Monthly Archives: juni 2008

Go dream of what you miss

Tina Dickow synger og hun har evnen til å få meg til å huske ting som aldri har skjedd, til å synge om nye ting hver gang jeg hører sangene hennes, som om setningene forandrer seg ettersom jeg opplever nye ting. En sang kan handle om noe jeg ikke kjenner meg igjen i, men jeg synes den er fin, så kommer jeg hjem fra København og den handler om de siste tre årene. I came here to save you, though I know I never could, I don’t wanna change you, I just wish you understood… Jeg vet jeg utlyste stillingen som ‘deg’ og ‘du’ da jeg kom hjem, men det er for mye igjen å skrive om til å slutte helt enda. Jeg er ferdig, men det er mer igjen hver gang jeg åpner et word-dokument. Men det kan jeg leve med. Jeg kan leve med så mangt. Jeg er verdensmester i å være alene, jeg er verdensmester i å vente, jeg er verdensmester i å være naiv og tro at ting skal bli bra og så innse at det går til helvete, men jeg er vant til det og jeg klarer meg fint. Tina Dickow synger skjørt om å se hjerter knuses, og jeg skrur opp lyden og tenker at jeg synes det er fint at det går an å få hjertet sitt knust. There’s nothing like hearts breaking in two, as only trusting hearts can do. Jeg går hjem fra byen og jeg får kjeft fordi jeg stoler på folk, jeg får kjeft fordi jeg liker folk for godt og fordi jeg blir myk inni meg av folk jeg egentlig ikke kjenner. Men det er greit. Det er sånn jeg gjør det.

Jeg står opp om morgenen uten å være bitter, jeg går alene på Bare Jazz og leser bok mens det ikke kommer noen melding og det kommer ingen luntende bort til bordet mitt og smiler og sier: Er det her du er? Men jeg skriver om det for det. Og jeg løfter hodet hver gang det kommer noen i min retning, og jeg sjekker mobilen når det durer i bordet. Og nå drar jeg på Roskilde med ballerinaskjørtet mitt, verdens største telt, verdens fineste folk og en spilleplan som rommer 21 band. Lykke til, sa en jente da hun så den, men jeg vet at jeg kommer til å klare det. Jeg gjør alltid det. Både å gå på 21 konserter, møte noen nye folk som skal få æren av å gjøre meg helt myk inni og senere få lov til å sitte ved bordet mitt på Bare Jazz og stryke meg på låret mens jeg leser den siste siden i boka mi og drikker den siste slurken av hylleblomstsaften, før jeg tar ham i hånden og tar ham med meg hjem. Til det går til helvete igjen. It is time to cut the strings now, it is time to walk away.

Vid värje hjärtslag

Jeg går ned den lange bakken, så låner jeg en sykkel av byen, jeg justerer setet og så setter jeg meg på den. Jeg har på meg skjørt som blåser i vinden og jeg sykler sakte, legger press på bakbremsen med det høyre benet mitt. Etter noen meter begynner jeg å tråkke på pedalene, menn i sykkeldress med sekk på ryggen og fancy hjelm suser forbi meg, men jeg tråkker sakte oppover den lille bakken, så svinger jeg inn på fortauet fordi jeg ikke tør å sykle på trikkeskinnene. Nedover litt til, så over et lyskryss, det er grønt og jeg tråkker på pedalene til jeg er forbi. En skoleklasse passerer meg, jeg vugger med hodet til Raymond & Maria som synger om at mitt liv är en drog ingen vill pröva, jeg hopper av sykkelen utenfor Toucan og kanskje går jeg inn og kjøper en smoothie, en ny smak hver dag, selv om alle smaker det samme, most frukt. Jeg stryker håret vekk fra ansiktet mitt og fortsetter å vugge med hodet, former kanskje de svenske ordene stille med leppene. Betaler for smoothien jeg kanskje har kjøpt, så går jeg ut igjen i regnet eller sola og trasker de siste meterne opp til jobben. Det er sommer og jeg jobber seks dager i uka, men snart skal jeg på Roskilde og det skal regne, jeg skal ha med meg paraply som jeg kan ha over hodet når jeg går for å kjøpe mat eller for å stille meg i do-kø, men så begynner festivalen på ordentlig og vaktene kommer til å ta paraplyen, jeg må huske på å legge den igjen i teltet, så den ikke blir liggende i en gjørmete haug av tomme vannflasker og møkkete paraplyer. Jeg skal gå inn i slagstøvlene mine og Tina Dickow skal synge om kamikazeforhold og Robyn skal synge om hjertesorgen sin, jeg skal gå i takt med stemmen hennes, hvert skritt skal gjøre mindre vondt enn det forrige, det skal ikke lenger gjøre vondt ved hvert hjerteslag og så skal jeg ta bussen hjem igjen og jeg skal se ut på festivalområdet og det skal lukte sånn det bare gjør på Roskilde når det regner, og vi skal lene oss tilbake i buss-setet og kanskje skal jeg lese en bok jeg har hatt lyst til å lese, kanskje skal jeg bare sove, men bussen skal ta meg med hjem og jeg skal stå opp neste morgen og gå ned den lange bakken, så låne en sykkel av byen, justere setet og så sette meg på den.

Nå eier du ingenting i meg lenger

Fordi det ikke er fiksjon, så poster jeg ikke dokumentet jeg har kalt København usensurert. Det går ikke. Jeg kunne tatt det med i romanen, men jeg gjør ikke det, for romanen min har en åpen, men lykkelig slutt. København usensuert har ikke det. Jeg begynte å skrive om København og det ble lenger enn jeg trodde. Fire sider i word, og jeg er egentlig ikke ferdig, men jeg gir meg. Det er ikke til noen nytte. Jeg printer dem ut og legger dem i dagboken min i stedet og lurer så på hva jeg skal gi dere her.

København er for personlig, både på godt og vondt. Det er innrømmelser der jeg ikke vil la hvem som helst lese, noen positive, andre negative. Det er innrømmelser og fortellinger fra turen som vil være flaut for meg å skrive om, og flaut for andre å lese om.

Jeg kan fortelle dere om syklingen. Jeg gjør det: «…når jeg sitter bak på sykkelen til en kamerat av deg, og lener meg til siden for å se hvor vi sykler mens jeg konsentrerer meg om å ikke la bena mine komme i veien for pedalene, jeg kjenner vinden i håret og vi snakker sammen om hvordan man ikke kan tenke ordentlig når man sykler, fordi man må passe på å ikke sykle ned noen eller bli nedsyklet eller påkjørt selv. Jeg sitter bak på sykkelen hans i København, midt på natten, jeg har foreslått at jeg skal stikke hjemover alene og så slippe inn deg og dine to kamerater senere, men de to kameratene sier at de blir med meg, mens du forblir ute.

Det begynner å bli lyst og det rister i sykkelen hver gang Fredrik sykler over en fortauskant eller en grusvei, jeg sykler ikke, så jeg kan lene hodet mitt bakover og se på himmelen, der den er lyseblå og mørkblå samtidig, og H.P. sier til meg at han alltid har likt navnet Linn, er det med en eller to n’er? Jeg smiler og sier to og de to guttene fortsetter å tråkke på pedalene, mens jeg er stille bak på sykkelen til Fredrik, uten ansvar for noen andre enn meg selv.»

Resten av dokumentet handler om gamle krangler, utenfor en boligblokk i Høsterkøbsgade klokken seks om morgenen, utenfor Teaterhøgskolen på gresset før en forestilling, på veien hjem fra byen den kvelden jeg møtte fotografen og magasin-pojken. Det handler om å si hadet på ordentlig, kanskje sånn som Pedro Carmona-Alvarez’ en gang skrev om å si unnskyld på ordentlig, det minnet meg alltid om deg, jeg forventet meg en unnskyldning, men jeg fikk den aldri, så nå sier jeg hadet i stedet. Nå er jeg ferdig. Nå er det endelig over.

Nå er det på tide å finne en annen å skrive om, romanen er ferdig, i alle fall handlingen, nå er det en ledig plass som ‘deg’ og ‘du’ i skriften min. Jeg synes ikke det er skummelt. Jeg synes det er deilig. Jeg har hele verden for mine føtter og endelig hele hjertet mitt for meg selv igjen.

På veien hjem hører jeg ikke på Damien Rice, som jeg har gjort hele tiden i det siste. Jeg finner noe annet, en annen av de 1200 sangene jeg har å velge mellom på den lille røde mp3-spilleren min. «Bussen jeg sitter på hjemover er varm og luften er tett, jeg er svett i ryggen og jeg lener meg mot vinduet og ser en overkjørt grevling midt i veien, det følger en bred stripe med blod etter den, eller foran den, alt ettersom hvordan man velger å se det. Jeg snur meg raskt og følger den med blikket så lenge jeg kan. Den er død.»

Og det er vi også. Takk for alt, det var fint og forferdelig. Hadet bra.
Nå er det klart for nye eventyr, og jeg gleder meg.