Monthly Archives: januar 2008

Ekstremt høyt, utrolig nært

Jeg tar frem mp3-spilleren på biblioteket og de få som sitter ved pc’ene rundt meg ser på meg. Det er ikke lov å høre på musikk her, men jeg må høre på musikk for å skrive, og i dag var ikke dagen for å lese. Jeg skjønte det med en gang jeg rundet hjørnet ved Alam dagligvare og så utover byen jeg bor i, byen jeg ikke skjønner at noen vil flytte fra, spesielt ikke deg.

 

Jeg satt på en buss i København, byen mamma tror jeg skal bo i en gang, og vi diskuterte dette med å ville reise, bo i et annet land. Jeg snakker med hun som skal reise rundt alene på tog i en måned, for så å bo i Tyskland og lære seg et nytt språk på ordentlig. Jeg er misunnelig, sier jeg, men jeg ville ikke gjort det selv allikevel.

 

Jeg bor her, jeg har en jobb her, jeg har et hus her, jeg har en katt her, jeg har en t-bane her, jeg har et bibliotek her, jeg har bokhyller her, jeg har en postkasse her, jeg har hemmelige parker å gå i når jeg er lei meg, jeg har en bestekamerat som følger meg hjem her, jeg har en bestevenninne som sender meg meldinger og ber meg på middag og quiz her, jeg har en kjæreste som jeg feiret et år sammen med her, men alle disse forsvinner en gang. Og da er det kanskje bare meg igjen.

 

Hva hjelper det at jeg kan gå tur midt på natten med mp3-spilleren inntil hjertet og høre på film-musikken til Farvel Falkenberg hvis jeg ikke har noen andre til å holde meg i hånda de gangene det ikke hjelper å være alene. De gangene det ikke hjelper å skrive om det. De gangene det ikke hjelper å grave seg ned i jobb eller bokhyller eller kattepels.

 

Han forteller meg at han søker seg langt vekk og jeg kunne skrevet hva jeg tenkte på, men det tør jeg ikke. Jeg kunne skrevet at jeg tenker at det må være noe med meg som gjør at de forsvinner alle sammen, men det gjør jeg ikke. Jeg kunne skrevet om hvordan det var å bli forlatt på öya-festivalen i 2005, av en som dro av gårde til Danmark, hvordan det å snu meg og gå mens han så etter meg var noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, og hvordan jeg trekker pusten og gjør meg klar til å gjøre det enda en gang, om noen måneder.

 

De reiser og jeg blir igjen, jeg går i de samme gatene, jeg tar bilder av de samme trærne, jeg setter meg ned på den samme tørre asfalten hver sommer, jeg dingler med beina fra den samme brygga og jeg går på de samme kinoene og sitter i de samme kino-salene om og om igjen. Kanskje når katten min dør, når leiligheten min brenner ned, når alle menneskene jeg engang kjente er borte, forsvunnet, ikke tilgjengelige, så må jeg også ta hintet og flytte til et annet land, få en ny adresse slik at alle brevene mine blir liggende på postkontoret med en strikk rundt og rosa klistremerker der det står at adressaten har flyttet til ukjent adresse. Om det er noen igjen som sender meg brev i det hele tatt.

 

Du forteller meg at du håper du har blitt mer voksen når du fyller 22, og jeg ser meg selv i speilet og lurer på om jeg noen gang blir voksen, om det egentlig er noe man blir, eller om det bare er noe samfunnet har funnet opp for å få folk til oppføre seg mer ansvarlig og alvorlig enn de en gang gjorde. Jeg ser på noen av kundene jeg ekspederer i løpet av en dag, de er eldre enn meg, mye eldre, men de sinte ansiktene deres og de barnslige tingene de sier gjør at jeg tviler på at voksenhet har noe med alder å gjøre. Betyr det at jeg lærer meg å smile til disse og fortsetter å tro på de tingene jeg tror på at jeg begynner å bli voksen?

 

Eller må man flytte til et annet land og finne seg selv for å bli voksen? Er det sånn at du bare finner deg selv på folkehøgskole eller i en ensom hybel i en hovedstad i Europa? Er det der alle er? Dessuten har jeg aldri helt skjønt meg på dette med å finne seg sjæl. Jeg er jo her. Jeg er hun som sitter på Blindern og ikke leser, men skriver, for det er nemlig det jeg må gjøre, jeg må skrive og det går mer og mer opp for meg for hver dag som går at det er det jeg må.

 

Jeg er hun som leser bøker på trikken og gråter og sender setninger som ”Here is the point of everything I have been trying to tell you, Oskar. It’s always necessary. I love you.” til kjæresten min selv om han kanskje flytter til et annet land til høsten, selv om han kanskje blir påkjørt i morgen, selv om jeg kanskje får et kubbelys i hodet etterpå på vei til jobb eller forelesning, eller kanskje det er nettopp derfor jeg skriver det til ham. Og det at jeg liker å gjøre det her, i Oslo, det er kanskje et mysterium, men jeg tror bare ikke at det er annerledes noe annet sted. Det ser kanskje annerledes ut, og man føler seg kanskje annerledes, men jeg tror at man alltid er den samme. Jeg er i alle fall den samme. På litt forskjellige måter.

 

Jeg er fortsatt hun som gikk den dagen på öya, jeg er fortsatt hun som kysset deg på kinnet på tim-konsert for et år siden, jeg er fortsatt hun som løp opp trappene hos farmor på alle fire, fordi jeg trodde det skulle gå fortere om jeg brukte armene og bena samtidig. Jeg er fortsatt hun som går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og som elsker med hele seg, altoppslukende og naivt. Helt til du reiser eller går eller forsvinner på en annen måte. Det er alltid nødvendig.

Jeg burde lyve, men jeg er ærlig

Jeg burde rydde, men jeg skriver. Jeg burde skrive dagbok, men jeg skriver bedre her, på et tastatur. Jeg burde spise, men jeg drikker te. Jeg burde gå ut, men jeg er inne. Jeg burde stå opp tidlig, men jeg ligger lenge og leser og spiller tetris og har dårlig samvittighet og føler meg dum når jeg står i dusjen. Jeg burde lese bøker, men jeg skriver. Jeg burde lese pensum, men jeg slapper av når jeg bare ligger en uke foran skjema, det blir fort tre uker bak, jeg vet det, jeg vet det så altfor godt. Jeg burde lage vaffelrøre, men jeg skriver. Jeg burde vaske opp, støvsuge, tømme kattedoen, rydde vekk rotet, sette på plass cd’ene, brette sammen teppene, re opp senga, lære katten å ligge stille, men jeg skriver. Jeg burde lage den kalenderen jeg lovet å lage på nyårsaften, jeg burde skrive de brevene jeg lovet å skrive for et halvt år siden, jeg burde ringe deg og si unnskyld, jeg burde sitte ved siden av deg og ikke forvente at du skal si noe for at jeg skal føle meg bedre, når det er du som ikke føler deg bra, jeg burde kle meg opp pent og få deg til å ville ha meg igjen, jeg burde gre håret etter at jeg har vasket det, og ikke bare se på at det blir rotete, overalt, i håret, i hybelen, i livet. Jeg burde se de filmene jeg har kjøpt og høre på de cd’ene jeg har kjøpt og ikke bare ville ha nye, nye, nye. Jeg skal stå opp tidlig og drikke te, høre på radio og lese aviser, spise frokost og dra på jobb. Jeg skal lese bøker på bussen og ikke bare høre på de samme sangene om og om igjen, mens jeg stirrer ut av vinduet på utsikten som aldri forandrer seg.

Jeg forteller deg om den sangen til Bloc Party som jeg hører på om og om igjen, fordi jeg liker den og blir trist av den. Jeg sier først den siste setningen, den her: Concerned mothers of the west, teach your sons how to truly love, og jeg tenker på deg og deg og deg og deg, og jeg vet allikevel at det ikke er noe man lærer seg, det er bare noe man gjør, men vi gjør det på så forskjellige måter og når jeg elsker deg, så elsker jeg deg på en annen måte enn du elsker meg. Det er forventningene, skriver jeg og sier jeg, förhoppningar och regnbågar, det er vår egen feil at vi blir skuffet, det er ingen andres feil, tenker jeg og skriver jeg og sier jeg. Hør nå, sier jeg. I… I have decided… at twenty-five, something must change, synger han og han er 25 og jeg sier, med min mørke og monotone stemme, at det kommer til å komme en ny sang om fem år, der han er tredve og synger akkurat det samme, om igjen og om igjen, nå skal det bli annerledes tenker de, og det blir aldri det. Det blir aldri det.

Er ikke det deprimerende, spør du?

Ja, sier jeg. Men nei. For sangen er så fin, og hverdagen er også fantastisk, tenker optimistiske, naive, håpefulle og dumme meg.

«Jeg dør når hun snur seg»

Fredag kveld sto jeg og ventet på bussen til konsert. Jeg skulle gå alene, for Tim spilte konsert på John Dee i forbindelse med arrangementet Rock mot kreft, og ingen kunne være med, så jeg tok saken i egne hender, kjøpte billett på posten og fortalte mannen i skranken om hvor fantastiske de var. Kos deg på konsert, da, sa han og jeg smilte og sa takk og hadet bra, så gikk jeg på jobb, tidlig i all snøen.

Da jeg senere sto og ventet på bussen, (jeg hørte på min nye, røde mp3-spiller som har en shuffle-knapp som bare velger band på b og d, eller t, noe som tilsier bloc party, deftones og tool for øyeblikket, siden jeg fikk spilleren av bestekameraten som hører mye på disse bandene) sto jeg og tenkte på kvelden som ventet meg, jeg var sliten etter jobb, men gledet meg til konsert og jeg tenkte: I kveld skal jeg være cool. Jeg skal være musikkjournalist-cool, hvis de snakker med meg, skal jeg ikke si rare og dumme ting, som jeg har en tendens til å gjøre når de snakker til meg, men jeg skal være übercool og svare med gjennomtenkte spørsmål der det passer seg, og korte, konsise, kanskje litt morsomme svar der det skulle passe seg. Så fant jeg ut at bussen gikk ti minutter senere enn det jeg trodde og gikk heller til neste stoppested med musikken min, kent for øyeblikket.

Etter at Den döda vinkeln fadet ut tenkte jeg at jeg ikke hadde så god tid, så jeg løp til stoppestedet etter å ha sett at klokken på mobilen viste 21:11 og bussen var rett rundt hjørnet. Da jeg kom på bussen et minutt senere og skulle sette meg ned, fant jeg ikke mobilen. Jeg gikk av på neste stoppested og brukte så en time på å lete etter mobilen på den strekningen jeg hadde gått og kanskje mistet den, enten var den blitt plukket opp av noen, eller så hadde jeg aldri mistet den i det hele tatt, men rett og slett blitt lurt av en mobiltyv med raske hender på bussholdeplassen eller på vei inn på bussen. Jävlar, sa jeg høyt til meg selv og trasket så til en ny buss, som tok meg med til konsertstedet, jeg gikk glipp av det første bandet og så satte jeg meg bare ned ved et bord som ble ledig da det andre bandet gikk på scenen og skrev i dagboken min om hvordan en ussel mobiltyv nå sikkert ringte til Saudi-Arabia for mine penger.

Så kommer Morten i Tim (han heter rett og slett Morten i Tim, aldri bare Morten, alltid Morten i Tim, akkurat som at Gunnar er Gunnar i Tim, Torgeir er Torgeir i Tim, osv, dere skjønner tegninga) gående forbi bordet og han ser meg og sier hei, hvordan går det, og det er her resten av kvelden går i vasken, for Linn, hun er ingen cool musikkjournalist-tjej eller hipster eller rolig og sosialt intelligent på noen måte, så hun sier som svar på dette spørsmålet som ingen egentlig forventer noe annet svar enn ”ja” på: Njeaei. Ã…, sier Morten i Tim og ser på meg med spørrende øyne, og musikken fra bandet er høy og vi må rope, og i stedet for å bare si at mobilen min er borte vekk og at jeg er litt sint for det, så sier jeg bare lang historie, og vifter med hånda, så sier jeg tafatt at jeg gleder meg til konserten og han tar meg på skulderen og sier at han håper det blir bra.

Så, der sitter jeg, alene på konsert og sier så at det ikke går så bra og sier så at det er en lang historie. Jeg får trøsteøyne fra Morten i Tim hver gang jeg møter blikket hans og jeg føler meg, som vanlig, kjempedum. Hva er greia med at jeg ikke klarer dette med å konversere som et normalt menneske med visse mennesker? Hvor er min normale attitude når jeg går inn i konsertlokalet til favorittbandet mitt? Dette er bandet som har fått meg til å gjemme meg under bord når de har gått forbi, til å stamme og stotre når de snakker med meg, til å føle meg litt tilbakestående mens venner av meg har tatt bilder av meg sammen med flere av medlemmene, og jeg gjør dette hver gang. Hver eneste gang. De må jo tro at jeg er konstant rar.

Men greia er bare: Jeg er forelska i Tim. Det er grunnen til at jeg går alene på konsert med dem. Det er grunnen til at jeg reiser lange avstander for å se dem spille, selv om jeg har sett det mange ganger før nå. Det er grunnen til at jeg blir 14 år gammel når en av dem snakker med meg. Det er grunnen til at jeg bare loker og stotrer og stammer og sier dumme ting, a la I carried a watermelon, jamfør Dirty Dancing. Men det er også grunnen til at jeg, sint og frustrert over å ha mistet mobiltelefonen min, allikevel får frysninger på ryggen og sommerfugler i magen når disse heltene går på scenen på John Dee og setter i gang med å spille disse låtene jeg har hørt tusen ganger før og aldri blir lei av. Jeg lener meg mot en stolpe like ved utgangen, litt i bakgrunnen, helt alene, og er tvers gjennom lykkelig gjennom hele konserten. De er så bra, så sjarmerende på scenen, så unike og utrolige og fantastiske hver eneste gang. Jeg klarer ikke å stå stille på den instrumentale åpningslåta, jeg klarer ikke å slutte å dirre i kroppen under refrenget på Insomnia, jeg klarer ikke å slutte å smile når de spiller introen på Midt i byen, jeg klarer ikke å ikke le når de forteller om tilblivelsen og inspirasjonen til Familien Vik.

Lübeck kom i fjor og ble kåret til et av årets ti beste album i Bergens Tidende, neste album blir tusen ganger bedre, for de nye låtene er om mulig enda sterkere og bedre og mer unike enn de gamle og gode. Jeg diskuterer dette med Krummis og vi slenger ut våre favoritter, Barbie og Ken som er en av de vakreste tekstene de har skrevet noengang, jeg holder knappen min på Insomnia som er en håndgranat av en sang, den smeller så høyt i hodet at du blir nummen i kroppen etterpå, samtidig som den stryker deg langs nakkehåra når Morten (i Tim, haha) synger de rolige versene. Den gamle traveren Julia som enda ikke har fått plass på noen skive, som er den mest sjarmerende låta om en forelskelse noengang, vi spinner, flyter, renner og puster, fryser og brenner når vi hører den. Lista er lang og jeg tenker, mens jeg står der alene, at det gjør ingenting at de alltid spiller til ti minutter etter at den siste bussen min hjem har gått, jeg kan betale for drosje i dyre dommer hver gang, så lenge de fortsetter å gi meg den følelsen. Den følelsen som jeg bare får på konsert med disse gutta. Selv om jeg alltid slår meg selv i hodet når jeg går derfra, sniker meg ut med en gang de er ferdige med å spille, ser sjenert ned i bakken hvis jeg ser dem ute blant vanlige dødelige, med en øl i hånden og et smil om munnen, slitne, men glade etter enda en vellykket konsert.

Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å gå bort og si: Fy faen, dere er best i verden, og være cool som de andre bra fansene de har, det er bare det at det ikke går an. Jeg klarer det ikke. Jeg var med backstage en gang og jeg stirret ned i cola-flaska mi og svarte med enstavelsesord når de spurte meg om noe og selv om jeg var glad da vi kjørte hjem, med trommisen i baksetet, midt på natten, og selv om jeg nesten ikke fikk sove da vi endelig var hjemme, fordi jeg var så oppspilt, så tenker jeg nå bare tilbake på det med en flau følelse i magen. Jeg er bare en dårlig fan sånn sett, jeg har ingenting å komme med, jeg har ingen morsomme historier å dele på nachspiel, jeg har ingen intelligente ting å si om hvordan konserten var, ingen konstruktiv kritikk å gi dem på noenting, fordi at for meg er de bare best i verden. Uansett. Og det er ingenting jeg kan stille opp med mot det.

Så jeg tar på meg jakka når de har gått av scenen og finner en drosje rett utenfor John Dee og kjører hjem, uten mobiltelefon og med færre penger på kontoen enn det egentlig skulle vært lov til når det er nesten en måned til lønning. Men jeg gleder meg allerede til neste gang jeg skal bevise min udugelighet som samtalepartner før en konsert, for det er verdt det. Alt sammen. Alle pinlige øyeblikk, alle dumme ord, alle målløse og måpende forsøk på å gjengjelde de hyggelige åpningsordene deres. Tim er best i verden og jeg håper 2008 bringer flere sånne pinlige øyeblikk med påfølgende fantastiske konsert-opplevelser enn det 2007 gjorde. Det var bare det jeg ville si.