Nå eier du ingenting i meg lenger

Fordi det ikke er fiksjon, så poster jeg ikke dokumentet jeg har kalt København usensurert. Det går ikke. Jeg kunne tatt det med i romanen, men jeg gjør ikke det, for romanen min har en åpen, men lykkelig slutt. København usensuert har ikke det. Jeg begynte å skrive om København og det ble lenger enn jeg trodde. Fire sider i word, og jeg er egentlig ikke ferdig, men jeg gir meg. Det er ikke til noen nytte. Jeg printer dem ut og legger dem i dagboken min i stedet og lurer så på hva jeg skal gi dere her.

København er for personlig, både på godt og vondt. Det er innrømmelser der jeg ikke vil la hvem som helst lese, noen positive, andre negative. Det er innrømmelser og fortellinger fra turen som vil være flaut for meg å skrive om, og flaut for andre å lese om.

Jeg kan fortelle dere om syklingen. Jeg gjør det: «…når jeg sitter bak på sykkelen til en kamerat av deg, og lener meg til siden for å se hvor vi sykler mens jeg konsentrerer meg om å ikke la bena mine komme i veien for pedalene, jeg kjenner vinden i håret og vi snakker sammen om hvordan man ikke kan tenke ordentlig når man sykler, fordi man må passe på å ikke sykle ned noen eller bli nedsyklet eller påkjørt selv. Jeg sitter bak på sykkelen hans i København, midt på natten, jeg har foreslått at jeg skal stikke hjemover alene og så slippe inn deg og dine to kamerater senere, men de to kameratene sier at de blir med meg, mens du forblir ute.

Det begynner å bli lyst og det rister i sykkelen hver gang Fredrik sykler over en fortauskant eller en grusvei, jeg sykler ikke, så jeg kan lene hodet mitt bakover og se på himmelen, der den er lyseblå og mørkblå samtidig, og H.P. sier til meg at han alltid har likt navnet Linn, er det med en eller to n’er? Jeg smiler og sier to og de to guttene fortsetter å tråkke på pedalene, mens jeg er stille bak på sykkelen til Fredrik, uten ansvar for noen andre enn meg selv.»

Resten av dokumentet handler om gamle krangler, utenfor en boligblokk i Høsterkøbsgade klokken seks om morgenen, utenfor Teaterhøgskolen på gresset før en forestilling, på veien hjem fra byen den kvelden jeg møtte fotografen og magasin-pojken. Det handler om å si hadet på ordentlig, kanskje sånn som Pedro Carmona-Alvarez’ en gang skrev om å si unnskyld på ordentlig, det minnet meg alltid om deg, jeg forventet meg en unnskyldning, men jeg fikk den aldri, så nå sier jeg hadet i stedet. Nå er jeg ferdig. Nå er det endelig over.

Nå er det på tide å finne en annen å skrive om, romanen er ferdig, i alle fall handlingen, nå er det en ledig plass som ‘deg’ og ‘du’ i skriften min. Jeg synes ikke det er skummelt. Jeg synes det er deilig. Jeg har hele verden for mine føtter og endelig hele hjertet mitt for meg selv igjen.

På veien hjem hører jeg ikke på Damien Rice, som jeg har gjort hele tiden i det siste. Jeg finner noe annet, en annen av de 1200 sangene jeg har å velge mellom på den lille røde mp3-spilleren min. «Bussen jeg sitter på hjemover er varm og luften er tett, jeg er svett i ryggen og jeg lener meg mot vinduet og ser en overkjørt grevling midt i veien, det følger en bred stripe med blod etter den, eller foran den, alt ettersom hvordan man velger å se det. Jeg snur meg raskt og følger den med blikket så lenge jeg kan. Den er død.»

Og det er vi også. Takk for alt, det var fint og forferdelig. Hadet bra.
Nå er det klart for nye eventyr, og jeg gleder meg.

8 kommentarer til «Nå eier du ingenting i meg lenger»

  1. Jeg er litt usikker på om det er mest fint eller mest trist, men det er definitivt litt av begge deler, iallefall.

    Men alt går bra til slutt. Det er jeg sikker på 🙂

  2. du skriver så vakkert, Linn. fengslende, captivating.
    og det er alltid sårt å gi slipp, og samtidig gå videre, ikke bare forbi.

    det gleder meg at handlingen i boka di er ferdig. 🙂

  3. Hvis du ikke blir daglig leder på ARK kan du være medeier i en koselig bokcafé med meg; så kan du ha din egen gule lenestol med plass både en pusekatt og en laptop med dokumenter; fiksjon eller ikke. Og så kan det være en egen seksjon for Strømsborg, Linn. Den seksjonen kommer nok etterhvert uansett, i min bokcafe eller noen andres.

  4. Jeg lurer sånn på hvordan det gikk med fotografen og magasinpojken.

  5. Haha, fotografen og magasinpojken er et jævlig bra team. Fotografen var full og morsom, magasinpojken var morsom og jævlig sjarmerende. Han forsvant, men fotografen hører jeg fortsatt litt fra. Om dem spør meg om å stikke på byen og bli med på eventyr en gang til, så sier jeg nok ikke nei takk. Det kan du godt fortelle dem.

  6. Du skriver så fint og trist at jeg ikke helt vet hva jeg skal si. Kanskje bare at det du skriver rører meg veldig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.