Er det ikke grusomt kjedelig? Er ikke dette forferdelig å lese om? Tenker du ikke: Jaha, og hva så? Hvor er frysningene? Hvor er det triste, hjerteskjærende, opplysende, spesielle?

Akkurat som at det ikke kan regne hele tiden, så kan man ikke skrive gull hele tiden heller. Nå har jeg i hvert fall skrevet noe. Gullet får vente til jeg sitter på en terrasse på Kreta med pc’en i fanget, en vannflaske på bordet foran meg, en ny leilighet hjemme som jeg skal pakke ut i når jeg kommer tilbake, og saltvann i håret. Og da skal jeg igjen skrive om kärleken. For du vet det, at love will tear us apart again. Jeg lover.

Med sus i ørene danser jeg endeløst

Jeg drikker øl, Jäger, vin og vann, jeg kjøper en leilighet, får beskjed om at den er min og at jeg kan flytte inn 26. august, for så å få beskjed om at den ikke er min allikevel enda, men at jeg får vite det den 19. august. Jeg sa opp hybelen i mellomtiden av disse to beskjedene og i verste fall er jeg husløs fra 30. september, hva gjør man da? Man drikker øl, Jäger, vin og vann, sjokolademelk, te, iskaffe og hylleblomst og flytter inn i kjelleren til pappa, lar katten bo hos mamma og oppholder meg mest mulig i mine venners nærhet for å ikke miste alt håpet.

Denne sommeren begynte tidlig og av en eller annen grunn føler jeg nå at den er over. Jeg kan gå med olabukser uten å føle at jeg kveles av varme og det regner i nakken min på vei hjem fra Øya-festivalen, men jeg synes det er helt greit. Planen var egentlig å sitte på en liten balkong i åttende etasje i Gamlebyen og se på at trærne ble oransje rett foran meg, katten og pc’en min, eller en bok i fanget, jeg har jo så mange av dem, men kanskje skal jeg fortsette å komme dryppende våt inn på visninger, ta av meg skoene og tasse rundt for å se på steder der andre mennesker har bodd før meg og tenke: Skal jeg bo her? Stryke fingrene mine langs vegger og lister og tenke: Er det her jeg skal skrive tredjeutkastet av min unge roman? Er det her jeg skal bo de neste 10 årene? Er det her du skal bli med meg hjem?

Jeg legger meg i sengen tidlig hver morgen, ser at taket snurrer over meg, noen ganger ligger det en ved siden av meg, andre ganger ligger jeg alene, sånn har det vært i sommer, og sånn skal det være fremover, og det er ikke til å unngå at mennesker spør om vi er kjærester, og det er heller ikke til å unngå at jeg svarer nei. Hvorfor ikke? spør de. Jeg er ikke forelska, sier jeg, og jeg kan ikke fortsette å gi alt jeg har. Jeg skal gi alt jeg har til meg selv fremover nå, tenker jeg. Som du sa til meg på t-banestasjonen da vi fortsatt var venner. Jeg skulle tenke på meg selv, og bare meg, og selv da tenkte jeg mer på deg enn på meg selv, og selv nå lar jeg bitterhet og uvennskap være følelser jeg forsøker å glemme navnet på og sender deg en melding i min beruselse av øl, Jäger, festival, hoppende mennesker og Sigur Rós som står foran meg på scenen og for en gangs skyld ikke får meg til å gråte, men til å ta opp mobilen og skrive til deg, for første gang siden jeg reiste hjem fra København.

Hvorfor det? spør jeg meg selv når jeg våkner dagen etterpå, men jeg vet at svaret er sant og jeg vet at det ikke bare var fordi jeg var full og hadde klart å stjele øl fra baren på festivalen, det var ikke bare fordi jeg ikke helt visste hva jeg gjorde eller manglet de vanlige sperrene som forteller meg hva jeg skal og ikke skal gjøre, hva jeg bør og ikke bør si, kanskje har jeg uansett for mange av dem til vanlig, men nei. Det var ikke derfor jeg gjorde det. Jeg gjorde det fordi at jeg ikke vet når en av oss blir borte for godt. Det er en klisje, og det er en godt brukt en, men det er fordi det er helt sant og vi vet det alle sammen. Jeg vet ikke når jeg våkner og du ikke lenger finnes i denne verdenen lenger, jeg vet ikke når jeg våkner og ikke er våken i det hele tatt. Det er derfor det er viktig å si det.

Og det er derfor det er viktig å fortsette å ikke sove bort sommernatta, som snart er høstnatta, og det er derfor det er viktig at jeg reiser meg opp og går ut denne døra, kanskje for en av de siste gangene fordi jeg får ny leilighet i slutten av måneden, kanskje ikke, uansett skal jeg kjøpe meg en iskaffe og traske nedover mot BigBang, enda et av disse bandene som hører til det kapittelet som jeg skriver siste punktum i hver dag før jeg sovner og åpner på nytt når jeg slår opp øynene. Men du vet, det er ikke det at du er mitt livs kjærlighet. Det er bare det at du var det en gang.

Og det er fint. Det var bare det jeg ville si. Uansett hva som er riktig å si eller ikke si, og uansett hva du mener om det.