Balladen om en feiging

Jeg må skrive, for hvis ikke er jeg en feiging og det kan man lett bli hvis man bare venter og venter, sier Pedro Carmona-Alvarez, og det er ikke bare Harry Potters siste slag mot ondskapen med kjærligheten som våpen som gjør at jeg ligger våken om nettene, sitter oppreist i sengen og leser, blar om nesten før jeg har lest det siste ordet på siden fordi jeg lengter sånn etter å se hva det første ordet på neste er.

Jeg hører på en sang på repeat igjen, sånn jeg alltid gjør, året kan oppsummeres i de sangene jeg har spilt mest på repeat, men det er ikke nyttår enda, selv om nyårsløftene allerede er formet i hodet. Jeg sitter i sofaen i kollektivet i majorstuakrysset og du dusjer, og jeg leser det første essayet i Hjemmelekser igjen, og igjen. Jeg former ordene lydløst med leppene, hjertet mitt svulmer opp og trekker seg sammen, øynene mine blir blanke igjen og igjen, og jeg tenker at jeg har lyst til å lese det høyt for deg, men jeg tør ikke. Jeg leser det for fjerde gang på t-banen hjem og har lyst til å reise meg opp, kremte og bare begynne å lese. Lese hele veien fra Majorstua til Jernbanetorget, fortsette å lese mens jeg går ut av t-banevognen og jeg ser for meg at noen følger etter meg, noen som ikke synes det er en dårlig måte å tilbringe lørdagskvelden på, å høre på at noen leser Pedro Carmona-Alvarez’ ord høyt i natten.

Jeg leser om hvordan han fylte notatbøker med sitater, hvordan han stjeler og jeg husker det han sa til meg, ansikt til ansikt, utenfor Spasibar, om hvordan dagbøker kan bli litteratur, det er når man begynner å lyve at det er litteratur, sa han. Og jeg tenker at jeg har lyst til å svare ja på om jeg er skribent neste gang jeg ser ham. Hvis jeg ser ham. En gang skal noen lese mine ord høyt på t-banen, og noen skal ville følge etter. Jeg skal lese høyt fra mine egne ord for deg, og du skal, selv om du ikke egentlig liker at noen leser høyt, like det, men ikke helt skjønne hvorfor. Jeg skal lyve og si sannheten om hverandre, og du og du og du skal kjenne deg igjen, men allikevel tenke at det ikke kan være deg, for du sa aldri det, og du gjorde aldri sånn (men du skulle ønske du hadde gjort det når du ser hvordan det går, hvordan det går bra tilslutt allikevel).

Jeg skal skrive, for hvis ikke er jeg en feiging og det kan man lett bli når man bare venter og venter. Skriv en roman, sier dere. Jeg svarer alltid at jeg ikke har en roman å skrive, man må ha en historie å fortelle om man skal bli forfatter, sier jeg. I bokhandelen forteller jeg ingen historier, jeg forteller om andres, jeg anbefaler høye tårn av bøker, gjemte skatter, og glemte skatter fra bakrommet, og mennesker går ut døren med Johan Harstad, Bjørn Esben Almaas, Jacob Ejersbo, Cecilie Løveid, Lars Ramslie, Jim Lynch, David Mitchell, Kim Hiorthøy, Toni Morrison, Audrey Niffenegger, Håkan Nesser. Kanskje skal jeg også bli med ut en gang.

Det er nå det begynner, sier de i Reprise og jeg startet en gang et word-dokument sånn, men det har foreløpig ikke blitt noe av det. And when she reached the car, not a drop of rain had touched her, er siste setningen i den oppskrytte boken Special topics in calamity physics, og jeg tenker at det er der historien begynner, jeg må bare skrive den.

Men før den tid, mens jeg fullfører studiene mine uten noe sosialt liv fordi jeg jobber om dagen og studerer om natten, så kan dere lese Hjemmelekser av Pedro Carmona-Alvarez, gjerne høyt på t-banen. Jeg følger etter dere.

11 Responses to Balladen om en feiging

  1. Ja og amen.
    Jeg følger deg helt, Linn. Og en gang vil jeg ta med deg ut.
    Det vil jeg veldig gjerne. Og jeg vil ha deg med på t-banen.
    Og har du lyst på enda en låt på repeat, så kan du høre på denne: «Det er vackrast när det skymmer».
    Bo Sundsröm (Bo Kaspers) og Frida Öhrn (Oh Laura) synger tonsatte dikt av Pär Lagerkvist. Vakkert! Vet ikke om du liker sånn, men det har på rekordtid blitt en av mine favorittcd`er. «Den lyckliges väg» heter den.

  2. kjære janne: tusen takk for platetips, jeg tror nok jeg liker sånt. pär lagerkvist er en av mine favoritter fra nor1300-tiden etter svensk-forelesningen, jeg husker aldri hva han foreleseren heter, men han er i alle fall grunnen til at jeg anbefaler enqvist til kundene mine. 🙂

  3. jeg vet ikke hvor ofte jeg skal si at det du skriver er nydelig, for det er det. Og jeg er veldig glad for at det ikke har en ende. Jeg er ikke så god med ord, men flink med bilder, og jeg vet alltid hvordan bilde til det du skriver ser ut. Og det, ja det er et veldig stort kompliment.

  4. «Jeg tvinger meg selv inn i det. Jeg har ikke så lyst alltid. Men jeg blir så sløv når jeg ikke skriver. Så jeg skriver for å holde meg våken og tilstedeværende. Det er rett og slett livsøvelser jeg trenger for å øve opp blikket mitt.» sa gro dahle i et intevju med dagbladet en gang. akkurat sånn føler jeg det også.

  5. pan: nei, men jeg har kjøpt nexus på antikvariat i london, fordi det var den de hadde. det var en som ba meg om å lese sexus en gang, men jeg har bare ikke kommet så langt. enda.

  6. En gang begynte jeg å grine av det siste essayet i Hjemmelekser; jeg tror det betyr at det går an å slå et slag for den, og for Bolaño som Pedro skriver om – den boka, The Savage Detectives, er sabla bra. & Hei Linn, du er fin, og det blir nok boka di også. Du vet, før eller siden blir man nødt til å bare gjøre det, skrive, hvis det virkelig er det man vil, hvis det er man skal, hvis det gjelder.

  7. Jeg sitter med akkurat samme tanker som deg. Feighet for å skrive Den Store Romanen, selv om jeg gjerne vil. I tillegg var jeg for feig for å klare NaNoWriMo. Men det var ikke med vilje. 🙁 Jeg ville gjerne. Men jeg fikk det ikke til. Jeg turte ikke. Det er ikke lett…

  8. Da gjentar jeg Ens anbefaling – jeg leste den i sommer, og det var en besynderlig opplevelse. Og ikke totalt urelatert.

  9. Jeg håper at du en gang vil lese høyt på t-banen, eller bli lest, og at jeg er tilstede i det rette øyeblikk..

Leave a reply