Han lener seg over disken etter å ha fått papiret med ordene sine på, og han kysser meg på kinnet, i munnviken. Han vinker med arket i hånden og går ut. Jeg drikker en slurk til av iskaffen min og dagen før da vi trodde vi sa hadet på ordentlig, så han meg inn i øynene og spurte hvem jeg skulle tenke på nå. Deg selv, sa han. Deg selv, og bare deg selv. Jeg hadde visst gjort for lite av det, sa han. Han sa det da, og han sa det før jul, og han sa det i november i byen hans, og han sa det på Roskilde, og han har alltid sagt det. Men han har også vært en av dem jeg har tenkt mer på enn meg selv en gang.
Nå er det bare meg.
Jeg skriver lange Underskog-poster med jenta med det lange håret, vi forteller hverandre ting fra de innerste krokene i oss selv og blir overrasket begge to over hvor ærlige vi er med hverandre. Jeg får en post et annet sted med et spørsmål om jeg har lyst til å være på et EP-cover, fordi avsenderen av posten alltid tenker på meg når han ser for seg et EP-cover, og jeg har ikke svart enda, men jeg vet ikke hvordan jeg skal se ut på et EP-cover.
Jeg har vært sammen med en fotograf i et helt år og han klarte nesten ikke å ta bilder av meg. Han knipset og så ned på skjermen på kamerat og rynket på øyenbrynene. Han tok flere bilder, og så igjen ned på skjermen. Jeg hørte ikke at han slettet bildene, men jeg skjønte det allikevel. Jeg hadde tatt av meg alle klærne for ham om han hadde trodd at bildene ble fine. Jeg ville jobbet i mange timer og gjort alt han ba meg om, men han ba meg aldri om noenting.
En gang mens han fortsatt bodde på det rommet der vi hadde det fint, så ba han meg om å posere med hodet vendt mot ham og kroppen den andre veien. Jeg følte meg fryktelig dum og turte ikke. Så gråt jeg etterpå. Han brukte det siste bildet sitt på noe annet. Det er nok min feil at jeg aldri ble favoritt-modellen hans.
Men jeg sa jo aldri noe heller. Jeg kunne sagt at jeg ville han skulle ta bilder av meg. Men jeg sa det alltid i sånne situasjoner at han ikke tok meg seriøst. I løpet av den siste tiden tror jeg at jeg sa at jeg ville at han skulle ta bilder av meg. Jeg ville ha bilder av meg selv som han hadde tatt. Jeg ville at han skulle se meg. Han tok bilder av hendene mine foran lyset og ble overrasket selv over hvor fine bildene ble. Men de hendene kunne vært hvem som helst sine hender.
Jeg kunne sagt at jeg elsket ham. Jeg kunne sagt at jeg ville at han skulle være sammen med meg, og ikke dra på byen. Jeg kunne sagt at jeg ville at han skulle bli med meg til København, at han var en dårlig kjæreste i Paris og at han burde benytte sjansen til å gjøre det godt igjen i favoritt-byen min. For tid er den lengste avstand mellom to steder, sto det på arket jeg ga ham.
Jeg reiste ikke til månen, jeg reiste enda lenger, begynte han i et rom senere på dagen. For noen år siden satt han i en slitt drama-sal på Nissen og sa de samme ordene. Han hadde hvit skjorte på seg, og jeg husker ikke om vi var kjærester, skulle bli eller hadde vært. Men jeg husker at jeg elsket ham en gang og at vi så på Simpsons etter skolen og at han lo verdens fineste latter mens jeg smurte brødskiver på det lille kjøkkenet hans. Han tok flere bilder av meg enn fotografen noengang gjorde. Og de hang på veggen hans.
Fotografen hadde et trøtt Polaroid-bilde av meg på døren sin engang. Under en lapp der det sto Linn, du er den fineste jeg veit. Jeg har ikke vært der inne siden det ble slutt, men jeg tror han har tatt det ned nå. Akkurat som at jeg har erstattet bildene av ham på veggen min med en plakat av Mannen som elsket Yngve, med blå himmel og vind i håret, de aner ikke hvordan alt skal gå til helvete med speedbåt bare måneder senere. Og det begynner med tennis. Det begynner med de rareste ting.
Ut i vår hage 2, bytte av rom, flytting, blindtarm-betennelse, flytur fra Paris, en tur på søndagsmarkedet på Blå, sykdom i familien, at jeg klippet av det lange håret mitt, at vi kjørte trikk og så på snøen. Jeg mener, det begynner med de rareste ting. Og det er ingenting å gjøre for å stoppe det.
Man bare ser at det kommer og man kan ikke gjøre noenting. Men neste gang vil jeg ikke at jeg skal sitte der, år senere, måneder senere, uker senere og tenke på alle gangene jeg burde kysset ham og sagt at jeg elsket ham. Om det alt har gått til helvete, så er det egentlig akkurat det samme når det skjer. Så om han går når jeg sier at jeg elsker ham, så går han da, i stedet for noen måneder senere, uten at jeg har turt å si det hver gang jeg har sett på ham med tårer i øynene og vært sprekkferdig med kjærlighet.
(Teksten på papiret er fra Glassmenasjeriet av Tennessee Williams)
Jeg elsker bloggen din. Jeg syns både det er ubehagelig og vakkert hvordan du legger ut deg selv og livet ditt her. Fordi jeg kjenner meg igjen, gang på gang. Takk. Skulle ønske jeg var like modig.
Jeg kjenner igjen den bildetingen. Ikke fra mennesker jeg har vært sammen med, men fra et par gode venner jeg beundret som er fotografer. De tok bilde av vennene mine og det var kult. Jeg ville jeg og, men hvis jeg ble spurt turte jeg ikke å si at jeg virkelig ville fordi jeg var redd for at jeg ikke skulle være noen god modell. Fordi det er skummelt å skulle stå foran kameraet å være selvsikker og tro at man ser bra ut og at man er verdt å ta bilde av.
Så jeg tullet med det mange ganger, hintet og prøvde å gjøre det synlig at jeg ville. Men det var alltid noen andre som kom og sa det rett ut. Og som det ble tatt kjempefine bilder av.
Det er skummelt, for når du sier at du vil bli tatt bilde av sier du på en måte at du kommer til å være kul å ha på bilde. Og tenk om du ikke er det…
Jeg leser alt du skriver og tenker på meg selv. Og på deg.
Linn, du er den fineste.
Jeg tror at i bunn og grunn, så er det enkleste rett og slett at du er vakker.