Så rev du muren ned, evig kjærlighet. Evig kjærlighet.

Starten på Love will tear us apart er den fineste starten på en sang jeg vet om. Teksten er helt fantastisk. Jeg skrev et brev jeg aldri sendte, det ble 15 sider langt, og den teksten er en av de som sto mellom fragmentene mine. Jeg skrev om å lengte, om å tro, om å ønske, om å bli skuffet, om å si unnskyld, om å elske. Jeg skrev om den første gangen jeg tenkte at jeg elsket ham. Vi hadde gått tur i skogen og han var hjemme hos meg på Skullerud på besøk, og vi så en dårlig romantisk komedie sammen, og mens vi satt der og Notting Hill gikk på tv-skjermen min, så snudde jeg meg og så på ham, den fineste gutten jeg har sett i hele mitt liv, og jeg ble en eneste følelse. Hele meg var bare kjærlighet akkurat der. Men han så kanskje aldri på meg og følte den følelsen.

Dessuten gikk vi bare tur den ene gangen. Og vi så bare en romantisk komedie den ene gangen. Og det er altfor lenge siden nå. Jeg ser på bildene av oss som henger på veggen og vi var så fine engang, men det er lenge siden det var sol og sommer. Det er lenge siden jeg fylte 21 i Birkelunden og han var stolt av å være sammen med meg. Det er lenge siden han sendte meg meldinger om natten der det sto at hjertet hans banket fortere bare fordi han tenkte på meg.

Jeg har gått rundt i denne byen alene med mp3-spilleren inntil hjertet og følt meg alene mens jeg egentlig har hatt kjæreste, og det har vært fryktelig trist. Det er fryktelig trist at jeg nå ikke lenger er kjæresten til Lars, men på en måte har jeg kanskje ikke vært det på mange måneder uansett.

Jeg gikk på kino i går og så Mannen som elsket Yngve, for etter å ha vært på jobb hele dagen og hatt store problemer med å smile til kundene, med å smile i det hele tatt, så orket jeg ikke en bursdagsfest og heller ikke en kjøkenfest der mange fine mennesker ville være og kanskje spørre meg hvordan det gikk. Krummis fikk lov å spørre, og jeg fikk lov å svare at alt gikk helt dritt. Vi gikk til Eldorado og hun sa at hun fint kunne se Mannen som elsket Yngve en gang til, og da gjorde vi det. Jeg for første gang, hun for andre gang.

Og da den var ferdig, så gråt jeg, og jeg gjemte meg i den nye grå genseren min som har stor hals man kan snurre sammen med tråder så den ikke faller ned. Han kysser Yngve, eller Yngve kysser ham, og han går ut og setter seg på en benk og alt kommer tilbake, den første gangen han og Helge snakket sammen, da de stakk av fra klasseturen og de venter på toget og diskuterer band-navn og den peneste jenta de veit om står noen meter bortenfor dem på tog-stasjonen og de løper til bussen mens Joy Division sniker seg opp mot dem og meg og jeg tenker at det er fint at man ikke vet det.

Det er fint at man kan løpe etter bussen med de menneskene man skal elske og forlate og drite seg ut med og at alt skal gå til helvete en gang, men at det finnes øyeblikk der man ikke vet det. Der man ikke forventer det i det hele tatt. Det er de øyeblikkene som betyr noe. Det er de øyeblikkene vi venter på hele livet. Når vi ikke hører det Joy Division synger om, men bare den deilige melodien i bakgrunnen som minner om sol og sommer og en kjæreste man håpet ville elske deg en gang. Selv om han ikke gjorde det og heller aldri vil det, så elsket du ham, og det er nok for deg.

Du elsket ham når han ikke fikk sove, du elsket ham når han glemte å sende deg melding, du elsket ham når han ikke snakket, du elsket ham når han gikk på byen uten deg, du elsket ham når han ikke ville bli med deg til København, du elsket ham hver gang han ikke fortjente å bli elsket. Og en dag kommer det en gutt som du skal elske igjen, og kanskje han vil bli med deg til København. Kanskje han vil sove inntil deg. Kanskje han vil si at han har lyst til å gifte seg med deg, og ikke at han skulle ønske at han hadde lyst til å gifte seg med deg. Og dere skal glemme teksten på Love will tear us apart og ingen brev skal skrives med de ordene. Selv om dere kanskje vil huske teksten igjen noen år senere, eller kanskje bare måneder. Men man kan aldri vite. Og det er det som er viktig å huske på. Så gå ut og gjør det på nytt igjen. Alt sammen. Det skal i alle fall jeg.

Til meg fra kent

Är du lycklig nu, spør kent, og jeg ser ut av buss-vinduet på vei hjem og jeg tenker nei, ikke egentlig, men jeg overlever. L og L er ikke lenger sammen. Jeg begynner å bli lei av at den jeg elsker sier at han skulle ønske han elsket meg også. Jeg er lei av at den jeg elsker gråter og sier at han skulle ønske han kunne være den kjæresten jeg fortjener. Hvis jeg er så jævlig bra, hvorfor elsker de meg ikke da? Det er lett å falle til selvmedlidenhet og ugjennomtenkte beskyldninger, så jeg skal slutte nå. Det er slutt og det er for jævlig og det er alt jeg har å si om den saken. Kent, derimot, de har mange ting å si, og vi kan begynne med denne:

Låt mig gå i bitar
Jag har gjort något så dåligt igen
Låt mig ha ont
Låt mig skrika färdigt
tills bröstkorgen blir tom…
Låt mig spricka sönder
Det har jag verkligen förtjänat
Hallå, hallå
Låt mig vara dum
det blir din tur om en liten stund

Jag är, är jag? Jag är
inte gjord av sten
Vad är farväl, vad är
inte gjort av sten?

Jag ska fatta mig kort
Jag ångrar allt, jag ångrar allting ont
Jag har skrikit färdigt
och bröstkorgen är tom…
Såg du jag sprack sönder
Kan du få mina armar på plats
Hallå, Hallå
har du blivit stum?
Var jag verkligen så dum?

Jag är, är jag? Jag är
inte gjord av sten
Vad är farväl, vad är
inte gjort av sten?

Om å gå seg bort i en sang

Jeg går og går og jeg ser bilder av meg selv i vinduene, speilbilder av et sint ansikt, jeg er hundre år gammel og du kan se meg, du kan finne meg, jeg går og jeg stopper opp og setter meg ned på den kalde asfalten. Jeg ser bortover gata jeg bor i og lurer på hvorfor jeg føler meg så fryktelig alene, jeg låser meg inn til katten og i stedet for å skru av mp3-spilleren, så skrur jeg den opp og plasserer den tilbake foran hjertet.

Jeg går ut igjen bare for å gå og når jeg går og hører på den sangen, så er jeg først stille, og når Hanne Hukkelberg trekker pusten mellom første og andre setning, så trekker jeg også pusten. Jeg er taperen hun synger om, jeg er the ugly lover, you’ll find us rolling on the dirty floor. Jeg går og løfter hodet mot den kalde lufta, bena mine går fortere bortover veien og jeg vet ikke hvor jeg skal.

Jeg har gått meg bort, men jeg er the building jumper, roof to roof, you’ll see me flying in the air. Byen er full av små lys og jeg deler denne utsikten kun med meg selv. Mellom det andre og tredje refrenget er det så vakkert at jeg må ta meg til hodet, holde meg fast i meg selv, og jeg ser opp og jeg vet ikke hva jeg ser på. Det er ingenting der, bare kald luft og mørk himmel.

Stemmen til Hanne Hukkelberg og alle instrumentene som blir med i sangen i det partiet mellom andre og tredje refreng gjør meg helt myk og samtidig hard som stein. Det er den samme følelsen jeg har inni meg når jeg hører på Rootless tree, og jeg vet hva jeg tenker på når jeg hører den, de skriker til hverandre, rollene er delt opp likt i refrenget, de er bitre og de skriker til de ikke har mer luft igjen i lungene, til de ikke er annet enn lyd og de kommer ingen vei.

Det er den samme følelsen som jeg får når Carrie skriker til Mr. Big i nest siste episode av Sex & the City, han kommer tilbake igjen og igjen og han aner ikke hvordan det gjør like vondt hver gang, for han kommer tilbake, men han er ikke egentlig der, og hun skal flytte til Paris og de står der ute på fortauet og hun skriker: And you can drive up and down this street all you want, BECAUSE I DON’T LIVE HERE ANYMORE! Og jeg gjemmer ansiktet mitt i hendene og vet ikke hvor jeg skal gjøre av alle følelsene, og

jeg står på toppen av en bakke og Hanne Hukkelberg skriker desperat om at noen skal break her body og hold her bones, og det er alt jeg vil, jeg vil at du skal holde meg så hardt at jeg blir borte i armene dine. Jeg vil at du skal ha meg så tett at du kan kjenne det jeg kjenner, at jeg er din og at det er alt jeg vil være. Jeg gjør det igjen, jeg gir deg alt jeg kan gi og det kommer ikke til å være nok, jeg vet det, men jeg gir alt allikevel. Det er alt jeg vet og alt jeg kan, jeg kjenner ikke til noen andre metoder, det finnes ingen annen måte å gjøre det på, jeg må bare gjøre det jeg kan.

Jeg kan føle så mye at jeg nesten sprekker når jeg hører en sang av Hanne Hukkelberg, hva tror du jeg er kapabel til å føle for et annet menneske som puster ved siden av meg om natten?

Bli kjent med foreldrene dine, du vet aldri når de er borte for alltid

Samboerparet i huset krangler og jeg ligger i sengen og ser ut av vinduet med åpne øyne da jeg hører at han smeller i døra for siste gang og skriker: Javel, så er jeg en jævla dritt, se om jeg kommer tilbake!

Jeg kom hjem sent i går, og skrev en tekst, før jeg la meg under dyna og var kald. Jeg løp til bussen på vei hjem fra Alec og det rev i lungene, jeg begynte å løpe rett etter det stedet der de narkomane står og ser deg inn i øynene, jeg løp og hørte på Sigur Ros, det var godt å løpe, som om jeg løp fra noe. Jeg satte meg pustende på bussen og så at speilbildet mitt var sint, men at jeg var pen.

Hos Alec gikk jeg fort frem og tilbake på gulvet hans og snakket om sommerplanene mine og at alle blir lei av alt, men ikke jeg. Vi hørte på Sunscreen av Baz Luhrmann og jeg gikk frem og tilbake, om og om igjen, og så ned på det grå teppet. Jeg vil tatovere den sangen et sted så jeg kan huske den alltid, sa jeg. Den er lang, sa Alec, det er ikke plass.

Jeg stoppet opp travingen og så nedover meg selv, kroppen min, passende steder med nok plass til alle setningene om hvordan livet skal leves. Don’t be reckless with other people’s hearts and don’t put up with people who are reckless with yours, sier han og jeg ser ned på det venstre brystet mitt. For en advarsel første gang noen tar av meg alle klærne. De kommer ikke til å kle av meg en gang til når de ser den.

Maybe you’ll marry, maybe you won’t, maybe you’ll have children, maybe you won’t, jeg begynner å gå igjen, tidligere på kvelden hadde jeg prøvd skateboardet hans, det gikk ganske dårlig. Jeg stupte kråke for å benytte den nye, store plassen på det nye rommet hans, han lo av meg, vi spiste marsipankake og jeg hang ut av vinduet hans for å få litt frisk luft, jeg stakk hånden min ned i vannet som hadde samlet seg i blomsterkassa rett utenfor vinduet, og så ut i bakgården, den har potensiale, den blir grønn om et par måneder, jeg er misunnelig.

Jeg danset på gulvet hans mens han hørte på musikk og det var da jeg ba ham om å laste ned Sunscreen, for det er på grunn av den at jeg danser. Jeg danser og blir anpusten og jeg tenker at man må danse. Og flosse. Og synge. Og ikke bekymre seg, for det er like effektivt som å prøve å løse en algebra-ligning ved å tygge tyggegummi.

Gangen og kjøkkenet hans ser ut som rom i en film, og jeg sier at dette lover godt. Jeg skjærer opp frukt på kjøkkenfjøla/fjæla hans (vi ble ikke enige om hva det egentlig heter) og skyller kniven under kaldt vann etterpå.

Vi spiser middag på Justisen og jeg snakker om kjærligheten. Vi snakker om hvordan det er et problem at jeg ikke krangler, at jeg ikke er en knipse-dame som ringer og skriker og legger på. Det er jo ganske morsomt, sier Alec, og ler. Og jeg spiser en stor munnfull med pasta carbonara og tenker at jeg ikke skjønner at det kan være morsomt. Jeg går ikke i mot prinsippene mine, sier jeg. Jeg bare liker ikke å krangle, så jeg snakker i stedet. Og hvis han vil dra, så må han få lov til det. Maybe you’ll divorce at 40, maybe you’ll dance the funky chicken on your 75th wedding anniversary.

Når jeg kjører buss hjem sent på kvelden ser jeg en takrenne og jeg tenker at jeg kommer til å savne takrenner om jeg blir borte.