Alt er personlig

Hässelby lukkes igjen på toget på vei hjem fra Sandvika, jeg sparer takkelista til senere, som for å ikke helt bli ferdig med den enda. Johan Harstad har skrevet årets beste bok, kanskje tiårets beste, kanskje mitt livs beste bok, jeg vet ikke. Hva handlet den om? Den handlet om Albert Ã…berg, fedre som dør og ikke dør, en by man vil flykte fra, den store kjærligheten i Paris, Star Wars-figurer hentet i Hong Kong og for mange bevis på at den verden vi lever i er en mad world.

Morgenen etter Hässelby gråt jeg i en kald seng og til frokosten leste jeg takkelista. Jeg fikk vite hva Johan Harstad hadde hørt på, lest og sett i forbindelse med skrivingen av boken, og jeg skrev det ned i den lille blå boken min det står kärlek utenpå. Der jeg skriver ned alt jeg vil oppleve, høre, se, kjenne. At Hässelby er blitt den utrolige boken den er blitt, det er kanskje nettopp på grunn av Emma Nordenstam, som deler etternavn med en av de damene som har fulgt meg gjennom regnvåte hjerteknus tidligere.

Så tenker jeg på dette som diskuteres, eller bør jeg kanskje si ble diskutert, for noen uker siden. Det jeg diskuterte i SV-kantina, provosert og dypt engasjert gestikulerte jeg med armene og nesten skrek: Alt er personlig!

Da Albert Ã…berg var i Paris og møtte Leni, når han beskriver henne også senere i livet, så tenker jeg: Sånn har kanskje Johan Harstad også tenkt om en jente, en Leni han kjenner på ordentlig. En fantastisk skapning som han, min helt Johan Harstad, er stolt over å våkne ved siden av.

Når Frode Grytten skriver en novelle som Togsong, så tenker jeg at han har hatt det som meg en gang. ”Toget har stansa på din stasjon, og eg blir sitjande”.

Når Dave Grohl skriker at han har en confession to make, så tenker jeg at han er den bitreste jeg vet om akkurat der, og jeg har vært så bitter en gang jeg også. Og jeg tenker: Takk for at noen knuste hjertet til Dave Grohl. Takk for at noen fikk ham til å føle det han følte da han skrev Best of you.

Jeg har samlet på sitater til det jeg vil skrive her, klippet ut fra diverse aviser, skrevet de ned når Mariann Egeland snakker om biografier på Blindern, streket under i diverse utprintede blogg-innlegg. Dette er kanskje mitt best planlagte innlegg, men jeg tror ikke det skal bli sånn. Jeg er ikke noe god på å skrive saklige debatt-innlegg eller godt begrunnede argumenter. Jeg mener, det er derfor jeg er en så dårlig student. Alt er personlig hos meg. Alle bøkene jeg leser og som jeg liker, de treffer noe i meg, noe jeg har følt før.

Når Nils-Øivind Haagensen sitter på et hotellrom med hjertesorg og ser en av verdens tristeste filmer, så gråter jeg fordi jeg en gang satt i en liten kinosal ved siden av den gutten jeg skulle komme til å gå fra fordi han ikke kunne si at han elsket meg og så den samme filmen. Jeg skrev ned replikken til Natalie Portman og motbeviste den, eller gjorde jeg egentlig det? Hvorfor ville du ikke bare at han skulle forsvinne, spurte Lars. Jeg tenkte og hadde mange svar, men kanskje egentlig bare et eneste et, det eneste som er sant og som duger. If you love someone, then you don’t leave. Men jeg svarte: Det vil jeg ikke svare på, i stedet.

Når jeg går langs gatene på Grünerløkka, de gatene vi gikk i sammen så mange ganger, så hører jeg på Kim Hiorthøy og sangen Mandarinerna, den er så fin fordi jeg tenker at hun jenta som ringer ham i starten, hun som snakker og sier de triste tingene. Hun er en spesiell jente. Og jeg tenker at det hadde vært så fint om denne sangen var en slags gave til henne. En sang Kim lagde fordi han ikke var der, fordi han ikke tok telefonen da han skulle gjort det. Så ville jeg bare prate litt med deg… men… eh… du er ikke der… Hadet! ..bra… Det er så mange ting man burde gjort, så mange telefoner man burde svart på, så mange sanger man burde lagd som en unnskyldning.

Tori Amos sa en gang at de beste kunstnerne er de som klarer å hviske dine egne minner tilbake til deg (eller noe sånt). Jeg tror det er den beste definisjonen på hva jeg mener er viktig når jeg leser eller hører på musikk. At det vekker noe i meg som jeg hadde glemt. Som når jeg nå hører på en gammel mixtape, og det plutselig er senhøst 2006 igjen. Det er jo ikke sant lenger, noe av det Ljungblut synger til meg, men da jeg fikk den mixtapen i posten, så var det sant at det ikke gjorde noenting, så lenge jeg var der. Og det er en fin tanke, om ikke annet.

En saklig ting vil jeg få lov til å si: Jeg synes det er trist at en takkeliste blir sett på som en skryteliste, et sted der forfatteren liksom namedropper alt han har sett og lest og er så kul at han har hørt om. Jeg tror ikke det er sånn. Om jeg noengang får utgitt noe, så har jeg mange å takke. Alt jeg noensinne skriver, enten det er innlegg i denne usaklige bloggen eller word-dokumenter som jeg ikke tør å gjøre noe med, som bare blir liggende på pc’en min til den en dag kræsjer og jeg skulle ønske jeg hadde hatt guts til å skrive det ut, sende det inn et sted, om så bare for å ikke kunne si at jeg ikke hadde prøvd. Alt det, det hadde kanskje aldri blitt til, eller i alle fall blitt helt annerledes, om jeg ikke for eksempel hadde hørt på den musikken jeg hørte på da jeg skrev det.

Hvis jeg aldri hadde funnet tim i en eske på NRK, så ville jeg kanskje vært en helt annen i dag. Hvis Johan Harstad aldri hadde hørt Emma Nordenstam, eller Radiohead eller fuckings Cardigans da han skrev Buzz Aldrin, så kanskje det ikke hadde blitt noen Hässelby eller Buzz.

Tenk om det kunne vært bedre, spør du kanskje. Ja, tenk om. Tenk om jeg ikke hadde gått, tenk om du ikke hadde reist, tenk om du hadde kunnet snakke, tenk om farmor ikke hadde fått kreft, tenk om vi hadde skjerpa oss angående miljøet på 60-tallet, tenk om tenk om tenk om, det har ikke noe å si. Det som har noe å si er det som er. Og Johan Harstads stereoanlegg og cd’er, byene han har besøkt, menneskene han har møtt og elsket eller hatet, de har kanskje alle vært med på å skrive Hässelby, årets beste bok. Takk som faen, som Joakim Berg ville sagt.

13 Responses to Alt er personlig

  1. Stina Nordenstam!

    Og jeg er nesten sikker på at det er Nils-Øivind Haagensen som har malt et lyseblått hjerte med et jentenavn i på Rodeløkka eller var det Carl Berner.

    Og jeg tror det er Inga Sætre som snakker i begynnelsen av den sangen til Kim Hiortøy, hvertfall snakker hun i telefonen i begynnelsen av sang han har og i dag tok jeg med to T-skjorter fra jobben som Inga Sætre har lagd og som har ligget i en eske en stund.

    Men Johan Harstads bok elsket jeg bare de to første tredelene.
    Men det er jo ikke så verst det heller.

  2. fr. martinsen: stina nordenstam, ja. 🙂 hun er the lady, den kvinnelige formen av the man, for å si det sånn. jeg elsker henne. hvis det står anna i det lyseblå hjertet er det garantert nøh. jeg liker ham også. jeg tok en bok hjemme hos deg en gang som han hadde skrevet, takk for den. inga sætre visste jeg ikke hvem var engang, men nå vet jeg det og skal sjekke henne ut nærmere. i sangen ting som virker er det også en som snakker, men det er nok ikke inga sætre, det er nok en fetter eller kusine eller bare en kid som kim kjenner, hun eller han er også veldig søt. og, de to første tredjedelene er absolutt verdt å elske, og det er ikke dårlig bare det. jeg mener, det er vanskelig å elske en hel bok, men jeg klarte det denne gangen.

    jeg klarte det denne gangen.

    krummis: skål, for faen

  3. Han skrev så mye om Anna, om jeg ikke husker feil, de var sammen da han skrev adressebøkene. Så skrev han Møt meg, møt meg, møt meg da de ikke lenger var sammen og han hadde dratt på interrail med hjertesorgen. Så derfor tenkte jeg bare at hvis det sto Anna i hjertet, så var det nok ham. Jeg leste jo posten din da den ble skrevet, men hadde glemt den da jeg svarte på kommentaren din 🙂

  4. Jeg gjør sånn meg bloggposten din som du gjorde med Hässelby og som jeg også pleier å gjøre på slutten av bøker jeg liker godt. Jeg sparer. Jeg passer på å bare scrolle litt av gangen, vil ikke se hva som kommer, vil ikke at de fine ordene skal røpes før det er på tide. Tror jeg vil begynne å blogge igjen selv.

  5. Flott skrevet innlegg!!

    Du sier:
    «Alt er personlig hos meg. Alle bøkene jeg leser og som jeg liker, de treffer noe i meg, noe jeg har følt før.»

    Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du sier her, veldig bra formulert! Det er vel noe av det som gjør det til en god leseropplevelse eller ikke for meg, og bøker er også en reise i meg selv så vel som i historien.

    Nå har jeg bestilt Hässelby også, gleder meg til å lese den!

  6. Jeg tenkte også på de setningene.

    Egentlig tenkte jeg mest på «Alt er personlig hos meg», sånn har jeg det også, også utover bøker.

    Det var en god utvikling av «Alt er politisk».

  7. For en nydelig tekst du har skrevet. Den treffer meg nesten like bra som min store favoritt Johan Harstad. Og jeg skriver nesten fordi det er nesten umulig å nå opp til Harstad i treffende og nydelige formuleringer. Holder på med Hässelby nå, og liker den like godt som Buzz! Har du lest Ambulanse? Nydelig om ensomhet…

  8. «Johan Harstad har skrevet årets beste bok, kanskje tiårets beste, kanskje mitt livs beste bok». Du har helt rett, Linn.

Leave a reply