Monthly Archives: november 2007

Jag gör vad jag kan

Jeg vant.

«Strekhjerte, som kanskje er vår nye Per Petterson: en flink bokhandler med en stor forfatter i magen.» – Oda

«Du er et sprellevende menneske, Linn!» – Bjørn Skogmo, melding på det fantastiske nettstedet Underskog.

Jeg tror vi fint kan si at dette er en god dag, som jeg vant. Selv om jeg har eksamen i morgen, har blitt dårlig og føler meg superkvalm og er svimmel og kjip, ikke får sove om natten, har litt vondt i hjertet og er stresset for det man kaller framtiden, så vant jeg i dag. I tillegg har jeg vært litt kattepasser denne uken og får valgfri middag av naboMia når hun kommer hjem. Hvem sa at det ikke finnes karma? Jeg får masse av det hver dag. Kudos til meg. Kudos til Linn som er en så bra tjej, det fortjener hun. I dag fortjener jeg det. Kudos til Linn for tiaraen på julebordet i går, for å ha så bra venner å le sammen med, for en god start på dagen med kjærestegutten, for å smile til kjipe kunder, for å lese så mange bra bøker, for å ha fått en ny bra jobb med nye flotte mennesker, for å kjøpe julesjokolade på bensinstasjonen på vei hjem, snakke med gutten bak kassa, synge på kent i bakken på vei opp til huset i Svingen og for å høre på kents nye skive, høyt, selv om det er sent. Kudos kudos kudos. Jeg tar sjølkudos i dag. Jeg vant. Hurra for meg.

Winter killing

På veien ned sovnet jeg med mixtapen fra januar 2005 mot hodet, våknet forvirret med hodetelefonene på snei og kent som hvisket: Kommer du att älska mig då? i øret mitt mens lyden av bussdekkene mot hard asfalt summet utenfor vinduene.

Vi var på vei til køben, fant frem, fant et bakeri å vente på mens vi prøvde å få kontakt med gutten som hadde ringt meg to ganger for å legge igjen veibeskrivelse som telefonsvarer-beskjed midt på natten mens vi satt på bussen og var på vei. Første melding var full av tull og fylleprat og latter, og han begynte med å si at veibeskrivelsene og de praktiske tingene fikk jeg ikke før i neste beskjed. Hadet bra. Neste beskjed fikk jeg ikke hørt ferdig, fordi batteriet mitt gikk. Vi fant Peter Bangs vej, og jeg trodde han bodde i 75, så vi gikk til 76 som var et bakeri og ble sittende der, som sagt. Etter mange forsøk fikk jeg en trøtt fyllestemme på tråden. Vi er på et bakeri i Peter Bangs vej 76, og vet ikke hvor du bor. Hvorfor er dere på et bakeri i Peter Bangs vej 76, jeg bor ikke i et bakeri. Nei, det vet vi jo, men de hadde strøm til telefonen og boller. Så kom han ut, i shorts og hettegenser og hentet oss, for han bodde selvfølgelig i 78.

Så var vi i gang, latterkramper under tepper og dyner, på kollektivkjøkken, bad og i stuer, på bussen inn til sentrum, på kafé, TP Musikmarked, teater-saler, brolagte handlegater, i parker, på 7-eleven midt på natten, på torg både her og der og til sist i tivoli, mange meter over den lysende julebyen, vektløs lykke, en bestevenninne i den ene hånden og en ex-kæreste i den andre.

Jeg tror ikke jeg vil inn på noen av samtalene, verken med min beste venninne eller min ex-kæreste, de handlet vel egentlig om det samme uansett. Over nachos med ost blunket jeg vekk tårene, fikk et spørsmål han har stilt en gang for mye, og forrige gang han stilte det vet vi alle hvordan det gikk. Denne gangen gikk det annerledes. Tror jeg.

Helgen var full av gjenoppdagede og nye internspøker, å sovne mens vi snakket om alvorlige ting med en spøkefull tone, og i halvsøvne registrere en finger som tegnet opp ansiktet mitt før vi alle tre forsvant inn i søvnen i sengene våre.

Ranglenatten bestod av champagne back-stage på teateret der han spiller, ut på kafé og en fryktelig klein bar, inn på 7-eleven for å kjøpe sprit og Faxe kondi, Matilde og Lion sjokolade for min del, tilbake til teateret, spille høy musikk og le oss hese over det meste, før vi gikk ut for å finne en burger, noe som viste seg å være vanskelig fordi de enten har McDonalds-burgere eller lager dem i en campingvogn, og vi var skeptiske, så vi endte opp på Burger King og da var klokken nesten seks og vi tok første bussen hjem, ranglende, overtrøtte, lykkelige og deilig slitne.

Er du lykkelig? Det er et umulig spørsmål. Men hva hvis. Det er en umulig setting. Det finnes ikke noe hvis, og lykkelig er bare et ord. En ting vet jeg. Jeg dro hjem med bussen i natt og da jeg sjekket mobilen i halvsøvne halv to, så hadde jeg fått en melding der det sto: Du skulle vært her… og jeg vet at det var der jeg skulle ønske jeg var akkurat da. Og det er dit jeg er på vei. Det er det som er, det som finnes, det jeg kan ta på og føle.

On cold days it is easy to behave and easy to believe in it. On cold days it is easy to see clear and easy to believe in it. You say winter’s killing you, like you can’t stand the season, it has no smell or flavour. I left the city for you, there was no other reason, I did you wife a favour.

You’re safer with me here. You’re safer with me here. You’re safer with me here. And you there…

I took the fast track, considered crying, I was stopped in customs, quite proud of the nack I have knowing when it’s over.

You’re safer with me here, you’re safer with me here, and you there…

With a bit of ice under my clothes, my tongue against the teeth, I think of nothing. Walk around the house in the cold ‘till it hurts to breathe, I think of nothing. I knew I had to leave, ‘Cause spring was coming. You’d made a lover out of me, and spring was coming.

I’m safer with me here. I’m safer with me here. I’m safer with me here, and you there… – Stina Nordenstam

Alt er personlig

Hässelby lukkes igjen på toget på vei hjem fra Sandvika, jeg sparer takkelista til senere, som for å ikke helt bli ferdig med den enda. Johan Harstad har skrevet årets beste bok, kanskje tiårets beste, kanskje mitt livs beste bok, jeg vet ikke. Hva handlet den om? Den handlet om Albert Ã…berg, fedre som dør og ikke dør, en by man vil flykte fra, den store kjærligheten i Paris, Star Wars-figurer hentet i Hong Kong og for mange bevis på at den verden vi lever i er en mad world.

Morgenen etter Hässelby gråt jeg i en kald seng og til frokosten leste jeg takkelista. Jeg fikk vite hva Johan Harstad hadde hørt på, lest og sett i forbindelse med skrivingen av boken, og jeg skrev det ned i den lille blå boken min det står kärlek utenpå. Der jeg skriver ned alt jeg vil oppleve, høre, se, kjenne. At Hässelby er blitt den utrolige boken den er blitt, det er kanskje nettopp på grunn av Emma Nordenstam, som deler etternavn med en av de damene som har fulgt meg gjennom regnvåte hjerteknus tidligere.

Så tenker jeg på dette som diskuteres, eller bør jeg kanskje si ble diskutert, for noen uker siden. Det jeg diskuterte i SV-kantina, provosert og dypt engasjert gestikulerte jeg med armene og nesten skrek: Alt er personlig!

Da Albert Ã…berg var i Paris og møtte Leni, når han beskriver henne også senere i livet, så tenker jeg: Sånn har kanskje Johan Harstad også tenkt om en jente, en Leni han kjenner på ordentlig. En fantastisk skapning som han, min helt Johan Harstad, er stolt over å våkne ved siden av.

Når Frode Grytten skriver en novelle som Togsong, så tenker jeg at han har hatt det som meg en gang. ”Toget har stansa på din stasjon, og eg blir sitjande”.

Når Dave Grohl skriker at han har en confession to make, så tenker jeg at han er den bitreste jeg vet om akkurat der, og jeg har vært så bitter en gang jeg også. Og jeg tenker: Takk for at noen knuste hjertet til Dave Grohl. Takk for at noen fikk ham til å føle det han følte da han skrev Best of you.

Jeg har samlet på sitater til det jeg vil skrive her, klippet ut fra diverse aviser, skrevet de ned når Mariann Egeland snakker om biografier på Blindern, streket under i diverse utprintede blogg-innlegg. Dette er kanskje mitt best planlagte innlegg, men jeg tror ikke det skal bli sånn. Jeg er ikke noe god på å skrive saklige debatt-innlegg eller godt begrunnede argumenter. Jeg mener, det er derfor jeg er en så dårlig student. Alt er personlig hos meg. Alle bøkene jeg leser og som jeg liker, de treffer noe i meg, noe jeg har følt før.

Når Nils-Øivind Haagensen sitter på et hotellrom med hjertesorg og ser en av verdens tristeste filmer, så gråter jeg fordi jeg en gang satt i en liten kinosal ved siden av den gutten jeg skulle komme til å gå fra fordi han ikke kunne si at han elsket meg og så den samme filmen. Jeg skrev ned replikken til Natalie Portman og motbeviste den, eller gjorde jeg egentlig det? Hvorfor ville du ikke bare at han skulle forsvinne, spurte Lars. Jeg tenkte og hadde mange svar, men kanskje egentlig bare et eneste et, det eneste som er sant og som duger. If you love someone, then you don’t leave. Men jeg svarte: Det vil jeg ikke svare på, i stedet.

Når jeg går langs gatene på Grünerløkka, de gatene vi gikk i sammen så mange ganger, så hører jeg på Kim Hiorthøy og sangen Mandarinerna, den er så fin fordi jeg tenker at hun jenta som ringer ham i starten, hun som snakker og sier de triste tingene. Hun er en spesiell jente. Og jeg tenker at det hadde vært så fint om denne sangen var en slags gave til henne. En sang Kim lagde fordi han ikke var der, fordi han ikke tok telefonen da han skulle gjort det. Så ville jeg bare prate litt med deg… men… eh… du er ikke der… Hadet! ..bra… Det er så mange ting man burde gjort, så mange telefoner man burde svart på, så mange sanger man burde lagd som en unnskyldning.

Tori Amos sa en gang at de beste kunstnerne er de som klarer å hviske dine egne minner tilbake til deg (eller noe sånt). Jeg tror det er den beste definisjonen på hva jeg mener er viktig når jeg leser eller hører på musikk. At det vekker noe i meg som jeg hadde glemt. Som når jeg nå hører på en gammel mixtape, og det plutselig er senhøst 2006 igjen. Det er jo ikke sant lenger, noe av det Ljungblut synger til meg, men da jeg fikk den mixtapen i posten, så var det sant at det ikke gjorde noenting, så lenge jeg var der. Og det er en fin tanke, om ikke annet.

En saklig ting vil jeg få lov til å si: Jeg synes det er trist at en takkeliste blir sett på som en skryteliste, et sted der forfatteren liksom namedropper alt han har sett og lest og er så kul at han har hørt om. Jeg tror ikke det er sånn. Om jeg noengang får utgitt noe, så har jeg mange å takke. Alt jeg noensinne skriver, enten det er innlegg i denne usaklige bloggen eller word-dokumenter som jeg ikke tør å gjøre noe med, som bare blir liggende på pc’en min til den en dag kræsjer og jeg skulle ønske jeg hadde hatt guts til å skrive det ut, sende det inn et sted, om så bare for å ikke kunne si at jeg ikke hadde prøvd. Alt det, det hadde kanskje aldri blitt til, eller i alle fall blitt helt annerledes, om jeg ikke for eksempel hadde hørt på den musikken jeg hørte på da jeg skrev det.

Hvis jeg aldri hadde funnet tim i en eske på NRK, så ville jeg kanskje vært en helt annen i dag. Hvis Johan Harstad aldri hadde hørt Emma Nordenstam, eller Radiohead eller fuckings Cardigans da han skrev Buzz Aldrin, så kanskje det ikke hadde blitt noen Hässelby eller Buzz.

Tenk om det kunne vært bedre, spør du kanskje. Ja, tenk om. Tenk om jeg ikke hadde gått, tenk om du ikke hadde reist, tenk om du hadde kunnet snakke, tenk om farmor ikke hadde fått kreft, tenk om vi hadde skjerpa oss angående miljøet på 60-tallet, tenk om tenk om tenk om, det har ikke noe å si. Det som har noe å si er det som er. Og Johan Harstads stereoanlegg og cd’er, byene han har besøkt, menneskene han har møtt og elsket eller hatet, de har kanskje alle vært med på å skrive Hässelby, årets beste bok. Takk som faen, som Joakim Berg ville sagt.