Monthly Archives: juli 2008

Pleide å være ok, hva skjedde, etc etc

Så jeg sendte inn et manus og mistet troen på meg selv, er det sånn det skal være? Det handler om å ikke gi opp, det handler om å skrive på nytt når man får et nei, eller skrive noe nytt når man får et nei. Det handler om å tro nok på at man skal skrive, på at det er det man skal gjøre, uansett hva forlagene forteller deg. Og ingen kommer til å fortelle meg at jeg ikke skal skrive. Kanskje forteller de meg at jeg ikke skal skrive Kamikaze, som egentlig burde hete Når jeg er hos deg, eller Når du er hos meg, eller Når vi ikke er hos hverandre, Når ingen er hos noen av oss, Når du bare forsvinner og andre morsomme tittelforslag som Frøydis og jeg finner på med hver vål ølboks i hånden, men Linn Ullmann har allerede brukt den tittelen jeg synes passer best, og sånn går det. Det handler om å ikke slutte å puste, inn og ut, gjenta etter behov, og være forberedt på alt. Vil jeg de skal si ja? Vil jeg at dette skal bli min første utgivelse? Det vet jeg ikke. Hun Linn, hun skrev en roman om sin tapte kjærlighet som aldri kom tilbake og sånn er det. Der går hun jenta som aldri klarte å glemme deg, der går hun du knuste hjertet til, der går hun som skriver om deg om natten og aldri helt gir slipp, der går hun som later som at alt ville blitt bra igjen om du bare sto utenfor døren hennes en dag hun kom hjem fra jobb. Der går hun som ikke krangler.

Der går hun, hun med ølboksen i hendene, hun som sitter på toppen av en av de mange trappene i Frognerparken og snakker høyt om det som betyr noe her i livet: kärleken, 18-åringen, sex og ikke-forhold. Hun som går hjem om natten, gjennom kirkegården, hun som blir med de menneskene som betydde mest for henne på ungdomsskolen ut for å nattbade, fordi de nylig har flyttet rett nedi gata for der hun bor, der hun snart skal flytte fra, der alt snart skal ligge i esker og ingen vet hvor de skal flyttes enda.

Hva gjør man når alt annet feiler? Man går ut, man skrur av den dårlige reality-serien man sitter og ser på, man tar med seg en bok eller ti, man slenger døra igjen bak seg, den døra man snart ikke lenger har nøkkel til, skrur på Radiohead på mp3-spilleren som man pleide å ha inntil hjertet og så danser man. Det kan ingen ta fra meg. Det kan regne, det kan være sol, de kan refusere meg, du kan reise igjen og igjen, han kan slutte å komme på besøk om natten og jeg kan bli alene igjen, helt alene, men jeg kan fortsatt danse til Reckoner, 15 step og All I need. Jeg kan danse i Converse-sko med og uten ullsokker, jeg kan danse med og uten skjerf, jeg kan danse med vått hår og tørt hår, og saltvann på huden, jeg kan danse uansett hva som skjer. Det er det som er det viktige her i livet. Alt man kan gjøre uansett hvor mye som går til helvete. Så om du vil og om du trenger det, så er det bare å bli med. Det hjelper, jeg lover.

Det er nå det begynner, ikke sant?

Amalie og jeg drikker kaffe på Evita, hun spør meg om jeg er ferdig, og jeg sier ja og trekker opp bunken med ark fra veska mi. Hun holder den i hendene sine og sier: Nå går vi og kjøper en konvolutt til deg. Jeg står i kø for å kjøpe konvolutt, går inn på jobben min for å putte arkene nedi og skriver med litt skjelvende hånd adressen til Flamme med tykk tusj. Sjefen min smiler og sier lykke til, Andreas sier best of luck når jeg går ut døren for å finne en postkasse. Amalie spør meg på veien bort om jeg har tenkt ut hva jeg skal si når jeg putter konvolutten nedi, og jeg smiler og sier: ”Det er nå det begynner, ikke sant?” og hun ler.

Jeg blir stående litt foran postkassen før jeg slipper den nedi og lukker lokket etter at replikken fra Reprise er blitt gjentatt til applaus fra Amalie. Hun tar rundt skuldrene mine, gir meg en klem og sier: Nå går vi og feirer. Og på toppen av Oslo er det nettopp det vi gjør. Jeg drikker en øl og snakker om å være litt sosialt tilbakestående, hun ler av meg, jeg ler av meg, jeg drikker mer øl og vi snakker om gutter og jenter, og jeg ser på denne jenta med det lange, fine håret og det flotte smilet og alle de smarte tingene hun sier, og jeg tenker at det er så fint at jeg kan sitte på toppen av Oslo med henne, i solen en sommerdag, hver vår øl i hånden, og vi ler sammen og hun forteller meg om han hun ble med hjem og jeg forteller henne om han jeg ikke tør sende melding til helt enda, og for noen måneder siden hadde vi enda ikke møtt hverandre helt ordentlig, men vi sendte hverandre hemmeligheter på internett og ingen av oss visste kanskje da at vi skulle sitte sammen i en sofa på Stratos, drikke øl, min med lime, hennes uten, og feire at jeg hadde sendt inn mitt første forsøk.

Så fort det har gått, sier folk, og jeg sier ja, og at det ikke nødvendigvis er en bra ting, men Amalie sa: Den historien der har du hatt lenge, du skulle bare ikke skrive den før nå. Og jeg vet at det er sant. Så nå er det bare å lene seg tilbake, senke skuldrene, slutte å redigere og terpe, være forberedt på mange flere år før det kommer et ja, men være fornøyd med at jeg har begynt. Et sted må man begynne. Et sted begynte min helt Johan Harstad, et sted begynte min helt Pedro Carmona-Alvarez. Et sted begynte min helt Nils-Øivind Haagensen, som er et av navnene bak forlaget som i løpet av neste uke skal åpne konvolutten jeg sendte dem i går.

Og samtidig som meg i går var det kanskje en annen som leverte manuset sitt, og kanskje er det han som skal få ja’et denne gangen. Akkurat som at det var Phillip som fikk ja, og ikke Erik. De var 22 år gamle begge to, og Erik reiser til Paris, mens Phillip går på en smell, og kanskje er det jeg som får et nei og går på et smell, mens han som får et ja reiser til Paris, kanskje møter jeg igjen han jeg har skrevet om i noen måneder nå etter å ha fått et nei, eller måske et kanskje, kanskje kommer han endelig tilbake, kanskje kommer jeg til å sitte våken om natten og fortsatt skrive tekster om ham, men innse at han bare er et konsept, at han finnes i meg, at jeg har funnet ham opp, diktet ham opp innimellom alle minnene våre og Sigur Rós skal holde meg med selskap når høsten kommer og overtar for sommernettene, og jeg skal forstå at han aldri ga meg håp som ble en skuffelse, det var skuffelser helt fra starten av, men det er greit. Jeg lever enda. Og kanskje en dag kommer det ut en bok med navnet mitt på, akkurat som Erik også får det til tilslutt, kanskje skal det stå på baksiden, som det står på favorittfilmen, at dette er en bok om kjærlighet og andre katastrofer.

Skål for det.
Skål for fremtiden.
Skål for alle de oppdiktede minnene.
Skål for at det finnes sofaer på toppen av byen, i solen.
Skål for alle de som har heiet på meg, og som jeg håper vil fortsette å heie helt til jeg vinner.

Utdrag fra en mail til Anette

Jeg våkner til en grå himmel og i hodet mitt spiller Tina Dickow sangen So long hearts, som jeg ikke egentlig har hørt så mye på før. Jeg står opp uten å dusje og skrur på pc’en. Setter på sangen, legger den til i spillelista som heter Kamikazeroman og åpner dokumentet der jeg har begynt på andreutkastet. Frøydis sa at jeg burde skrive alt på nytt, men jeg tør ikke enda. Jeg ser på bunken av papir som ligger ved siden av pc’en og begynner sakte å rette opp skrivefeil og skrive om setninger, men jeg vet at hun har rett. Jeg burde skrive på nytt, jeg burde gjøre det igjen og heller sette inn de setningene som virkelig fungerte i førsteutkastet der jeg ikke klarer å toppe det i andreutkastet, men mest sannsynlig vil det bli bedre andre gangen jeg skriver det. Men jeg vet ikke om jeg klarer. Det er vanskelig, det er en jobb jeg ikke har gjort før. Det er noe nytt jeg ikke vet hvordan jeg skal arbeide med. Men jeg gir ikke opp, jeg bare lukker dokumentene, både første og andre, og lener meg tilbake i stolen, hører på Tina Dickow som synger om unge hjerter som skal vise oss… vise oss alle sammen at det går an, at det går an å være modig, at det går an å satse. Did you ever gamble anything for love? spør hun i en annen sang, og jeg går rundt i byen med Tinas stemme og ord på øret, inntil hjertet, ned til sykkelstativer og hard asfalt, ikke noe regn enda.

Da jeg begynte på romanen skulle det ikke bli noen roman, jeg hørte på Placebo som sang Pierrot the clown og jeg begynte å skrive i et word-dokument, om å komme tilbake, om regnet som traff asfalten, om å stå inntil ham og si at han kunne komme tilbake neste gang han var i byen, og Placebo sang if you’re ever around, in the city or the suburbs, be sure to come around, og jeg tenkte på å kjøre i bilen til Andreas, høsten da Sigmund reiste fra meg, jeg tenkte på regnet på bilrutene, på fingeren min som trykket tilbake hver gang sangen var ferdig, på døren min på Skullerud som var tung å åpne, på å gå ut av bilen til Andreas og gå sakte mot inngangspartiet i regnet, på at det var noen uker til neste gang jeg hadde selskap av ham og nå bor han i Ã…rhus og det går måneder, om ikke halvår mellom hver gang han ler av meg. When I dream, I dream your lips. When I dream, I dream your kiss. When I dream, I dream your fists, synger Placebo og jeg begynte på en roman i april, en dag det regnet, og nå er det sommer og jeg skal begynne på andreutkastet og jeg tør ikke. Det handler om å bli modig nok til å tørre å feile. Det handler om å sette seg ned foran pc’en og forsøke å vite hvor det skal ende, det handler om å ta historien vår og plukke den i biter, kutte alt det som ikke funker og lyve så jeg tror det selv, lyve så leseren kjøper det.

Det er sommer og det regner ikke, men jeg er ikke på stranda, jeg jobber på dagtid og drikker iskaffen min bak disken på jobb, jeg smiler til kundene og kjenner at jeg liker jobben min. Jeg pakker opp eskene med bøker og innimellom lurer jeg på hvordan det vil kjennes å holde min egen bok mellom hendene, men jeg må jobbe for det, jeg må sitte foran pc’en og jeg må jobbe så jeg kjenner det i sjelen og i hjertet, jeg må hoppe utfor, jeg må satse like mye på boka som jeg gjør på kjærligheten, og jeg tror jeg skal klare det. Men først må jeg bare høre litt mer på Tina Dickow, og tenke litt mer på den solbrune gutten som ligger i solen, jeg må tenke litt mer på hvordan armbåndet han kjøpte for lenge siden i Hellas kjentes ut under fingertuppene mine den gangen vi var på konsert og jeg helt glemte å tenke på S.

Om å ikke være helt voksen enda

Jeg kommer hjem fra Roskilde, eller, jeg kjører hjem fra Roskilde, og det regner utenfor bussen, jeg skriver i dagboka mi om alt det som har skjedd og jeg bestemmer meg der og da for å skrive om de fine tingene. Det er mye jeg kan si om ting som ikke var så fint, og det er mye jeg kan si om det siste døgnet som kanskje på en måte ødela alt sammen. Men jeg velger å redigere det bort, jeg lener meg tilbake og smaker på de fine tingene i stedet.

Som å høre på Moldy Peaches i campen mens vi fortsatt hadde en boomblaster, altså før den ble stjålet, med Modest Mouse inni. Jeg sang forsiktig sammen med Moldy Peaches, og tenkte mye på setningen: Just because I don’t say anything, doesn’t mean that I don’t like you, for du brukte noen døgn på å få meg, og jeg brukte noen døgn på å være sosialt tilbakestående og feig, men alt jeg vil er å sykle sammen med deg og se på tegnefilmer sammen med deg om natta, Josie & the Pussycats og Scooby-Doo, vi kunne sittet i huset ditt langt ute i skogen og du kunne laget mat til meg og vi kunne drukket øl mens vi spiste og så på tv, sånn som du fortalte meg at du og søsteren din pleier å gjøre sammen.

Men han fortalte meg bare sånne ting når vi var alene, og ellers snakket vi ikke så mye. Man kan ikke fortsette noe når man bare liker noen innimellom. Men jeg skjønner nå at jeg likte ham veldig godt innimellom. Veldig godt. Jeg likte at vi satt oppe om natten og så på soloppgangen sammen, at han forsiktig snek hånden sin inn under teppet mitt og tok meg på leggen. Jeg likte at han snek hånden sin inn i min mens vi satt i campen og snakket, alle vennene hans rundt oss, jeg likte den første gangen han kyssa meg mens det fortsatt var lyst og at han spurte meg, da han merka at jeg ble litt forlegen, om campen var off limits og jeg svarte nei og kysset ham på nytt.

Jeg likte at vi sang på de samme Modest Mouse sangene om natten og jeg likte hvordan kroppen hans var så solbrun at jeg ble helt kritthvit når jeg lå inntil ham om natta. Jeg likte at han ikke ga opp selv om jeg trakk meg unna de første nettene når vi satt oppe og så på soloppgangene, jeg likte at jeg gikk inn for det selv om jeg ikke turte å satse helt, jeg liker at jeg ikke gikk og la meg den andre kvelden da han og kameraten sto utenfor teltet og spurte om vi hadde lagt oss. Jeg dro på meg klærne igjen og gikk ut for å knyte på meg skoene og sammen gikk vi og kjøpte øl, og han tok hånden min allerede da og jeg måtte stoppe for å puste og ta meg sammen da han sa hvor gammel han var.

Krummis og jeg hadde snakket om dem, de to guttene i bar overkropp, jeg syntes egentlig kameraten hans var søtest, men etter tre setninger forandret det seg kjapt, og vi trodde de var 19, men da han sa, med sin mørke, men forsiktige stemme, at han var 18, så måtte jeg stoppe for å puste, før jeg sa til meg selv: Bare fortsett å gå, du skal drikke øl med dem og det skal bli fint. Og det ble det og det gjorde jeg.

Roskilde var ikke så mange storartede konsertopplevelser, men jeg gråt på José Gonzalez og det plager meg litt, at det fortsatt gjør vondt, men det er også fint å vite at jeg ikke er voksen i Breakfast Club-målestokk enda (when you grow up, your heart dies) og det tenkte jeg også på da Krummis og jeg snakka sammen den siste, triste natta, da jeg lå i soveposen min med våte klær og hadde gått ut av teltet hans etter å ha nølt med å gi ham telefon-nummeret mitt og ødelagt alt, hun så på meg og sa: Vi blir nok kyniske fort nok, det er bare fint at du er lei deg nå.

Radiohead er en stor, blå konsert og jeg hoppet opp og ned da de spilte Reckoner og bak meg sto 18-åringen og pustet meg varmt i håret og nakken og hånden hans holdt meg godt fast inntil seg, Tina Dickow sang til meg, der jeg sto med en øl i solen og Krummis kom og holdt meg med selskap og var fornøyd etterpå og da ble jeg så glad. Roskilde var lange dokøer, Beatles av Lars Saabye Christensen på teppet i campen mens 18-åringen strøk meg på leggen eller i håret, hylleblomstsaft, hengekøyer, soloppganger, kald øl fra boks eller plastglass, tørt gress, å komme hjem til campen og bli møtt av 18-åringens øyne, hender eller munn og at han sier noe sånt som: Der er du jo, eller Hvor har du vært?

Jeg går ut av teltet hans den siste natten og jeg angrer alt på alt det jeg ikke turte å si, som hvor bra han er, virkelig hvor bra han er, eller hvor bra han kommer til å bli engang. Men han er fire år yngre enn meg, og selv om jeg sikkert ikke har all erfaringen de fleste andre 22-åringer har og selv om jeg mangler sosial intelligens og andre special skills som andre voksne mennesker har, så er vi på helt forskjellige steder i livet og han skal møte andre jenter som skal ta ham med seg inn i teltet sitt, og han skal møte andre jenter med langt hår han kan ta på og han skal møte andre jenter som han skal lage mat til og drikke øl med i huset langt inne i skogen. Det skal ikke være meg.

Du skulle vært født fire år før, sier jeg til ham før jeg går og han sier: Du skulle vært født fire år senere. Jeg ser på ham og sier: Da hadde jeg aldri turt å gjøre noe av det vi har gjort denne uka, og jeg vet at det er sant. Så litt mer voksen har jeg blitt, og litt mer øl har jeg drukket og litt flere kyss har jeg samlet og hjertet mitt er ikke dødt enda, for jeg var mer trist denne siste natta og da vi dro hjem enn jeg trodde jeg skulle bli. Jeg lo og tullet om at det var en ‘one-festival-stand’, men det gjorde mer vondt å utelukke noe mer enn jeg trodde. Og når vi går fra bussterminalen og L spør meg om blei noe på meg, med en humoristisk tone, og jeg må smile og se ned i bakken og Krummis og Tobias ler, for så å fortelle om Linns eventyr med 18-åringen, så er jeg fortsatt litt satt ut og lei meg for at ting ble som de ble. And now you’re probably holdning hands with some skinny, pretty girl who likes to talk about bands, og hun er sikkert like gammel som deg og du skal glemme hun 22-åringen du møtte på Roskilde i 2008. Det er sånn det går.