Yearly Archives: 2008

Selvutlevering 00:02

01: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og jeg hører på bloc partys kreuzberg. De synger: concerned mothers of the west, teach your sons how to truly love, og jeg tar noen ganger opp mobilen min for å forsøke å ringe ham, han jeg ikke skal behøve å bare forsøke å ringe til egentlig, han jeg skal ringe til som en selvfølge, men ting er blitt litt vanskelig og jeg går rundt nede i sentrum alene og tenker at vi snart har vært sammen i et år, og allikevel tør jeg ikke ringe ham fordi jeg er redd for å forstyrre hva nå enn han driver med.

jeg leser extremely loud & incredibly close og når jeg leser den ut, sender jeg ham en melding fra trikken på vei hjem fra blindern der jeg har begynt på bacheloroppgaven min: Here is the point of everything I have been trying to tell you, Oskar. It is always necessary. I love you.
Vi feirer et år sammen, vi går ut og spiser, jeg har pyntet meg, det har ikke han. Vi spiser is på gulvet hans og han forteller meg at han har søkt på skoler som ligger langt unna. Jeg går til trikken om morgenen fordi det er finere utsikt på veien til trikken enn til bussen, det er kaldt og det snør litt, jeg ser utover byen jeg bor i og som jeg aldri ser for meg at jeg kan komme til å forlate, selv om alle i den forlater meg, og lysene om morgenen fra alle bilene som kjører rundt på de små veiene rundt omkring oss blir blurrete foran øynene mine.

02: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og jeg hører på hanne hukkelbergs break my body og erik enokssons soundtrack til Farvel Falkenberg. Jeg ser på sex & the city inne hos Mia på mandagene, og carrie & Mr. Big krangler som aldri før, jeg kommer hjem fra hva nå enn jeg har gjort den dagen, og går rett ut igjen, bare for å gå frem og tilbake rundt gatene der jeg bor, jeg puster dypt ned i lungene mine og jeg vet at han blir borte snart, Hanne Hukkelberg synger med en desperasjon i stemmen sin, den knekker, og jeg knekker gang på gang sammen med henne og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av all kjærligheten jeg har samlet opp til ham uten å tørre å gi den, fordi jeg vet at han forsvinner snart, og jeg er redd for at han forsvinner fortere om jeg gir ham alt jeg har, selv om jeg vet at jeg fortjener en som kan ta i mot. Alle fortjener en som kan ta i mot. Vi gjør det slutt og krummis og jeg ser på grey’s anatomy, jeg resignerer foran pc-skjermen hennes og sier: bare sett på noe, og sammen ser vi slutten av tredje sesong, og innimellom forklarer hun meg hvem som har vært sammen med hvem før, hvem som er gift og hvem som er skilt, hvem som har ligget med hverandres kjærester og hvem vi skal heie på. han gråter så jeg hører ham, og jeg drar hjem til meg selv og katten og er ikke overrasket, bare lei meg. Jeg ser Mannen som elsket Yngve på kino og besøker Alec i bygården på Majorstua der han skal bo i et halvt år. Jeg lener meg ut av vinduet hans og ser potensialet i bakgården, det vokser et gigantisk tre der og det er planter oppover langs veggene, de er bare om vinteren, men jeg vet at de blir grønne en gang. Alt skal bli bra igjen, om bare bittelitt tid.

03: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og hører på joy divisions love will tear us apart og Explosions in the sky, jeg leser høyt for meg selv når jeg er alene hjemme, jeg er mye alene hjemme. S kommer til Oslo for en opptaksprøve, og han glemmer teksten sin i veska mi. Vi står og venter på t-banen, han tar hodet mitt mellom hendene sine og ser meg inn i øynene, sånn han alltid gjør, sånn at jeg tror at han skal kysse meg, igjen og igjen, men han gjør aldri det, og denne gangen sier han bare at jeg må tenke på meg selv, meg selv, og ingen andre. Vi går på biblioteket fordi han trenger teksten sin på et ark, ikke bare i hodet, og han fremfører den, lavt fordi vi er på biblioteket, og jeg skriver, fordi jeg skriver så fort på tastatur. Jeg reiste ikke til månen, jeg reiste enda lenger, begynner han og jeg hører både stemmen hans nært inntil ansiktet mitt, og klapringen fra fingrene mine på tastaturet. Morgenen før opptaksprøven kommer han innom jobben min for å hente teksten han glemte, selv om han sa det både til meg og til seg selv at han ikke måtte glemme den, og jeg er på jobb tidlig med iskaffen min og han lener seg over disken og gir meg et kyss på kinnet før han forsvinner fort ut av døren i bokhandelen min. Han forsvinner og jeg begynner å skrive bok om ham.

04: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og hører på Ingrid Olavas juliets wishes. Jeg drar hjem tidlig for å skrive, det lukter grill av meg når solen kommer frem, jeg sitter i solen på blindern og spiser lunsj inntil de varme veggene sammen med krummis, vi snakker om kjærligheten og mr. Big, vi snakker om sommeren og om guttene vi kjenner, noen er idioter og noen er tullinger, tullingene er de vi liker best, dessverre. Jeg leser Dan Turèll og hører stemmen til Nils-Øivind Haagensen i hodet når øynene mine glir over ordene i boka jeg fikk av Rune til jul. Jeg skriver og skriver og skriver og går hjem i stedet for å ta bussen, jeg kjøper en globus fordi jeg vil lære meg hvordan landene ser ut og bli bedre i geografi, men jeg ender opp med å bare snurre rundt på den fordi jeg liker å kjenne at den spinner mot fingertuppene mine, jeg blir ikke særlig god i geografi, men jeg tror at jeg blir myk i sjelen av det.

05: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og hører på robyn og kleerups with every heartbeat. Kirsebærtrærne blomstrer og jeg ser etter et nytt sted å bo. Banken gir meg ikke noe lån, for jeg tjener for lite, jeg skriver ferdig bacheloroppgaven min og får A, jeg sitter i solen på Blindern og gir Beint en high-five, Krummis ler av meg og vi dingler med beina fra benken. Jeg skriver i stedet for å spise, og jeg sovner med bøker i senga, jeg er alene og velger ofte å sitte hjemme og skrive i stedet for å være ute med de fine menneskene jeg kjenner. Jeg tar meg selv i å lure på hvem den neste jeg skal gi alt jeg har til, men jeg er glad for at jeg ikke har møtt ham enda. Jeg er sliten av å være kjæresten til noen som forsvinner, selv om jeg ikke har mistet troen på at det en dag vil komme en som ikke forsvinner med det første. Jeg planlegger tur til Køben og Alec ler av meg når jeg forteller ham det. Jeg feirer at jeg er ferdig med eksamen og Blindern og vi griller i hemmeligparken dagen før jeg reiser.

06: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og jeg hører på Raymond & Maria-skiva jeg fikk av L til bursdagen min i fjor. Jeg tar buss til København og S møter meg med sykkelen sin. Vi spiser pizza i Kongens Have og jeg er sliten og nervøs, nervøs på en måte jeg aldri har vært sammen med ham før, jeg har briller og han sier ikke at jeg er fin med dem, men når vi venter på pizzaen, så sier han at han ikke sier det, fordi han har sagt det før, da jeg prøvde brillene til Krummis da hun hadde fått dem. Ok, sier jeg. Ja, det var bare derfor jeg ikke sa noe, sa han. Ok, sier jeg igjen. Det er greit. Jeg retter på brillene og blir ikke mindre nervøs av at vi ikke lenger klarer å snakke sammen, av at jeg ikke klarer å snakke med ham.

Jeg ser Lolita inne på rommet til HP mens S sover før nattevakten sin, det er varmt i København og utsikten fra vinduene i leiligheten vi bor i er spennende, jeg ser inn i trappeoppganger over plassen, og inn i vinduene til folks kjøkkener og stuer, om natta er det lyst i noen av dem og jeg ser en gammel mann som sitter ved et bord, S har dratt på jobb og jeg er alene i leiligheten til to av hans venner. Jeg får ikke sove, men når han kommer hjem, så har jeg sovnet og jeg står opp tidlig og skriver ferdig førsteutkastet av romanen min i vinduskarmen hans. Jeg fortsetter å kikke inn gjennom folks vinduer og når han våkner, spør han meg hva jeg skriver. Jeg hadde bestemt meg for å ikke si noe, men jeg gjør det allikevel og han spør om det handler om ham. Ja, sier jeg. Men du er eldre og annerledes allikevel. Han spør mer, og jeg sier at han får vente til den er ferdig. At han skal få lese en dag.

Vi drar ut og besøker graven til Dan Turèll, vi møter mennesker han kjenner og jeg klarer ikke å forholde meg til så mange av gangen, så jeg sier at vi kan treffes senere, og så går jeg rundt i sentrum alene, jeg kjøper meg noe godt å spise som jeg tar med meg til en liten park, like ved Onkel Dannys Plads, og der leser jeg Mesteren og Margarita mens jeg sitter på gresset og etter noen få timer kommer S meg i møte, og han er sur fordi jeg gikk. Det er Distortion-festival, gatefest, og den første kvelden ser jeg en fotograf jeg egentlig ikke kjenner, men som jeg vet hvem er og fordi jeg er så dum at jeg sier det til S, så skal han ha meg til å gå bort til ham. Jeg tør ikke, sier jeg. S sukker høylytt og sier at hvis ikke jeg går bort, så gjør han det, hva er minst pinlig? Og jeg tar en slurk av ølen hans og sier okay, jeg gjør det. Jeg prikker den heite fotografen på skulderen og spør om han heter det jeg tror han heter. Det gjør han og når jeg sier at jeg er Linn, så ler han og kysser meg på kinnet før han spør om vi ikke skal ta en øl sammen. Ok, sier jeg og gir ham nummeret mitt, før jeg snur meg og går tilbake igjen til S og de andre. Jeg er oppspilt og overrasket over at jeg turte, og S er oppgitt over at det betyr så mye for meg, folk snakker med nye folk hver eneste dag, det er ikke noe å rope hurra for.

Vi er ute lenge og utpå natten får jeg meldinger fra fotografen, vi har gått frem og tilbake mellom utesteder, vi skulle egentlig på Dunkel, men der var det så lang kø at vi ga opp før vi hadde forsøkt, og så endte vi opp i en kjeller på Strøget, og fotografen spør meg hvor jeg er, jeg svarer, og han sier at de er på Dunkel, og jeg ler og sier at det var for lang kø. Klokken blir halv tre og en jente spør meg om S er kjæresten min. Jeg rister leende på hodet og svarer på en ny melding fra fotografen, og rett etter det reiser vi oss for å gå. Jeg skriver at vi skal hjemover, men at vi sees i morgen? Og fotografen svarer ja.

Dagen etterpå drar S og jeg for å se avslutningsforestillingen på teaterhøgskolen og ute på gresset spør han meg om jeg lever mye i fortiden. Jeg svarer ikke, fordi det gjør så utrolig vondt, han vet akkurat hvor han skal trykke og det stikker hver gang, og jeg går på do for å få puste ordentlig uten at han står og ser på meg, og jeg skriver en melding til mamma om at jeg ikke tror at S og jeg kommer til å snakke sammen mer etter dette, hun har spurt hvordan det går og om vi har det fint, jeg skrur av mobilen min og går tilbake til de andre, Mikkel er kommet og sammen går vi inn for å se vår venn Jakob spille, det er et godt stykke, men jeg tenker på andre ting, og når vi senere går ut sammen med de fleste som spilte, så får jeg på nytt en melding fra fotografen, han er på Distortion-festivalen og jeg reiser meg og sier at jeg drar for å møte ham.

S og Mikkel følger meg til toget, jeg sier at jeg er nervøs og S sukker, Mikkel sier at jeg bare må ta det rolig, at det kommer til å gå fint, at jeg skal spørre ham om ting, at jeg skal være interessert, og jeg sier at det ikke er en date, men at jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg med folk jeg ikke kjenner, og Mikkel ler og sier at det er en date, men at det kommer til å gå fint. Jeg går alene gjennom København midt på natten og jeg sender panikkmeldinger til Krummis, jeg står på det stedet der jeg fikk beskjed om å møte ham, men han kommer ikke, og tilslutt ringer jeg ham. Han er et annet sted, og jeg går dit for å finne ham, og jeg snakker to ord med ham før jeg ser Tara, som jeg kjenner fra før, sitte sammen med vennene hans, og jeg sukker lettet og sier hei, og hun spør meg hvor S er. Jeg sier at han er med Mikkel og de, og ved siden av henne sitter B og jeg har sett ham før uten å snakke med ham. Fotografen reiser seg for å gå, og Tara og de skal på en fest i nærheten, jeg blir stående i midten uten å vite hvor jeg skal, eller hvem jeg skal dit med, og B tar meg i hånda og presenterer seg selv før han spør meg hva jeg gjør. Jeg er ferdig med en bachelor, svarer jeg. Jeg også! Sier han og han gir meg en high five.

Vi skal på Rust, sier han, du kan bli med hvis du vil. Det er milelang kø, B og fotografen har pressepass og jeg sier at jeg aldri kommer til å komme inn, men B sier at han skal fikse det. Fotografen forsvinner inn, og jeg trekker meg, går litt vekk fra døra og sier til B at jeg kan finne igjen Tara og de, bare gi meg nummeret, han viser meg nummeret på mobilen, får stempel og sier så til vakten: Hun er med meg. Jeg får et stempel og så er jeg inne i en lang korridor, og jeg blir stående stille litt for lenge, for B tar meg i hånden og ler av at jeg gaper, før han trekker meg gjennom en trang folkemengde og opp en trapp, og han sier: Skal vi teste kortet i baren, og jeg bare nikker og orker ikke å forklare at jeg ikke drikker, sekunder senere har jeg en øl i hånden og sommerfugler i magen. Jeg drikker den opp og tenker at alt bare kan gå til helvete og at B er den søteste fyren jeg har møtt på hundre år. Han snakker høyt og entusiastisk uansett hva jeg tar opp, og han er så høy at jeg må bøye hodet litt bakover for å se ham i øynene. Jeg ler høyt av alt han sier og tenker at det er helt greit at den heite fotografen ikke var så interessert i å snakke med meg allikevel. Fotografen finner meg i korridoren når vi er på vei ut fra utestedet, og B er på do og jeg står og holder jakka hans. Liker du B? spør fotografen. Jeg ler og sier at han er kul. Når skal dere gifte dere ‘a? spør fotografen, og jeg ler lenge nok til at B kommer ut igjen for å hente jakka si.

Vi går fra utestedet og B går på 7eleven for å kjøpe noe mer å drikke, jeg gir ham en femti-lapp og blir med ham overalt. Vi blir sittende på en øy i trafikken og vi ser på menneskemengden foran oss, vi snakker om skriving og jeg sier etter den andre ølen min at jeg egentlig ikke drikker. Klokken fire ringer S meg og spør meg hvor jeg er, og han står femti meter fra der jeg og B sitter, fotografen vandrer rundt inni folkemengden og tar bilder og snakker med heite tjejs. B følger meg bort til S og vennene hans, og han sier at han skal stikke, ta kvelden, og jeg har bare lyst til at han skal sitte ute sammen med meg til det er frokost-tid og da vil jeg spandere pannekaker på ham, men jeg sier ikke det, jeg hadde bare drukket to øl og selv om jeg er dårlig på å snakke med nye folk, så er jeg ikke gal.

Han blir allikevel stående sammen med oss i en halvtime til og diskutere skriving og København, og rett før han skal gå ber han om nummeret mitt og når han forsvinner ned gata, så snur jeg meg mot S og sier at jeg liker’n. Han ser etter ham og spør meg om det var fotografen. Nei, sier jeg. Det var magasinpojken.

Fredrik og HP sykler hjem, mens S og jeg går, og selv om han spør meg om jeg lever i fortiden, så lever vi begge i fortiden når vi går langs Københavns morgengater, og vi skriker til hverandre utenfor blokka i Høsterkøbsgate, og jeg gir opp, jeg kapitulerer, jeg snakker med rolig stemme og sammen sier vi: Er det endelig slutt nå? Og sammen nikker vi, før vi går og legger oss, allting sagt og allting tiet om, ingenting glemt og ingenting i orden, ingenting er slutt for det gjør fortsatt vondt, og ingenting er igjen å snakke om.

Dagen etterpå drar vi på stranden og jeg kjøper moreller og venter på en melding som aldri kommer. S sier at jeg bryr meg for fort, at ting betyr for mye for meg altfor fort, at jeg bare var en jente han pratet med på byen, og jeg sier at det sikkert er sant, men at jeg aldri bare snakker med noen på byen. At han ikke bare var en jeg snakket med på byen, selv om jeg kanskje var det for ham. Og at jeg heller vil være en som bryr seg for mye, enn en som ikke bryr seg i det hele tatt. Jeg treffer B og fotografen igjen senere på kvelden, men de forsvinner igjen og S og jeg trasker sammen bort for å møte noen av hans venner et annet sted, vi kommer ikke inn noe sted og jeg tenker mer og mer at jeg bare vil hjem, S møter en jente han synes er søt og han forsøker å sjarmere henne og jeg blir stående litt for meg selv, fordi jeg ikke klarer å snakke med vennene hans og fordi jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Gi meg en å snakke med, sier jeg til meg selv, og idet jeg snur meg ser jeg B stå fem meter unna meg, strevende med å ta på seg en genser. Jeg ler og går bort til ham, prikker ham på skulderen og sier hei. Han sier hei på sin entusiastiske måte og vi setter oss ned på fortauskanten mens han snakker, sier at han fant bloggen min, og jeg blir så flau at jeg ikke tør å snakke mer om det, så jeg ser bare ned. Rett før han reiser seg for å gå, så sier han at tilbudet om å sitte på med ham og fotografen hjem igjen fortsatt står, men jeg reiser meg og sier at jeg tror jeg tar bussen i morgen. Ok, sier han og gir meg en klem.

Når han har gått, sier jeg til S at jeg drar hjem, at jeg kan ta en drosje, men Fredrik og HP sier at det ikke kommer på tale, at de tar hjem sammen med meg, de ser på S og spør om han ikke skal være med og han sier bare at han skal være ute. Ok, sier jeg, og snur meg for å gå. HP og Fredrik kommer etter og sammen sykler vi hjem, når politiet kjører forbi oss må jeg hoppe av og gå ved siden av, det er 500 kroner i bot for å sitte bakpå en sykkel. S kommer hjem noen timer etter oss og han legger seg inntil meg i sengen. Jeg er fortsatt sint og lei meg og prøver å ikke legge for mye i at han sier at han er glad i meg, uansett hvor mye vi krangler. Jeg vet ikke når jeg kommer til å se deg igjen, sier han og jeg svarer ikke. Dagen etterpå står jeg opp tidlig og finner bussen min hjem selv. Han ringer meg når jeg har satt meg på bussen, og spør meg om jeg fant frem. Ja, svarte jeg, jeg har kart. Han ler og sier ok. Så legger vi på. Jeg sender en melding til B og får svar med en gang, så kjører jeg hjemover gjennom Sverige og jeg tenker at jeg og S er ferdige for alltid og at det ikke gjør meg noenting. Det er sol og sommeren har akkurat begynt, og jeg opplevde mer på en uke i Køben enn hele det første halvåret i 2008 tilsammen.

Hjemme ligger Krummis og jeg på en brygge og venter på meldingene som aldri kommer, jeg går ut i hagen på Spasibar og drikker øl, og L ler av meg når jeg reiser meg for fort og blir svimmel, fotografen spør om jeg er ute, og jeg svarer noen ganger ja, andre ganger kanskje og etterhvert svarer jeg bare nei. Jeg leser bøker i bakgården på Bare Jazz når jeg ikke jobber, og jeg har på meg ballerinaskjørtet mitt på Lipstick og B kommer bort for å spørre hvordan det går, jeg har såvidt sagt hei til ham i døren, fordi han ikke har svart på noen av meldingene mine og jeg skjønner at han ikke er interessert, og det er helt greit, han setter seg ned ved siden av meg og sier at han kan komme innom jobben min en dag, så kan vi ta en kaffe, og jeg sier ja og prøver å virke cool, men når han har gått, så hviner jeg høyt og tripper med beina. Jeg sitter i bakgården på Bare Jazz og hver gang det kommer noen mot bordet mitt, håper jeg at det er ham, og jeg sjekker mobilen min hvert kvarter uten at det har skjedd noe mer enn forrige gang jeg sjekket. Jeg leser Tordivelen flyr i skumringen igjen og når det regner, så sitter jeg inne i stedet. Bestekameraten min følger meg hjem om natten og sier at jeg bare liker dårlige fyrer, at jeg må bli mer kynisk, at ting betyr for mye for meg for fort, og jeg rister på hodet. Jeg bare rister på hodet. Jeg møtte en fyr som gjorde meg myk inni meg og han svarte ikke og han kom ikke, og jeg overlever det. Jeg overlever det. Jeg likte ham bare så utrolig godt så utrolig fort og det var fint å kjenne at det gikk an igjen, selv med S i samme by som meg.

07: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og hører på Tina Dickow, jeg er på Roskilde og det regner ikke. Krummis og jeg drikker øl og spaner, vi ser en svensk 19-åring i hvit t-skjorte som vi vinker til og siden får latterkrampe av og vi ser 19-åringene fra campen vår, som alltid sitter i bar overkropp og er unge og småheite. Det viser seg at 19-åringene bare var 18 og når jeg blir med dem ut for å drikke øl etter at jeg egentlig hadde lagt meg, så holder han ene meg i hånda og kameraten hans går fort og legger seg i stedet for å sitte sammen med oss. Tobias kommer hjem sent og finner meg og 18-åringen sittende ute i campen, og når 18-åringen går mot gjerdet, spør Tobias meg om det blir noe på meg. Jeg er for dum til å skjønne at han prøver seg og sier nei, er du gærn før jeg ler og Tobias spør meg hvor mye jeg har drukket. Jeg sier at det ikke er mye, bare fire øl. Og tre halvlitere. Tobias ler og rusker meg i håret før han sier Ã…, Linn, og dagen etterpå drar Krummis, Tobias og jeg inn til København, og vi spiser verdens beste lunsj og jeg blir sentimental og jævlig og får tårer i øynene av verdens fineste folk. Vi finner Kastellet og økologisk is og tar noen av de fineste sommerbildene der. De sier at jeg kommer til å hooke opp med 18-åringen og jeg ler og sier at jeg ikke tror han er interessert. Målet er åpent, score! sier Tobias oppgitt og jeg ler enda mer. Hjemme i campen igjen fortsetter jeg å være sosialt tilbakestående når alle andre har lagt seg og det bare er jeg og 18-åringen igjen som er våkne, Miriam trekker meg til side og spør meg om jeg skal være med dem på kino den kvelden, og jeg sier nei og hun ler og sier at det nemlig var en annen som sa at han ikke skulle være med, i tilfelle det satt en jente i campen når han kom tilbake fra skatingen, og jeg blir flau og nervøs og sier at han ikke er interessert, og Miriam ler også oppgitt av meg. Dagen før festivalstart tar jeg på meg olabuksene mine som jeg vet at jeg er heit i og bestemmer meg for å late som at jeg ikke er sosialt tilbakestående, 18-åringen ser på meg og spør meg om det ikke er varmt å gå i bukser og jeg sier at jeg er heit i dem. Det… stemmer, sier han og jeg ler. Vi kjøper et brett med øl og finner en hengekøye, Krummis og Tobias drikker en paraplydrink og noen øl fra brettet før de går fra hengekøya de hadde funnet og 18-åringen og jeg drikker øl og kliner i en hengekøye. Festivalen er i gang og vi spiser masse fish’n’chips og drikker enda mer øl, og jeg sier at Teitur var mye bedre i ’04, du skulle vært her da, og 18-åringen ler og ser på meg før han sier: Linn, jeg var 14 i 2004, og jeg ler enda høyere. S er også på Roskilde og hver gang jeg møter noen jeg kjenner og de spør meg om jeg har møtt ham enda, så sier jeg bare nei og går videre. Roskilde er fylt med mer øl og latterkramper enn noensinne før, jeg sover nesten ingenting og Krummis mener at jeg spiser altfor lite, og det kan sikkert stemme, men når man bare liker fish’n’chips, eller fishy-chips som jeg kaller dem, så er det grenser for hvor mye mat man orker å få i seg, øl derimot går det massevis av og sove kan man jo tross alt gjøre i kjerka, som L så fint sier det. Tina Dickow har den fineste konserten, med Radiohead på en god andreplass og hjemme i Oslo igjen poster jeg manuset mitt og drikker øl på Stratos med Amalie, jeg går hjem om natten etter å ha vært ute og danset med vennene mine fra ungdomsskolen og vi spiser burgere på Kværner og en av dem kysser meg i fylla og løfter meg så jeg blir svimmel etter at vi har drukket øl på Chateu Neuf. Jeg leser Beatles og Bly av Lars Saabye Christensen og en dag regner det så mye at jeg blir våt helt inn til undertøyet.

08: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og hører på Radioheads 15 step, Reckoner og All I need, jeg kjøper en leilighet og fortsetter å ha med meg en 18-åring hjem om natten. Jeg legger meg tidlig på Alen for tredje året på rad, men før det får jeg en melding fra den heite fotografen som lurer på om jeg er ute, og fordi jeg er så langt unna at jeg kan være full og kjepphøy, så skriver jeg at jeg er på festival langt inni skogen og at om han hadde vært her, så hadde jeg blitt med ham inn i teltet. Han svarer fort, og i meldingen står det: Hurra, skulle ønske jeg var der. Jeg leser den høyt og Krummis kaster hendene i været og sier at det er det sykeste hun har hørt, at jeg har så sykt draget og jeg ler og tror fortsatt ikke helt på henne, men synes det er morsomt allikevel. Jeg skal ta vare på den meldingen til den dagen jeg dør, sier jeg og vi ler videre. Jeg drikker Jäger og Fernet i kollektivet som snart ikke er det kollektivet jeg alltid har kjent, BigBang og Håkan Hellström får meg til å grine på öya-festivalen, jeg stjeler en øl under Sigur Ros-konserten og blir hekta på Paradise Hotel, til Mia og Krummis’ (og egentlig alle andres) fortvilelse. Jeg forsvarer det ved å heie på Diana og Nick som jeg fortsatt blir helt myk inni meg av å tenke på, jeg håper de har det bra, enten de noen gang turte å kysse hverandre eller om de bare er venner. Jeg flytter inn i leiligheten inntil fjellet i Gamlebyen og når jeg kikker ut av vinduet ser det ut som at jeg bor i en regnskog, Lars og Christoff flytter ut av kollektivet i Ole Vigs gate, og jeg kysser dem begge før de reiser fra meg. Det ringer på døren min klokken fem om natten, fordi 18-åringen kommer hjem fra nattevakt da og han lukter bringebær og bål, men jeg er ikke forelska.

09: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og jeg hører på Damien Rice, igjen og igjen og igjen, og jeg snakker med S selv om han ikke kan høre meg. Jeg drar på ferie med mamma og skriver på andreutkastet på romanen min etter å ha fått tilbakemelding, jeg hører på bølgene på verandaen om kvelden og drikker milkshake og leser bøker om dagen. Jeg gråter når jeg leser Hotel New Hampshire av John Irving og der Lily prøvde å se heltene i alle sammen når hun skrev, så prøver jeg å finne kjærligheten i oss alle når jeg skriver, jeg dikter opp ting som aldri skjedde, jeg tenker på alt du ikke sa, og jeg skriver det ned for at det skal bli virkelig selv om det aldri egentlig blir det. Det regner og jeg sykler fortsatt til jobben om morgenen, jeg drikker smoothie fra Toucan på jobb, og kaffe fra Evita hvis det er kaldt, Runes bok kommer ut og jeg begynner å lese den allerede i heisen opp fra postkassene. Jeg går på Veto-konsert med Alec og vokalisten minner meg om S, jeg går hjem i regnet og skriker når ingen kan høre meg. Jeg går forbi skateparken på vei hjem og ser gutter som ligner på 18-åringen, jeg går gjennom kirkegården på vei hjem og ser solen som treffer de snart oransje bladene, og jeg savner S så mye at jeg tror jeg skal revne på midten, at jeg skal miste alt av meg selv i følelsen av savn.

10: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og hører på Sigur Rós, Lars sender meg en mail fra Trondheim der det står at jeg ikke må la høsten ta meg for hardt, og jeg tenker at det allerede er litt for sent, selv om vi bare er inne i den første uka av oktober. Jeg leser Darlah av Johan Harstad, og tør ikke sovne og jeg står altfor lenge i dusjen om morgenen. Jeg går på fest i et kollektiv og på den andre siden av rommet ser jeg en gutt med rødt hår. Jeg liker ham med en gang. I liked you immideatly, sier Mary i Eternal Sunshine of the spotless mind, og noen ganger når jeg tenker tilbake på den festen, så hører jeg henne si det i hodet mitt. Jeg drikker øl og Mia og jeg står i dokø sammen. Han jeg så, og som spurte meg og Krummis på rogalandsdialekt om det var vi to som ligna tidligere på kvelden, står i dørkarmen og jeg slår an en skikkelig dårlig Twin Peaks-spøk som han ikke ler av. Jeg låser meg inn på do og møter blikket mitt i speilet, setter fra meg den uåpnende ølboksen på vaskemaskinen og trekker pusten dypt. Jeg tenker allerede da at jeg vil bli med ham hjem, uten at jeg vet hvorfor, men etter flere mislykkede forsøk og dårlige spøker, så tar jeg hjemover og 18-åringen betaler drosje. Jeg sovner med en gang jeg treffer senga og dagen etterpå ser vi Mannen som elsket Yngve og jeg sier at jeg ikke vil ha kjæreste. At jeg ikke orker å ha kjæreste. At jeg ikke skal ha kjæreste. Jeg deklamerte det ganske høyt og tydelig på festen kvelden i forveien også, da Mia og Anders sa at de var blitt kjærester, og jeg svarte ganske høyt med å si: Singel og allmektig, singel og allmektig, sier jeg bare, før jeg drakk av ølboksen min og kikket bort på han med det røde håret igjen. Frøydis og jeg snakket om det på jobb, bare at hun sa alene og fabelaktig i stedet, og i løpet av samme måned møtte vi begge en vi ville gi bort disse setningene for uten å blunke. Jeg drikker mye iskaffe og spiser lakris-sjokolade, gutten med det røde håret spiller tp med oss på Uglebo og det viser seg at jeg har draget allikevel, selv om han ikke lo av noen av spøkene mine. Jeg blir helt myk inni meg av stemmen hans og måten han sier ting på, vi drikker vin rett fra flaska på vei til fest og han leser høyt for meg på nachspiel hjemme hos ham før jeg drar til Bergen med mamma, det regner og jeg sovner i hotellsengen med bøker og dagboka mi strødd rundt meg, og tilslutt blir jeg med ham hjem, etter mislykkede Twin Peaks-spøker, pannekakedater, nervøse samtaler utenfor steder mens han har tatt en sigg og jeg har hoppet frem og tilbake på føttene mine eller tvinnet skjerfet mitt rundt hendene mine eller holdt kattebjørnen hardt inni hånda. Jeg ringer S fordi han er i Oslo, og jeg sier at jeg alltid vil være glad i ham. At jeg alltid vil tenke på ham. Han sier m-m, og jeg sier at jeg håper han har det bra. Han sier m-m igjen og jeg sier unnskyld, og vi legger på. Linda Klakken leser dikt på Tanum og jeg går på Flamme lansering og drikker gløgg mens jeg fortsatt hører stemmen til Linda i hodet, og jeg tenker på de fine setningene hennes og Van Morrison, og når jeg sender ham en melding og spør om han vil ta en øl med meg på Uglebo, så vet jeg ikke at det er den kvelden jeg skal bli med ham hjem, at det er den kvelden jeg skal la ham bety noe på ordentlig. Dagen etter at jeg har blitt med ham hjem på ordentlig for første gang, så møter jeg Krummis og Camilla til en iskaffe på Blindern og jeg har bustete hår og sommerfugler opptil halsen og de sier: Nå er dere jo kjærester. Selvfølgelig er dere det. Nå er det jo i tillegg snart ikke oktober lenger, sier Camilla, du dodga akkurat hjertesorgen, det kan ikke gå galt nå, sier hun.

11: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og hører på José Gonzalez’ Cycling trivialities og gutten med det røde håret får panikk den siste natta i oktober, og jeg ber ham om å gå. Jeg går på fest dagen etterpå og går hjem tidlig, selv om jeg får vin og er omringet av bra folk. De overøser meg med setningene man liksom skal si når sånne ting skjer, han fortjente deg ikke, han er ikke bra nok for deg, blabla, jeg går tur i Slottsparken med mamma og jeg sier at jeg ikke skjønner hva som skjedde, dette er for bra til å bare gi opp, sier jeg og mens jeg sier det til henne, i høstrimet på bladene rundt oss, så skjønner jeg at det ikke går an å gi opp dette, det kan ikke være sånn at han ikke er forelska i meg, og hvis det er sånn at han er forelska, men bare redd, så skal han faen meg være redd sammen med meg, og jeg og Rune går sammen for å kjøpe kent-samlebox’en og vi drikker hylleblomst på Bare Jazz og jeg forteller om gutten som gikk, og hva jeg føler for ham, og Rune sier at jeg må fortelle ham det, at det høres rart ut, at han håper det går bra, og en onsdag sitter vi på kafé igjen, vi har kjøpt øl og han strekker seg over bordet for å ta på meg, for å si at han beklager, og jeg ser ned i bordflaten, Obama har blitt president i USA, jeg har mistet kattebjørnen min og fordi jeg ikke er kynisk, fordi jeg lar folk bety noe altfor fort, fordi jeg gir dem alt jeg har, så blir jeg med ham hjem igjen og jeg er ikke redd, jeg er ikke redd, jeg er bare forelska, akkurat som han sa at han var da vi satt på Last Train bare noen uker i forveien, og han satte fra seg ølen og satte hendene i bordplata og møtte blikket mitt, før han sa akkurat det: Eg er forelska i deg, han sa det først og jeg sa det ikke engang tilbake, men det betyr ikke at det ikke er mer sant for det. Jeg tar trikken til jobb fra Bislett om morgenen og drikker fortsatt iskaffe, vi spiller TP hos Mia og T og jeg vinner og når vi kommer hjem til meg, så spør han meg om ikke jeg vil være kjæresten hans. Oktober er over for lenge siden og jeg dodga akkurat hjertesorgen, så jeg sier ja. Det er løgn, for jeg ler egentlig bare når han spør, og jeg sier at vi kan kalle det hva vi vil, men jeg tror han vet at jeg bare leker cool, at jeg blir satt ut av ham, av alt han gjør og sier, og at jeg bare leker cool for å ikke falle sammen i en pøl av kärlek der og da.

12: jeg går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og jeg hører bare på Bon Iver. Jeg har røde votter og en rød jule-t-skjorte jeg må gå med på jobb. Jeg har ikke skrevet ferdig manuset mitt, og jeg har ikke blitt immun mot influensa, så jeg ligger rett ut den første uka av desember. Jeg åpner luker i sjokoladekalenderen som jeg fikk av mamma, og jeg deler ikke med T selv om han sover hos meg og smører brødskiver med peanøttsmør og nugatti til meg om morgenen før han drar opp på Blindern for å lese til eksamen. Han forsvinner til Bryne, og jeg forsvinner i en mølje av tv-serier, bjørnepledd og julesjokolade. Alec kommer for å redde meg første juledag, og vi ser på Buddy mens vi ler av Aksel Hennie. Katten min maler selv når han sover, innimellom snorker han, og jeg skriver ned meldingene jeg får av T midt på natten, i dagboken min. Jeg drikker te og prøver å skrive mer på manuset mitt, men jeg vil heller se på at legene i Grey’s Anatomy finner kjærligheten, så jeg gjør det litt i stedet. Planen min er å være ung og lovende i i hvert fall tre år til, og mens jeg gjør det, så skal jeg fortsette å gjøre det jeg har gjort dette året. Jeg skal ikke være kynisk. Jeg skal ikke prøve å bry meg mindre om ting selv om jeg får kjeft for det, enten det gjelder sure kunder eller gutter som ikke svarer på meldinger. Jeg skal ikke slutte å tro på kjærligheten, selv om det skjer ting hele tiden som vipper meg av pinnen. Jeg skal fortsette å drikke øl og gå hjem sent om natta, enten alene eller sammen med T, jeg skal fortsette å ligge inntil ham om natten og når alt går til helvete, så skal jeg begynne på nytt igjen. Og som Jarle på benken på slutten av Mannen som elsket Yngve, så skal jeg se tilbake på alt sammen og jeg skal forsøke å fatte hvor utrolig heldig jeg er som har fått oppleve alt sammen, hvert sekund, hvert eneste sekund jeg har ligget inntil latteren din eller kjent kroppen din mot min, hvert sekund av lykke som jeg har pakket inn 2008 i, og selv om jula ikke var som på tv, så var den heller ikke så dårlig som den julen Sufjan Stevens synger om, og da skal man være fornøyd.

Skål for det.

1. juledag i Ekebergveien

Jeg rømte fra julen. Jeg skulle egentlig sove hos kjæresten til pappa, det var der jeg feiret jul, det skulle være stor julefrokost der i dag og jeg tviler ikke på at det hadde blitt hyggelig, men i går ville jeg bare hjem, så litt over ti kjørte pappa meg hjem, langs de tomme veiene i Oslo, jeg bar inn de to store posene med julegaver og i dag tidlig sov jeg lenge. Katten min maler og om natten får jeg meldinger av han som gjør meg myk inni meg, han jeg tenker på når jeg ikke får sove, han som tenker på meg også. Han ringte meg i går og vi snakket om gaver og jul, jeg sa at jeg hadde rømt fra julen og at jeg vurderte å avlyse jula neste år og han syntes det var trist.

På en måte føler jeg at jeg ikke gir noen en sjanse til å gjøre julen til noe fint igjen for meg, jeg har en fin familie, jeg har det, og akkurat nå sitter de hjemme hos mamma og spiser den årlige julemiddagen og selv om jeg ikke vet hva som gjør bestefar glad eller hva onkel skulle ønske han kunne gjøre om han kunne velge hvilket yrke han vil, og selv om jeg aldri tør å spørre når jeg er der, så er de jo glade i meg, fordi de må, fordi vi er familie, mitt eget kjøtt og blod og det kommer de alltid til å være, uansett om jeg blir alkoholiker eller vellykket forfatter eller noe helt annet, men jeg har altså valgt å bli hjemme. Jeg har valgt å høre på musikk og skru på pc’en, jeg har valgt å ha en katt på fanget og være alene hjemme, bare meg selv, fordi alle vennene mine kommer fra andre steder enn Oslo og de drar hjem til jul, de sitter på toget lille julaften og de gleder seg, de er som en NSB-reklame, du vet den du ser i jula og blir rørt av, jeg er ingen NSB-reklame, jeg er hun som bor alene i en blokk i Gamlebyen, i en blokk full av unge mennesker, sånn at det faktisk bare er jeg som er hjemme i denne blokka i julen, alle vinduene er mørke, heisen står stille, postkassene bråker ikke i oppgangen når noen åpner dem, for ingen gjør det nå i jula, det er høytid og man er sammen med dem man er glade i.

Sannheten er at julen gjør mer vondt enn godt nå, i år som i fjor, og året før der. Farmor er død og hun kommer ikke tilbake, og selv om jeg er glad for at jeg feiret hver eneste jul med farmor, så er jeg også lei meg for det, for jeg kjenner ingen annen jul, jeg var bortskjemt og fæl, jeg satt i stua til farmor hele julaften, kanskje kom mamma, kanskje kom pappa, men det var alltid meg og farmor, og hun forstyrret meg ikke i barne-tv, det var år jeg kunne se hele rekka på NRK uten at noen snakket til meg mens jeg gjorde det, og jeg var fornøyd med det, fra de sang det første verset i Julemorgen-sangen, til sølvguttene skulle synge jula inn, da skulle vi spise, og det var greit for meg, vi kunne godt spise da, farmor lukket opp vinduet og vi kunne høre kirkeklokkene og da var det jul, men nå er jula forskjellig fra år til år, den feires med forskjellige mennesker, i år feiret jeg den hos pappa og kjæresten hans, og det var hyggelig, de er en stor og hyggelig familie, men jeg ville bare hjem, for alt gjorde så vondt og da jeg endelig hadde samlet nok mot til å spørre pappa om han kunne kjøre meg hjem, så var jeg så sliten og på gråten og det så han, og han ga meg en klem og spurte om det gikk bra og jeg sa ja, at jeg bare måtte på do, og jeg var i et hus fullt av mennesker jeg ikke kjenner og hva må de ikke ha trodd om meg, som måtte låse meg inne på do for å gråte på julaften, og som så pakket sammen gavene og sa hadet bra selv om jeg var invitert hjem til dem, tatt inn i varmen, er de ikke gode nok for meg? og det har så lite med det å gjøre, dere aner ikke,

jeg bare er så lei meg og jula gjør bare vondt, så alt jeg vil er å avlyse den, jeg vil også sitte på et tog som i en NSB-reklame, jeg vil at det skal være snø og jeg vil late som at jula er akkurat som den man ser på tv, men det er den ikke, og gavene er myke og kjæresten er bortreist og jeg kommer aldri til å tørre å spørre bestefar hva han drømte om da han var liten eller hvem min onkels store kjærlighet er, jeg kommer til å fortsette å få penger av dem til jul og bursdag og de kommer til å se meg innimellom og se at jeg får lenger hår og nye kjærester, og de kommer til å tenke de samme tankene om meg selv om de egentlig ikke kjenner meg,

og togene kommer til å fortsette å gå og det blir jul neste år også, kanskje snør det på julaften da, kanskje har mamma flyttet til Bergen så jeg skal ta tog lille julaften for å feire et helt annet sted, kanskje har jeg flyttet til Bergen eller et helt annet sted, kanskje er vi færre eller flere i familien enn i år, kanskje er alt forandret, igjen, det vet vi ikke, alt jeg kan ønske meg er at uansett hvor eller hvordan det blir, så skal det gjøre mindre vondt neste år. Og året etter der igjen.

Akkurat nå har jeg bare avlyst jula og det passer meg fint.
Jeg fikk et pledd av kjæresten til pappa, som jeg kaller for bjørnepleddet, det er stort og mykt som en bjørn, og jeg tuller meg inn i det og drikker min tredje tekopp i dag, jeg er alene i blokka jeg bor i og Bon Iver synger fra stereoanlegget, Meredith Grey holder monologen sin i Grey’s anatomy, katten min maler, roman-manuset mitt ligger med skriblerier ved siden av pc’en min, Hank Moody forsøker å få Karen til å forstå at det er meningen at de skal være sammen for evig og alltid i Californication, mobilen min durer en gang i blant når de jeg er glad i sender meg en melding fra hvor nå enn de befinner seg i verden, de som bor i Wisteria Lane lyver til hverandre og krangler og gifter seg, og jeg rører i tekoppen min og gleder meg til å gå på jobb på lørdag, uten jule-t-skjorte, de eneste kundene som kommer inn skal bytte Snåsamannen eller Pondus og jeg skal smile og si vær så god, du kan kikke litt hvis du vil eller du kan få en tilgodelapp, og alt skal være som det pleier igjen.

Jeg trodde fortsatt at du skulle redde livet mitt, sier Joel, jeg vet det, sier Clementine

Jeg er syk og har vært syk i nesten en uke nå. Jeg våkner om morgenen og ser på snøen utenfor vinduet mitt, så legger jeg meg ned igjen, under dyna, det tunge hodet på puta. Jeg puster sakte og dypt ned i lungene og forsøker å samle nok mot og styrke til å stå opp for å gå på badet, kanskje kle på meg, kanskje dusje, men de fleste dagene har jeg bare blitt liggende i senga. Jeg har lest bøker og sett mye på tv. Fryktelig mye tv har det blitt. Men i går var det som om tåken i hodet mitt lettet litt, og jeg skrev igjen. Og i dag har jeg våget meg opp av sengen og inn i klærne, riktignok varme klær, høy hals og ullsokker, men allikevel. Det er en sunnhetstegn at jeg er på beina igjen, uansett hvor tett jeg er i nesa.

Og det er en dag det er godt å stå opp på. For i kveld er det releasefest for det nye nummeret til milkandmoney, der jeg er på trykk. Og i min favorittblogg, The Boring Store har Linda publisert noe jeg har skrevet. Og jeg må innrømme at jeg føler litt at jeg kan fly, at jeg kan redde verden, at jeg kan skrive et manus som blir utgitt neste vår, glatt!, når Linda sier at jeg er en hun tror på.

Men jeg skal ta det rolig i dag. Jeg skal kanskje våge meg ned for å hente posten. Så skal jeg skrive et brev. Og pakke inn noen julegaver. Og drikke en kopp til med te, og kanskje ta på meg tøfler utenpå ullsokkene. Og hvis formen holder, så skal jeg våge meg ut i snøen, godt innpakket, for å møte noen mennesker fra virkeligheten igjen. For mens jeg har vært syk, så har jeg bare vært sammen med mennesker som ikke er fra virkeligheten. Jeg har lest årets fineste bok, Natt på Frognerbadet av Sverre Henmo, og når Simon har sittet i trærne utenfor der Petra bor, så har jeg sittet sammen med ham, når de har kysset for første gang i Frognerparken, så har jeg lukket øynene og tenkt på de første kyssene jeg har fått lov til å være med på, og når det durer i lomma når Petra sender meldinger til Simon, så har jeg kanskje sendt en melding selv, bare fordi jeg kan. Jeg har sett Eternal Sunshine of the Spotless Mind på nytt, fordi det snør og fordi jeg aldri blir lei, fordi jeg tror på Clementine og Joel og at de skal være sammen, uansett hvor mye de krangler, og fordi jeg tror at det viktigste er å tørre å si fra, å tørre å hviske møt meg i Montauk, møt meg, møt meg, møt meg. Man må bare satse, så enkelt er det.

Så, verden, jeg er snart på beina igjen. Se på meg nå, følg med. Jeg lever.

Du skal tidlig opp, men nå er det kveld

Jeg har sagt dette før. Mange ganger, faktisk. Jeg har skrevet om dem, så de har ringt meg for å si at de fikk tårer i øynene, og jeg har skrevet om dem før jeg en gang kunne skrive, og nå gjør jeg det igjen.

Dere må komme på Tim i kveld, de spiller på Skuret og det koster 80 kroner.

Jeg tror ikke jeg trenger å si mer, det sier liksom seg selv. Jeg har ikke på meg superLinn-t-skjorte, og jeg har ikke på meg tiara, men jeg har sommerfugler i magen og jeg gleder meg. Det burde du gjøre også. Vi sees!

Mitt beger flyter over, jeg mangler ingenting

Colletts café: Han spør om jeg skal ha en øl, og jeg nikker til svar. Han kjøper to og kommer gående mot meg, setter seg i sofaen ved siden av meg og vi drikker opp, han kjøper to til. Vennene våre finner frem et spill og de roper for å overdøve musikken på stedet, det… Les mer…

Men vi skal ikke unnskylde oss for noe

Jeg har trykket F5 på bloggen din siden 6. november, hva skjer? og jeg pirker i maten min, tenker at det ikke er nok tid i en lunsjpause til å fortelle, og det er ikke nok tid i døgnet til å både få tid til å leve og skrive, og jeg kunne fortalt ham om… Les mer…

Garden State 2, tagning 2

Jeg er tilbake på rommet hans igjen, vi har drukket øl på Teketopa og jeg har blitt mindre og mindre nervøs, jeg har snakket om Obama som er min nye superhelt og fortalt ham om at jeg mistet kattebjørnen min og gikk inn på Kiwi for å forsøke å finne en ny i en kinder-egg… Les mer…

Cycling trivialities

1. Han ser på meg når jeg har tatt av meg klærne og sier: Eg e forelska i deg. Jeg sier at jeg er nervøs, og han kysser meg. Han ligger inntil om natten og om morgenen vil han kysse meg selv om jeg snur meg vekk. 2. Han blir med meg på konsert, selv… Les mer…

1, 2, 3, 4

1. jeg drar på quiz med lakris-sjokolade i veska og jeg gjør det fordi jeg vil ha øl. jeg kom for ølen, sier jeg til ham når vi står utenfor og han tar sin andre røyk, fordi miriam og jeg kom ut litt senere enn ham. jeg kom for ølen, sier jeg til meg selv… Les mer…