Det er så sårt og vondt det du skriver om, men likevel skriver du og finner ordene. Ord som gjør at det svakt kjennes som om hjertet mitt brister igjen, slik den gangen han som var viktig for meg forlot meg.
Men det kjennes ikke det grann så smertefult som den gang lenger, (takk og pris, da hadde det vært noe alvorlig i veien med meg. Livet går heldigvis videre!)

Det jeg prøver å finne ordene til å si er; at jeg synes det er fint at det du skriver rører ved meg, slik at jeg gjennkjenner en liten bit av den følelsen av hjertet mitt som den gang brast.

Det er ikke alt som skrives som rører andre menneskers sinn og hjerter, men du klarer det. Jeg tror og håper at du en dag vil skrive og gi ut en bok.

Det er viktig å minnes det som var, og ikke slippe helt tak i det. Men desto viktigere å latt (hjerte)røttene få nye steder å gro, og ikke holde fast ved det som en gang var.
Og det virker som om du vet dette, selv om man aldri kan vite..
Du har helt rett i at det er slik det er.

Man kan aldri vite.

Og det er det som gjør alt så spennende, skremmenende, fint, leit og levende.