Monthly Archives: april 2008

Absolutt ikke skutt i filler av Mads Mikkelsen

Så jeg våknet med Tears for Fears’ Head over heels i hodet og jeg visste at dette ville bli en god dag. Jeg var våken da vekkerklokka ringte og Biggen gjespet i fotenden av senga før han trasket oppover mot hodet mitt, kattepoter tungt over magen og brystet og et dunk i haka da han kom frem. Jeg skriver i lunsjen og egentlig på kvelden, men noen kvelder går jeg rundt i byen og hører på musikk. Jeg hører på de samme sangene om og om igjen og jeg har en liten notatbok der jeg skriver ned alt som skjer i hodet mitt når jeg hører akkurat de sangene. I går kjørte jeg buss og da dukket det plutselig opp et slitent sommerhus, dagen før det kjørte jeg også buss, og da dukket det opp en vond krangel. Jeg spiser dinosaurkjeks til frokost og på jobben anbefaler jeg novellesamlinger og dikt, i går natt leste jeg ut Skutt i filler av Mads Mikkelsen og jeg kan med hånden på hjertet si at hun ikke har skrevet min bok allikevel. Men jeg må skrive, for hvis ikke er det noen andre som gjør det. Men først skal jeg kjøre mer buss, gå på quiz, feire bursdagen min* og lese flere bøker.

*Bursdagen min: I morgen den dag, 1.mai, fyller jeg 22. Det er meldt regn, så det blir mest sannsynlig feiret på Oslo Mekaniske verksted fra klokka tre, om det ikke regner, men er fint vær, så skal den feires med brask og bram i tradisjonen tro midt i Birkelunden med grilling, flotte folk, sjokomelk, dinosaurer og solkrem fra klokken ett og utover. Du er herved invitert. (Og du kan ringe meg på 93207041 om du våkner i morgen og ikke er sikker på om det er fint vær eller ikke og dermed heller ikke er sikker på hvor i verden dette bursdagskalaset finner sted.)

Om å forsøke å redde verden ved å redde en meitemark

Det var høst på Mono og bestekameraten min hadde funnet seg en tjej, og jeg sto og ventet på Johan Harstad og trippet opp og ned fordi bestekameraten min hadde funnet seg en tjej og han fortalte om henne og jeg sa: Men er dere kjærester, da? og han så på meg med det blikket og sa at de ikke var kjærester, at de ikke kom til å bli kjærester, og jeg sa: Men er du ikke forelska? og han sa at det ikke var så viktig, at det ikke var som med meg. Du vet at det er ikke alle som synes at kjærligheten er det viktigste, det finnes andre ting å tenke på, andre ting som er mer viktig for noen,

og jeg husker at jeg ble flau og lei meg, og nervøs, fordi at han sto der, han jeg var sammen med, han jeg elsket som jeg ikke turte å fortelle at jeg elsket, og han hadde hørt det bestekameraten min sa, alt sammen, og han hadde sett meg trippe frem og tilbake, og han hadde sett at ansiktet mitt falt litt sammen og fra hverandre, men limte seg kjapt sammen igjen og jeg produserte et smalt smil og snudde meg mot scenen, forsøkte å tenke på noe annet, tenke på Johan Harstad og høre på stemmen hans fra scenen, ikke tenke på at kjærligheten ikke var viktigst for alle andre.

At det finnes andre ting å tenke på, og Johan Harstad leste om fedre som dør, at fedre dør hele tiden, og jeg dro til Bergen og lurte på om det var noe galt med meg, om det var noe rart med at jeg satte kjærligheten høyest, at jeg elsket så altoppslukende og evig hver gang, at jeg ga alt jeg hadde, var det galt av meg? skrev jeg og spurte jeg i dagboken min. Og jeg har ikke fått noe svar enda. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det fortsatt er det viktigste. Kjærligheten. Den er viktigst hele tiden. Det er den jeg skriver om. Den er overalt. Den er i bøkene jeg leser. Den er i musikken jeg hører på. Den er alt jeg er, og hvordan kan ikke alt jeg er være viktigst for meg?

Jeg går fra Ryen og hjem, jeg har spist kake til middag og kjøpt en globus som jeg gikk og bar på i hele dag etter jobb, og jeg går med musikken min og i hodet mitt lever det to mennesker som gjør ting hele dagen, de krangler mens jeg søker etter bøker på jobb, de ligger sammen mens jeg står opp om morgenen og går i dusjen, de savner hverandre i hvert sitt land når jeg tar på meg jakka for å gå hjem fra jobben, og jeg vet ikke om fiksjonen lever i meg eller om jeg lever i fiksjonen, men jeg går med hele verden i hånda og to mennesker jeg har laget i hodet og på veien hjem fra Ryen, det tar en halvtime å gå, så ser jeg en meitemark som åler seg ut mot bilveien og jeg stanser og ser ned på den, tenker at jeg vil løfte den opp og legge den tilbake i gresset, jeg sier høyt at du kommer til å dø om du kravler ut i veien, det kjører biler der, men så, etter at jeg har satt meg ned på huk for å ta den i hånden og løfte den til det jeg mener er trygghet, så tenker jeg plutselig at den kanskje har noe viktig den skal gjøre. At den kanskje skal noe i bilveien, noe jeg ikke kan forstå, fordi jeg ikke er en meitemark, så jeg reiser meg opp igjen og går videre hjemover, nedover den lange bakken som er lengre å gå enn å kjøre. Jeg reddet ingen meitemark i dag, for kanskje den ikke ville bli reddet?

Jeg kan ikke lese tanker.

Han fra lenge siden ringer meg og sier at hodet hans holder på å eksplodere, og bestekameraten min ler av meg når jeg sier at jeg skal til København. Jeg snakker om Dan Turéll og gatene og plassene jeg skal se på, skrive ned i notatboken min og la menneskene mine bo i og gå i og leve i, og jeg vet at han ikke tror meg, men det er nok at jeg tror meg selv. Og det er nok at jeg tror selv at kjærligheten er det viktigste. Selv nå når jeg er helt alene.

Jeg liker hverdagen, og Dan Turéll

Dan Turéll skriver at han liker hverdagen. Jeg leser ut boken mens jeg sitter på en barkrakk, inntil DJ-båsen der Mia og Krummis spiller skiver på Uglebo. Jeg leser ut boken og putter den ned i veska, tar opp en ny. Det er nesten tomt i lokalet, men det kommer flere mennesker etterhvert. Jeg skal hjem, sier jeg. Så gir jeg jentene en klem og går ut av kjellerlokalet, opp trappen, ut i sola. Klokka er åtte og jeg går fortsatt ut i sola. Jeg tar på meg høretelefonene og Ingrid Olava synger den sangen,

den sangen, du vet, som har et pianospill i starten, som høres nesten helt likt ut som melodien i Radioheads Reckoner, den jeg liker så godt. Dan Turéll liker hverdagen og på bussen hjem ser jeg ut av vinduet, jeg svelger og har barberblader i halsen, jeg hoster vondt og er litt svimmel, men jeg har det fint. Jeg ser på en heisekran som det skinner i fordi solen fortsatt er her, og jeg tenker på at jeg skal betale internett-regningen min når jeg kommer hjem, at jeg skal lage mat, skrive, vaske opp, lese avisen, i morgen tidlig skal jeg lese avisen, pusse tenner, drikke Sanasol, gå med papiret før jeg går den lille strekningen opp til bussholdeplassen og drar på jobb. Jeg liker dette. Jeg liker alt vi gjør, hver dag, de ubetydelige tingene som egentlig er alt vi har.

Jeg liker å gå i trappene på Blindern, jeg liker å logge meg på pc’ene deres og skrive på mine egne ting, og ikke noe som noen skal karaktersette lenger. Jeg liker brosteinene ned mot Fredrikke, jeg liker t-baneholdeplassen og benken like ved 7eleven der nede, der Frøydis og jeg en gang satt og feiret at vi var ferdige med eksamen. Jeg liker alt vi feirer. Jeg liker at det går an å være en C-student som får A på det siste og viktigste hun gjør. Jeg liker at det alltid går en buss eller t-bane eller et tog et sted. Jeg liker at det er sol på heisekranene og at det er en trygg rytmikk i hvordan jeg fullfører en bok, for å bare trekke opp en ny fra veska og flytte bokmerket over i den.

Jeg liker å lage de samme tingene til middag om og om igjen mens katten ser på fra den grønne lesestolen under vinduet. Jeg liker at jeg våkner ti minutter før vekkerklokka ringer om morgenen og at jeg går sakte inn i dusjen, skrur på vannet mens jeg setter opp håret så det ikke blir vått, tråkker inn i den glovarme strålen og våkner på ordentlig. Jeg liker at min beste venninne er min beste venninne og at hun ber meg være med på grilling i parken i morgen.

Jeg liker at vi kan stå utenfor HF og snakke om tullingene vi kjenner, gestikulere med armene, snakke om idioter, at vi er idioter, snakke om guttene, snakke om kjærligheten, snakke om bøkene, filmene, musikken og alt det vanskelige innimellom, og at det går bra tilslutt. Jeg liker at jeg sitter på bussen, på vei hjem, på en helt vanlig hverdag, at det kommer en sang jeg ikke har hørt på lenge på mp3-spilleren og at jeg tenker: Nå elsker jeg deg ikke lenger, og det er helt greit.

Jeg liker at hverdagen min er alt jeg har, og at jeg er glad jeg har den. Jeg liker hverdagen, akkurat som Dan Turéll. Og han var alt annet enn hverdagslig. Et sted der ute sitter det noen som tenker eller kommer til å tenke at jeg ikke er hverdagslig også. Jeg lurer på om han ville kile meg på beina når vi så på TV. Om han ville lese en bok ved siden av meg i sengen. Om han ville se på mens jeg lagde mat, eller om han ville laget maten mens jeg så på eller leste høyt for ham fra den grønne lesestolen, med katten i fanget.

Linn leker Carrie i Sex & the city før hun legger seg om natten

Når er det man skjønner at dette går virkelig ikke lenger? Når man ser tilbake på tiden man har hatt sammen, tiden jeg har ligget ved siden av deg i en seng og tenkt, tiden vi har brukt på å avvente og se hva som skjer, når skjønte vi at det ikke kom til å gå lenger? Skjønte du det ikke før du sa det? Jeg skjønte det i så fall før deg. Jeg skjønte det lenge før deg. Jeg skjønte det, men lot være å si noe. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt trodde det var smil igjen. Jeg trodde fortsatt det var fine øyeblikk å hente i oss. Og det var det.

Bare timer før du sa at du ikke elsket meg, så lå jeg inntil deg og jeg kjente hjertet ditt banke mot ryggen min, og jeg husker at jeg tenkte: Dette er noe av det fineste vi har gjort noengang. Så er bragden å få det øyeblikket til å ikke bli ødelagt av det faktum at du gikk fra meg bare timer etter den tanken og det øyeblikket. At det øyeblikket henger sammen med din tanke om at alt var feil, at det ikke var det fineste vi noengang hadde gjort sammen. Og det er det som gjør vondt, men er det ikke alltid skeivt fordelt? Er det ikke alltid sånn at man oppfatter ting på forskjellige måter?

Da jeg var sammen med S så var jeg så glad for at vi aldri kranglet, og da vi møttes før jul så brukte han fire timer på å fortelle meg at jeg må lære meg å krangle, at vi hadde vært sammen lenger om vi bare hadde kranglet. Og jeg ser på ham med tårer i øynene, over bordet på kafeen der vi sitter, og jeg forteller ham med lange pauser mellom ordene fordi jeg prøver å svelge bort gråten, at etter å ha vært i et forhold i to år der alt jeg kan huske er krangling, så kunne jeg endelig slappe av med ham, jeg så på det at vi aldri kranglet som en fordel. Det var noe av det fineste med oss. Så feil kan man ta.

Når skjønte jeg det med S? Det er et godt spørsmål.

Når skjønte jeg det med L? Da jeg spurte hvorfor er du sammen med meg, han svarte fordi det var hyggelig, og spurte så nervøst hvorfor jeg var sammen med ham, jeg svarte: Fordi jeg er forelska i deg. Han sa: Enda?

Enda. Og for alltid. Natalie Portman sier i Closer, I would have loved you forever. Det er kanskje like greit at hun ikke var sammen med Jude Law forever, jeg mener, han er en fløtepus, og det er bedre for meg at jeg ikke er sammen med L for alltid. Men jeg ville gjort det. Det er det som er poenget. Det er det som betyr noe. Det er det som er ekte. Det var bare det jeg ville si.

Jeg kan late som at jeg ikke ser slutten

No walls, no chains can keep him to me. He’s a Montague, he always will be. My racing heart has made him stay behind… He’s got me pretending I see no finish line, but in the end there always is. There always is… – Ingrid Olava, Juliet’s Wishes

Hva kan jeg si? Jeg går i regnet, jeg hører på Ingrid Olava på repeat, jeg skriver, jeg rusker deg i håret før jeg går hjem tidlig for tredje gang denne helgen, jeg er hun som velger sitt eget selskap, jeg er hun som skriver alene om kvelden, hun som ikke skriver bachelor-oppgave selv om det nå er to uker igjen til den skal leveres. På fredag går natt-toget til Bergen og jeg er med, og sikkert min bærbare pc også, hotellrommet deles med mamma og jeg skal skrive bachelor-oppgave mens det regner i Bergen. Jeg tror det regner. Jeg har ingen penger, jeg har kjøpt nye briller som kommer snart, jeg lengter etter å sette punktum i dokumentet som heter Rapport der det står om kundene som handler på ARK Pocket, jeg lengter etter å kunne konsentrere meg om det viktige her i livet, det dokumentet som heter noe helt annet, den jobben som består av å rydde i bokhyller og smile til mennesker som kjøper bøker. Kvelder med smil som kanskje avsluttes tidlig, som tendensen har vært den siste uka.

Det er ingen skam i å dra hjem tidlig, Ingrid Olava venter, Radiohead venter, stereoanlegget venter, katten venter, ordene venter. En kopp te ved siden av meg på skrivebordet, et åpent vindu, beina oppe i stolen under meg, jeg sitter i indianer-stilling og jeg skriver.

Jeg er penere inni enn utenpå med brillene, men det er helt ok. Det er helt ok. Det er ikke plass til at noen skal synes at jeg er pen lenger nå. Det er ikke rom for det. Det kommer en dag når jeg våkner og du ikke lenger tar så stor plass, du og det at du ikke er her, du er ikke her, du er ikke hos meg, du finnes ikke lenger, du er bare en gutt, du er ikke min, jeg kan bare rufse deg i håret på avstand, møte blikket ditt der du sitter ved et annet bord enn meg og se ned igjen med en gang etterpå. Det er ikke plass til noen andre enn meg selv og ordene mine. Og det er greit.

Så jeg skal gjemme meg bak nye briller, regnet og det Ingrid Olava synger om kamikaze-forhold.

Arbeidstittel

Mamma kommer innom jobben min tidlig om morgenen og på kontoret når vi leter etter et lese-eksemplar som hun kan få med seg hjem, så sier jeg det. Jeg sier hva jeg gjorde i går, og hun spør hva den første setningen er. Jeg sier den første setningen, og hun omfavner meg, helt spontant, ut… Les mer…